Tilregnelighet som vilkår for å kunne straffes

Utilregnelighet er en viktig bestemmelse i norsk strafferett, som beskriver situasjoner der en person ikke er strafferettslig ansvarlig på grunn av en tilstand som påvirker deres evne til å forstå handlingens natur og kontrollere deres atferd. Etter lovendringen i straffeloven § 20 kan en person anses utilregnelig hvis de lider av en sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming på gjerningstidspunktet.

For å avgjøre om en person er utilregnelig, må det foretas en helhetsvurdering, der graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne vektlegges. Det er domstolen, ikke sakkyndige, som avgjør om en person er utilregnelig.

Vilkåret «sterkt avvikende sinnstilstand» erstatter tidligere vilkår om «alvorlig sinnslidelse» og omfatter symptommessige psykiske lidelser, inkludert de som tidligere ble ansett som psykotiske. Det inkluderer også tilstander der svikten i virkelighetsforståelse og/eller funksjonssvikten er like stor som ved en psykosetilstand, for eksempel ved symptomtung autisme.

Det nye vilkåret kan føre til at personer som tidligere ville blitt ansett som tilregnelige, nå vil bli vurdert som fri fra straffansvar. Påtalemyndigheten må først avklare om siktedes tilstand faller inn under en eller flere av tilstandene i § 20 annet ledd og deretter foreta en helhetsvurdering etter tredje ledd for å avgjøre om personen er utilregnelig.

Det er viktig å merke seg at selv om en person anses utilregnelig, kan de fortsatt bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus og underkastes behandling. Utilregnelighet kan være et komplekst og kontroversielt tema i strafferettslige saker, men det er en viktig bestemmelse for å sikre at personer med alvorlige mentale lidelser får den behandlingen og hjelpen de trenger i stedet for straff.