Måned: desember 2024

Den indre kampen en mann kan oppleve når han vurderer å anmelde en voldtekt, er preget av komplekse lag av følelser og sosiale utfordringer som forsterker belastningen han allerede bærer. Voldtekt er en dypt traumatisk opplevelse, og det å erkjenne at man er et offer, kan for mange menn føles som et slag mot selve identiteten. Forventningene om maskulinitet—styrke, kontroll, selvstendighet—kan skape en intens følelse av skam, som om det å ha blitt offer er synonymt med svakhet. Denne skammen er ofte ledsaget av skyldfølelse og selvbebreidelse, der offeret kan føle at han på en eller annen måte burde ha forhindret overgrepet. I en kultur hvor maskulinitet ofte knyttes til uavhengighet og fysisk dominans, kan det å innrømme overfor seg selv og andre at man har opplevd seksuell vold føles som et umulig steg.

Sosiale stigma og stereotype forestillinger forverrer denne skammen. Samfunnet har fortsatt seige forestillinger om at menn alltid er villige til seksuell aktivitet, og at de fysisk sett ikke kan tvinges til det. Slike forestillinger gir lite rom for forståelse av mannlige ofre og skaper en barriere for å oppsøke hjelp eller vurdere en anmeldelse. Frykten for ikke å bli tatt på alvor, for å bli møtt med vantro eller til og med latterliggjøring, bidrar til en følelse av håpløshet. Dette gjør at mange menn undertrykker opplevelsen i stedet for å søke støtte, noe som i sin tur kan føre til dypere psykologiske arr.

Denne indre kampen handler også om en dyp konflikt mellom selvbilde og virkelighet. For mange menn er det å erkjenne at de har blitt voldtatt en trussel mot hele deres identitet. Dette kan føre til kognitiv dissonans—en smertefull indre konflikt hvor man både ønsker å akseptere og samtidig avvise realiteten av overgrepet. I stedet for å kunne integrere opplevelsen i sitt eget narrativ, blir traumet noe som står utenfor dem, som et vedvarende sår som de ikke finner ord for. Dette skaper en indre uro som kan være både forvirrende og lammende, og for mange blir den psykologiske smerten så intens at de mister energi og vilje til å handle.

Videre sliter mange menn med psykiske ettervirkninger som PTSD, angst og depresjon etter voldtekt, tilstander som kan slukke motivasjonen til å søke rettferdighet. Når energien er på sitt laveste og følelsen av isolasjon tar over, virker det å anmelde som et uoverkommelig steg. I tillegg er det begrensede støttestrukturer for mannlige ofre, noe som forsterker følelsen av å stå alene i en allerede krevende situasjon. Mangelen på en støttende struktur kan også få menn til å føle at de ikke har noe valg annet enn å forsøke å håndtere smerten på egen hånd.

Som et ekstra hinder kommer frykten for hvordan venner, familie og arbeidsgivere vil reagere. Bekymringen for sosial ekskludering, tap av status eller at relasjoner kan lide er for mange nok til å tie om overgrepet. Når samfunnets holdninger til mannlige voldtektsofre er gjennomsyret av myter og stigma, kan det være vanskelig å tro at noen vil møte dem med støtte og forståelse. Mange internaliserer disse negative holdningene, noe som skaper selvstigma og gjør det enda vanskeligere å erkjenne og akseptere at man har blitt et offer.

Den indre kampen menn står i ved en voldtektsanmeldelse, viser oss hvor langt vi fortsatt har å gå når det gjelder å forstå og akseptere alle former for overgrep. Å konfrontere skam, sosial stigma, psykiske utfordringer og mangel på støtte er en monumental oppgave. Men ved å åpne opp samfunnet for samtaler om menns opplevelser av seksuelle overgrep, øke tilgjengelige støttesystemer, og bygge opp under en bredere forståelse av at alle ofre fortjener rettferdighet, kan vi kanskje lette på denne byrden.