Utmåling av menerstatning ved invaliditet fra tidligere

Utmåling av menerstatning ved invaliditet fra tidligere

Etter skadeerstatningsloven § 3-2 kan det fastsettes en menerstatning under visse vilkår.

§ 3-2.(menerstatning.)

Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Prognoser om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen skal ikke vektlegges ved fastsettelsen av erstatningen. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.

En problemstilling som tidvis kommer opp er hvordan fastsetter man erstatningen dersom det foreligger invaliditet/skade fra tidligere.

I Rt-2006-871 har Høyesterett oppstilt tre mulige prinsipper for utmåling i slike situasjoner. 1. Bruttoprinsippet. 2. Differanseprinsippet. 3. Seperasjonsprinsippet.

«Med bruttoprinsippet menes at erstatningen fastsettes ut fra den samlede medisinske invaliditet, uten at det blir gjort noe fradrag for den forutgående invaliditeten, også beskrevet som inngangsinvaliditeten eller grunnskaden.

Etter differanseprinsippet fastsettes erstatningen ut fra differansen mellom den medisinske invaliditeten etter skaden og den invaliditet som grunnskaden isolert sett hadde utgjort.

Når separasjonprinsippet anvendes, ser man bort fra grunnskaden og vurderer isolert hvilken medisinsk invaliditet den etterfølgende skadevoldende handling har påført skadelidte. Erstatningen beregnes ut fra denne invaliditeten.»

I avsnitt 47-54 gjennomfører Høyesterett en drøftelse av hvilket prinsipp som skulle anvendes og kommer til at det er differanseprinsippet som må legges til grunn, men at det likevel bør være en nedre grense i form av seperasjonsprinsippet.