Den norske advokatrollen rommer mange funksjoner, men de er ikke alltid like synlige for den som søker juridisk bistand. Begrepene «bistandsadvokat» og «ordinær advokat» brukes ofte uten at det tydelig skilles mellom dem. Selv om begge er utdannede jurister med advokatbevilling, har de ulike mandat, rammer og oppgaver. Forskjellen ligger først og fremst i hvordan oppdraget oppstår, hvilke rettigheter det knytter seg til, og hvilket formål representasjonen skal tjene.
En bistandsadvokat er en advokat som er oppnevnt av retten for å representere fornærmede eller etterlatte i bestemte straffesaker. Oppnevningen skjer etter vilkår fastsatt i straffeprosessloven, og staten dekker honoraret. Ordningen er begrunnet i behovet for at fornærmede skal ha en egen prosessfullmektig som ivaretar deres interesser, selv om det er påtalemyndigheten som fører saken mot tiltalte. Mandatet til bistandsadvokaten omfatter å gi juridisk bistand gjennom etterforskning, rettsforhandlinger og i noen tilfeller etter dom, med særlig vekt på å sikre rettigheter, fremme erstatningskrav og bistå i kommunikasjon med politiet og retten.
En ordinær advokat – ofte omtalt som privatpraktiserende advokat – påtar seg oppdrag etter avtale direkte med klienten. Oppdraget kan gjelde et bredt spekter av rettsområder, som for eksempel kontraktsrett, familierett, arbeidsrett, forretningsjus eller strafferett. For denne typen advokatforhold betaler klienten selv honoraret, med mindre det finnes ordninger som fri rettshjelp eller forsikringsdekning som helt eller delvis dekker kostnadene. En ordinær advokat kan representere både fornærmede og tiltalte i straffesaker, men uten å være oppnevnt under bistandsadvokatordningen vil ikke advokaten ha de samme prosessuelle rettighetene som følger av en slik oppnevning.
Forskjellen i oppnevningsmåte har praktiske konsekvenser. En bistandsadvokat har rett til innsyn i sakens dokumenter på et tidligere stadium og kan begjære etterforskningsskritt for å ivareta fornærmedes interesser. Rollen er forankret i lovgivningen som en partsnær representant med prosessuelle fullmakter, men uten ansvar for selve straffeforfølgningen. En ordinær advokat som bistår klienten i en straffesak utenfor bistandsadvokatordningen, må basere seg på klientens egne rettigheter og eventuelle tillatelser fra retten eller politiet for å få tilgang til dokumenter og delta i prosessen.
Det er også et skille i hvem som er klient. For en bistandsadvokat er klienten alltid fornærmede eller etterlatte. For en ordinær advokat kan klienten være en privatperson, et selskap, en organisasjon eller det offentlige, og klientforholdet er regulert av oppdragsavtalen. Dette påvirker både arbeidsformen og prioriteringen av oppgaver. En bistandsadvokat vil ofte ha tett dialog med påtalemyndigheten for å samordne prosesshandlinger som ivaretar fornærmedes interesser, mens en ordinær advokat kan ha oppdrag som innebærer å motsette seg eller utfordre påtalemyndighetens arbeid.
Finansieringsmodellen er en annen vesentlig forskjell. For bistandsadvokater betaler staten for oppdraget så lenge vilkårene for oppnevning er oppfylt. Dette gjelder uavhengig av fornærmedes økonomiske situasjon. For ordinære advokatoppdrag må klienten dekke kostnadene, med mindre det foreligger særskilt grunnlag for offentlig dekning. Denne forskjellen betyr at bistandsadvokatordningen fungerer som et rettssikkerhetstiltak for fornærmede i alvorlige saker, mens ordinær advokatbistand i stor grad er et privatrettslig forhold.
Også forventningene til advokatrollen kan være forskjellige. En bistandsadvokat skal ikke overta påtalemyndighetens oppgaver, men skal supplere prosessen ved å ivareta fornærmedes interesser, både juridisk og praktisk. Det kan innebære å følge opp erstatningskrav, sikre at klienten får tilstrekkelig informasjon om sakens gang, forberede klienten til avhør og rettsmøter, og ivareta personvernet. En ordinær advokat tilpasser arbeidet til klientens behov innenfor det rettsområdet oppdraget gjelder, og kan i større grad legge strategien ensidig ut fra klientens mål, uavhengig av hvilken rolle klienten har i en straffesak eller annen prosess.
Til tross for disse forskjellene er det også overlapp. En bistandsadvokat er en advokat som kan ha andre typer oppdrag utenom bistandsadvokatrollen, og en ordinær advokat kan bli oppnevnt som bistandsadvokat dersom vilkårene foreligger. Det avgjørende er derfor ikke advokatens tittel, men i hvilken sammenheng oppdraget utføres og hvilke rettigheter og plikter som følger med.
For den som skal velge juridisk bistand, er det viktig å være klar over at bistandsadvokatordningen kun gjelder for bestemte typer straffesaker og for en bestemt gruppe klienter. Dersom saken ikke faller innenfor ordningen, må bistand søkes hos ordinær advokat gjennom private avtaler. Samtidig vil en advokat som er erfaren som bistandsadvokat, ofte ha særskilt kompetanse på straffesaker, fornærmedes rettigheter og prosessuelle spørsmål, noe som kan være verdifullt også utenfor ordningen.
Kjennskap til forskjellene mellom bistandsadvokat og ordinær advokat gjør det lettere å navigere i rettssystemet og sikre at man får den typen juridisk bistand som best svarer til situasjonen. Det bidrar også til å tydeliggjøre hvilken rolle advokaten har i prosessen, og hvilke forventninger man kan ha til oppdragets innhold og rammer.
Kilder:
– Straffeprosessloven §§ 107 a–107 f
– Advokatforeningen: «Bistandsadvokatens rolle»
– Politiet.no: «Rettigheter som fornærmet eller etterlatt»
– Domstol.no: «Bistandsadvokat – oppnevning og oppgaver»
– Justis- og beredskapsdepartementet: Prop. 146 L (2020–2021)