Partner, søster, venn, forelder eller voksen datter: Når noen forteller deg om vold eller overgrep, kan du få et sterkt behov for å gjøre alt på én gang. Anmelde. Konfrontere. Få personen til å flytte. Ta telefonen. Finne alle bevisene. Det mest hjelpsomme er ofte noe annet: tro på det du får høre, lytte uten å overta og hjelpe personen med å få profesjonell støtte og sikkerhet på en måte vedkommende kan være med på.
Du kan være den første som får vite det
Dinutvei.no, som drives av NKVTS på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, peker på at mange bruker lang tid før de forteller om vold eller overgrep.
Den første reaksjonen din kan derfor få stor betydning.
Det viktigste er ikke å finne de perfekte ordene.
Det er ofte nok å formidle:
- «Jeg tror på at dette er alvorlig.»
- «Jeg er her.»
- «Hva trenger du fra meg akkurat nå?»
- «Vil du at jeg skal hjelpe deg å finne ut hvilke muligheter du har?»
Lytt mer enn du avhører.
Ikke gjør deg selv til etterforsker
Det er lett å begynne:
«Hva skjedde så?»
«Er du helt sikker?»
«Hvorfor gikk du tilbake?»
«Hvor mange ganger?»
«Sa du nei?»
Noen spørsmål er nødvendige for å forstå om personen er i fare. Men et detaljert privat avhør er sjelden det beste du kan bidra med.
Hvis saken senere blir anmeldt, skal politiet gjøre den strukturerte bevisinnhentingen. Gjentatte samtaler og sterke antakelser fra pårørende kan også gjøre det vanskeligere å skille mellom hva den utsatte husker selv og hva som senere er diskutert.
Hvis personen spontant forteller noe viktig, trenger du ikke stoppe dem. Men ikke «test» historien eller øv inn en forklaring.
Ikke konfronter den du mener har gjort det
En privat konfrontasjon kan:
- øke risikoen for ny vold,
- varsle gjerningspersonen om en kommende anmeldelse,
- føre til sletting av digitale bevis,
- sette deg selv i fare,
- og gjøre den utsatte mindre trygg.
Hvis du er sint, er det forståelig. Men ikke la ditt behov for å handle skape en ny risiko for personen du prøver å beskytte.
Ved akutt fare: ring 112.
«hvorfor går hun ikke bare?»
Fordi voldelige relasjoner kan være vanskelige å bryte ut av.
Dinutvei fremhever at det ikke er uvanlig at en person fortsetter eller går tilbake til et voldelig forhold, og at pårørende bør unngå å presse vedkommende til handling personen ikke er klar for.
Årsakene kan være:
- frykt,
- barn,
- økonomi,
- bolig,
- kjærlighet,
- skam,
- håp om endring,
- trusler,
- sosial isolasjon,
- eller praktisk avhengighet.
Hvis du gjør hjelpen betinget av at personen «endelig går», kan resultatet bli at personen mister enda en trygg kontakt.
Sikkerhet kan likevel kreve handling
Å respektere den utsattes valg betyr ikke at du skal ignorere akutt fare.
Helsenorge anbefaler å kontakte politiet ved vold, trusler eller frykt for liv og helse. Ved øyeblikkelig fare brukes 112.
Straffeloven § 196 går lenger i enkelte særlig alvorlige situasjoner. Den pålegger alle en plikt til å søke å avverge bestemte alvorlige lovbrudd eller følgene av dem når dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.
Avvergingsplikten gjelder blant annet flere alvorlige volds- og seksuallovbrudd og mishandling i nære relasjoner.
Dette er ikke en generell plikt til å politianmelde alt noen forteller deg om fortiden. Plikten handler om å avverge bestemte alvorlige lovbrudd eller følger mens det fortsatt er mulig.
Er du bekymret for et barn?
Da bør terskelen for å søke råd være lav.
Dinutvei understreker at du ikke trenger å ha «bevis» for å melde en bekymring til barneverntjenesten.
Voksne kan også kontakte Alarmtelefonen for barn og unge 116 111 for råd når et barn kan være utsatt.
Ved akutt fare brukes politiet.
Hjelp med det konkrete
En pårørende kan være uvurderlig i de små praktiske oppgavene systemet ikke løser automatisk.
Du kan tilby å:
- kjøre til lege eller overgrepsmottak,
- være med til krisesenter,
- sitte i nærheten mens personen ringer politiet,
- passe barn,
- hjelpe med mat eller nødvendige klær,
- følge til advokat,
- lage en trygg plan for hjemreise,
- eller hjelpe til med å samle eksisterende dokumenter.
