Prinsippet om fornærmedes deltakelse i strafferettsprosessen

Fornærmedes deltakelse i strafferettsprosessen er et viktig prinsipp som har gjennomgått betydelige endringer i norsk rettspraksis. Etter straffeprosessloven betraktes den som direkte rammet av en straffbar handling som fornærmet. I tilfeller der den straffbare handlingen resulterer i dødsfall, kan familiemedlemmer som ektefelle, samboer, barn og foreldre få status som etterlatte. Lovbrudd som medfører skade på person eller eiendom, resulterer i at den rammede betraktes som skadelidt.

Selv om noen i disse gruppene kan kalles inn som vitner i saken, har fornærmede og etterlatte også en rekke selvstendige rettigheter i henhold til loven. En vesentlig reform har forandret fornærmedes stilling i norsk straffeprosess betydelig, både juridisk og faktisk. Dette skyldes økt fokus på fornærmedes behov under behandlingen av straffesaker. Reformen har blitt anerkjent som den mest betydningsfulle strukturelle endringen i norsk straffeprosess siden 1887.

Denne reformen har ført til større oppmerksomhet om fornærmedes og etterlattes behov, og loven har blitt utformet med konkrete rettigheter for å imøtekomme disse behovene. Departementet understreker betydningen av å gi fornærmede og etterlatte styrkede prosessuelle rettigheter som gjenspeiler betydningen av saken for dem. Dette inkluderer utvidet rett til bistandsadvokat, bedre tilgang på informasjon, innsyn, mulighet for tilstedeværelse og kontradiksjon.

Sentralt i denne sammenhengen er fornærmedes rett til deltakelse i prosessen, med bistand fra en bistandsadvokat i henhold til straffeprosessloven. Utvalgets arbeid har vært rettet mot å opprettholde og tilpasse eksisterende ordninger for fornærmede og etterlatte, samtidig som man har gjort reglene, inkludert reglene om sivile krav, mer tilgjengelige. Hensynet til fornærmedes og etterlattes interesser har vært av stor betydning under utformingen av lovens generelle regler for saksbehandling.