Rettslig utgangspunkt og avgrensning
- Overføring og oversendelse er to ulike former for internasjonalt samarbeid
- Slike prosessuelle beslutninger innebærer ikke nødvendigvis henleggelse i Norge
- Adgangen til å forfølge saken i Norge består inntil en utenlandsk avgjørelse sperrer videre forfølgning
Når en straffesak har tilknytning til flere jurisdiksjoner, kan påtalemyndigheten i Norge beslutte å overføre eller oversende saken til utlandet. Dette reiser spørsmål om hvilken betydning en slik beslutning har for den norske strafforfølgningen. Hovedregelen er at forfølgningsadgangen i Norge fortsatt står åpen. Først når en utenlandsk avgjørelse fattes, og denne har sperrevirkning, inntrer en rettslig begrensning.
Begrepet «overføring» forutsetter en folkerettslig avtale, typisk i form av en konvensjon eller bilaterale rettshjelpsavtaler. Dette gjelder eksempelvis overføring av straffeforfølgning til en annen stat som har bedre forutsetninger for å behandle saken, enten på grunn av bevis, vitner eller fordi den straffbare handlingen i hovedsak er begått på deres territorium. «Oversendelse» derimot kan skje uten et slikt særskilt rettsgrunnlag. Det kan dreie seg om tilfeller hvor norske myndigheter finner det hensiktsmessig å la et annet lands myndigheter håndtere saken, men uten at det foreligger en eksplisitt avtale som pålegger dette.
Når en sak registreres som «overført/oversendt utlandet», anvendes kode 179. Denne koden innebærer ikke henleggelse. Det betyr at saken fortsatt formelt består i Norge, og at påtalemyndigheten beholder muligheten til å gjenoppta eller fortsette forfølgningen dersom det viser seg nødvendig. Straffeprosessloven § 74, som regulerer rettsvirkningene av endelig dom eller påtaleavgjørelse i Norge, kommer ikke til anvendelse. Dermed er det først når det treffes en avgjørelse i utlandet med sperrende virkning at norsk påtalemyndighet mister sin forfølgingsadgang.
Praktiske konsekvenser og vurderingsmomenter
- Påtalemyndigheten kan velge henleggelse samtidig med oversendelse, men dette er et selvstendig vedtak
- Henleggelse kan sperre for senere forfølgning i Norge
- Beslutningen skal dokumenteres tydelig, slik at rettsvirkningene blir klare
Selv om hovedregelen er at oversendelse eller overføring ikke innebærer henleggelse, kan påtalemyndigheten velge å fatte et henleggelsesvedtak samtidig. Dette kan være aktuelt der det vurderes som lite hensiktsmessig å opprettholde forfølgningen i Norge, for eksempel fordi den andre staten har sterkere tilknytning til saken eller fordi strafforfølgning der uansett vil gi et mer effektivt resultat. Et slikt henleggelsesvedtak er imidlertid styrt av de alminnelige reglene i straffeprosessloven § 62 a.
Henleggelse i forbindelse med oversendelse har mer vidtrekkende konsekvenser enn en ren registrering. En henleggelse sperrer for senere norsk forfølgning av samme forhold, selv om den utenlandske saken ikke skulle føre til domfellelse. Derfor kreves det en grundig vurdering før påtalemyndigheten velger å henlegge i stedet for å la saken stå registrert som oversendt.
Tre faktorer er særlig sentrale ved denne vurderingen:
- Om bevisene i saken primært befinner seg i utlandet og lettest kan behandles der.
- Om den straffbare handlingen har sterkere tilknytning til den andre staten enn til Norge.
- Om det norske rettssystemet uansett ikke kan forventes å gi en effektiv behandling sammenlignet med utlandet.
Det må videre fremgå av henleggelsesbeslutningen at saken er oversendt eller overført. Dette er avgjørende for notoritet, slik at både berørte parter og kontrollinstanser kan etterprøve beslutningen. Tydelighet her er også viktig fordi et vedtak om henleggelse i Norge kan få betydning for hvordan utlandet oppfatter sakens status, og omvendt.
I tilfeller hvor påtalemyndigheten kun registrerer saken som oversendt uten å fatte henleggelsesvedtak, opprettholdes fleksibiliteten. Det gir mulighet til å gjenoppta norsk strafforfølgning dersom utenlandsk behandling ikke gjennomføres, eller dersom saken avsluttes uten en avgjørelse som sperrer for videre forfølgning. Denne muligheten forsvinner dersom henleggelse er truffet.
Det norske regelverket er dermed utformet for å balansere mellom effektivt internasjonalt samarbeid og ivaretakelse av norsk jurisdiksjon. Overføring og oversendelse er nyttige verktøy for å sikre at saker behandles der hvor det er mest hensiktsmessig, men avgjørelsen om henleggelse må alltid vurderes med stor forsiktighet.
Kilder:
– Straffeprosessloven §§ 62 a og 74 (Lovdata)
– Straffeprosessloven §§ 250–251 (Lovdata)
– Riksadvokaten, Rundskriv nr. 2/2025 om henleggelse av straffesaker
– Grøstad, Internasjonal strafferettslig samarbeid (2020), kapittel 15.6
– NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov
– Prop. 135 L (2010–2011) Endringer i straffeprosessloven