Spør før du gjør ting på personens vegne.
«Kan jeg ringe for deg?» er bedre enn «jeg har allerede ringt alle».
Ikke ta telefonen fra den utsatte for å «beskytte» henne
Telefonen kan være:
- sikkerhetsverktøy,
- kontakt med politi og advokat,
- banktilgang,
- dokumentasjon,
- sosial støtte,
- og samtidig et sted der trusler kommer inn.
Hvis telefonen utgjør en risiko, bør dere heller få hjelp til en konkret digital sikkerhetsplan.
Å ta kontroll over en voksens telefon, penger eller kontaktflate kan ligne på nettopp den kontrollen personen forsøker å komme seg ut av.
Hva skal du gjøre med meldinger og bilder?
Ikke rydd opp på egen hånd.
Ikke slett meldinger fordi de er vonde å se på. Ikke rediger skjermbilder for å «gjøre saken tydeligere». Ikke send sensitivt materiale rundt i vennegjengen.
Hjelp heller personen med å bevare original dokumentasjon på en trygg måte.
Hvis materialet kan være ulovlig å besitte – særlig seksualisert materiale av barn – bør dere kontakte politiet om hvordan bevisene skal sikres fremfor å lage flere kopier.
Hvis du blir vitne senere
Du kan bli spurt om hva personen fortalte deg og hvordan vedkommende fremstod.
Da er det viktig å skille:
- det du selv observerte,
- det du faktisk fikk høre,
- og det du senere har tenkt eller fått vite.
Ikke forsøk å hjelpe ved å gjøre forklaringen mer sikker enn hukommelsen din er.
Hvis du husker omtrentlige ord, si at det er omtrentlige ord. Hvis du skrev ned noe samme kveld, fortell når og hvorfor du skrev det.
Du kan hjelpe uten å love absolutt hemmelighold
Vær forsiktig med setningen:
«Jeg kommer aldri til å si dette til noen.»
Det kan oppstå en situasjon der liv og helse er i fare, et barn må beskyttes eller avvergingsplikten gjelder.
Et bedre løfte er:
«Jeg skal ikke dele dette unødvendig, og hvis jeg mener vi må hente hjelp, skal jeg så langt det er mulig snakke med deg først.»
Det er lov å bli sliten
Dinutvei fremhever at pårørende ikke bør ta det hele og fulle ansvaret alene.
Du kan oppleve:
- sinne,
- søvnproblemer,
- maktesløshet,
- skyld,
- frykt,
- eller et konstant behov for å kontrollere om personen er trygg.
Det gjør deg ikke til en dårlig støtteperson.
Krisesenter og flere hjelpetjenester kan også gi råd til pårørende. Dinutvei har en egen oversikt over hjelpetilbud for personer som står ved siden av noen som er utsatt.
Når du søker støtte selv, bør du fortsatt beskytte den utsattes private opplysninger og bare dele det som er nødvendig.
En god støtteperson gjør ikke alt
En god støtteperson:
- tror på alvoret uten å late som om hun selv er dommer,
- lytter uten å presse fram detaljer,
- hjelper uten å ta kontroll,
- tar akutt fare på alvor,
- bruker profesjonelle tjenester når det trengs,
- og blir værende også når den utsatte ikke tar de valgene du håpet på.
Du skal ikke være politi, psykolog, krisesenter og advokat samtidig.
Det viktigste du kan være, er en trygg person som gjør veien til riktig hjelp kortere.
Kilder og rettsgrunnlag
- Dinutvei.no/NKVTS, «Hvordan hjelpe noen som er utsatt for vold eller overgrep?»
- Dinutvei.no/NKVTS, oversikt over hjelpetilbud for pårørende etter overgrep eller voldtekt
- Helsenorge, «Vold og overgrep» – hjelpetilbud for utsatte og pårørende
- Straffeloven § 196 om avvergingsplikt
- Alarmtelefonen for barn og unge
- Krisesenterloven
Se oversikten over dine rettigheter.
Faglig grunnlag oppdatert 7. september 2026. Reglene må vurderes ut fra tidspunktet og forholdene i den konkrete saken. Illustrasjonsbildet er KI-generert.
Ønsker du hjelp til å avklare rettighetene dine? Ta kontakt med advokat Christian Wulff Hansen.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om bistandsadvokat for fornærmede.