Rettferdsvederlag representerer en anerkjennelse av urett som er begått, uten at det nødvendigvis innebærer en full økonomisk kompensasjon. Det er et symbolsk plaster på såret, en måte å uttrykke samfunnets beklagelse på. Søknader om rettferdsvederlag vurderes ut fra datidens faglige og politiske aksepterte normer.
For å kunne søke om rettferdsvederlag, må visse kriterier være oppfylt. For det første må det offentlige kunne holdes ansvarlig for den påførte skaden. Dette kan omfatte svikt i barnevernet, mangelfull skolegang eller manglende håndtering av mobbing i skolen.
Videre må forholdet være foreldet, det vil si at det ikke er mulig å fremme et erstatningskrav mot de ansvarlige parter. Foreldelse inntrer vanligvis etter tre år fra tidspunktet da skaden ble kjent og den ansvarlige part identifisert.
En annen betingelse er at det ikke finnes andre muligheter for å få dekket tapet. Rettferdsvederlag er ment som en siste utvei og gjelder ikke hvis det er mulig å få dekket tapet gjennom trygde- eller forsikringsordninger, Norsk pasientskadeerstatning, voldserstatning eller kommunale oppreisningsordninger.
Søknaden om rettferdsvederlag vil også avvises dersom forholdet allerede har vært behandlet av en domstol. Å gi rettferdsvederlag i slike tilfeller ville innebære en overprøving av rettslige avgjørelser, noe som ikke er hensikten med denne ordningen.
Det finnes enkelte særordninger som unntar noen av disse kriteriene. Mer informasjon om disse unntakene kan finnes i de relevante regelverkene og retningslinjene for rettferdsvederlag.
Denne formen for kompensasjon reflekterer en balanse mellom rettferdighet og praktisk gjennomførbarhet, og søker å gi en viss anerkjennelse til de som har blitt utsatt for offentlig svikt, samtidig som det tas hensyn til samfunnets ressurser og tidligere rettslige vurderinger.
