I norsk rett er rollen som bistandsadvokat regulert både gjennom straffeprosessloven og gjennom advokatstandens egne etiske regler. Disse rammene er ikke bare tekniske bestemmelser om oppnevning, men uttrykk for et prinsipp om at advokatens inntreden i saken skal skje på klientens premisser, og med respekt for de sårbare situasjonene fornærmede befinner seg i. Spørsmålet om hvordan en advokat kan og bør gå frem for å påta seg et bistandsadvokatoppdrag, er derfor en del av et større bilde som handler om tillit, habilitet og advokatens rolleforståelse.
Utgangspunktet er klart: en advokat skal ikke ta et bistandsadvokatoppdrag uten at det foreligger en tydelig anmodning fra klienten selv, fra vergen dersom klienten er mindreårig eller ikke kan ivareta egne interesser, fra en annen advokat som handler på vegne av klienten, eller fra et kompetent organ som har hjemmel til å be om oppnevning. Straffeprosessloven kapittel 9 a angir rammene for oppnevning av bistandsadvokat, og det er innenfor dette regelverket at ethvert oppdrag må etableres.
Formålet med regelen er å sikre at klientens valg om juridisk bistand er reelt og fritt. Fornærmede i straffesaker befinner seg ofte i en situasjon preget av stress, usikkerhet og følelsesmessig belastning. Dersom advokater aktivt skulle oppsøke personer i en slik situasjon for å tilby sine tjenester, ville det skape en risiko for at avgjørelsen om advokatvalg tas under press eller påvirkning. Den etiske standarden som gjelder for advokater, legger derfor stor vekt på at initiativet til kontakt skal komme fra klienten eller fra en aktør som handler i klientens interesse og med hjemmel for å gjøre det.
Dette innebærer også at en advokat ikke skal bruke mellommenn for å skaffe seg bistandsadvokatoppdrag. Verken venner, familie, andre advokater uten fullmakt, eller hjelpeorganisasjoner kan fungere som kanaler for å markedsføre en konkret advokat til en bestemt fornærmet, med sikte på å sikre oppdrag. En slik fremgangsmåte ville være i strid med både ordlyden og hensikten med regelen. Advokatens markedsføring skal være generell og ikke rettet mot enkeltpersoner i en konkret sak.
Grensen mellom lovlig markedsføring og utilbørlig kontakt kan likevel være nyansert. Informasjon om bistandsadvokatordningen kan formidles gjennom åpne kanaler, som nettsider, brosjyrer eller foredrag, uten at det innebærer et brudd på reglene. Det avgjørende er at informasjonen ikke gis direkte til en bestemt fornærmet med en konkret oppfordring om å velge en navngitt advokat i en pågående sak. Dette skillet er viktig for å beskytte fornærmede mot uønsket påvirkning og for å sikre like konkurransevilkår mellom advokater.
Rettens rolle i oppnevning av bistandsadvokat er sentral. Når en sak omfattes av vilkårene for oppnevning, vil tingretten normalt tilby fornærmede å få oppnevnt en advokat. Fornærmede kan selv foreslå hvilken advokat som skal oppnevnes, og retten vil normalt respektere dette ønsket. Dersom fornærmede ikke har et bestemt ønske, oppnevnes en advokat fra en liste eller etter fast praksis i domstolen. Dette systemet gjør det unødvendig for advokater å kontakte potensielle klienter direkte, ettersom retten ivaretar prosessen med å tilby bistand.
Etikken på området er forankret i Advokatforeningens regler for god advokatskikk. Disse reglene er ikke bare interne retningslinjer, men er anerkjent som bindende standard for advokater i Norge. Et brudd på forbudet mot å ta initiativ til kontakt kan medføre disiplinærreaksjoner, som kritikk, irettesettelse eller advarsel. I alvorlige tilfeller kan brudd på reglene også føre til at advokaten mister muligheten til å få oppnevning som bistandsadvokat i fremtidige saker.
Fra klientens perspektiv er dette regelverket en garanti for at valget av advokat ikke skjer som følge av pågående påvirkning fra advokater som ønsker oppdrag. Det styrker tilliten til at advokaten som blir oppnevnt, har kommet inn i saken på en måte som respekterer klientens integritet og selvbestemmelse. Det gir også forutsigbarhet for domstolene og påtalemyndigheten, som kan være trygge på at bistandsadvokaten opptrer innenfor de etablerte rammene.
Det er verdt å merke seg at selv når initiativet til kontakt kommer fra klienten eller en legitim representant, må advokaten gjøre en selvstendig vurdering av om det er riktig å påta seg oppdraget. Dette innebærer blant annet å vurdere om det foreligger interessekonflikter, om advokaten har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å utføre oppdraget, og om det er forhold som kan svekke advokatens uavhengighet.
Reglene om hvordan bistandsadvokatoppdrag kan påtas, er derfor ikke isolerte tekniske krav, men en del av et bredere etisk rammeverk. De reflekterer en grunnleggende forståelse av advokatens rolle som uavhengig rettshjelper og som en aktør som skal bidra til å opprettholde tilliten til rettssystemet. Den som opptrer som bistandsadvokat, må kombinere juridisk kompetanse med en særlig sensitivitet for klientens situasjon, og det begynner allerede i måten oppdraget blir etablert på.
Kilder:
– Straffeprosessloven kapittel 9 a
– Advokatforeningen: Regler for god advokatskikk §§ 1.2 og 1.3
– Domstol.no: Informasjon om oppnevning av bistandsadvokat
– Politiet.no: Rettigheter som fornærmet eller etterlatt
– Justis- og beredskapsdepartementet: Retningslinjer for bistandsadvokatordningen