Anke av dom

Strengere straff for voldtekt: Hva sier loven og hvordan brukes den i praksis?

av
Bistandsadvokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen: Strengere straff for voldtekt

I straffeloven 2005 ble straffenivået for alvorlige forbrytelser, inkludert voldtekt, skjerpet. I Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 226 begrunnes dette med at voldtekt er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot en persons fysiske, psykiske og seksuelle integritet. Ofte har voldtekt dyptgripende skadevirkninger og kan medføre reduksjon i livskvalitet for den som rammes. Dette gjelder for alle typer voldtekter – ikke bare overfallsvoldtekter eller voldtekter der det blir brukt vold, men også for voldtekter begått mot personer som er ute av stand til å motsette seg handlingen.

For å oppfylle lovgiverens ønske om strengere straff angir forarbeidene normalstraffenivåer for utvalgte sakstyper, jf. Ot.prp.nr.22 (2008–2009) kapittel 7. Normalstraffene danner utgangspunktet for straffutmålingen, men straffen skal fortsatt fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, se proposisjonen side 228. Dette prinsippet er i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, som krever at straffen skal være rimelig og stå i forhold til lovbruddet, jf. eksempelvis HR-2022-731-A avsnitt 43.

Normalstraffenivåene gir føringer for straffutmålingen også utenfor de konkrete sakstypene som normeringen knytter seg til. I Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 229 gir departementet uttrykk for at ved voldtekt til samleie, som etter straffeloven § 292 straffes med fengsel i minst tre år, skal normalstraffen være fire års fengsel. Dette er fulgt opp i rettspraksis. Departementet gir imidlertid uttrykk for at det ikke skal gå noe «markert skille» mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter, jf. proposisjonen side 230. Denne uttalelsen er, på samme måte som uttalelsen om fire års normalstraff i minstestrafftilfellene, forstått som et klart uttrykk for lovgiverviljen, jf. Rt-2013-848 avsnitt 12.

I sakstyper der departementet ikke har angitt en konkret normalstraff ved å ta utgangspunkt i et gitt saksforhold, må straffutmålingen bli mer skjønnsmessig og konkret begrunnet.

Slik sett gir normalstraffene føringer for straffutmålingen også utenfor de konkrete sakstypene som normeringen knytter seg til. Det betyr likevel ikke at straffutmålingen er bundet av normalstraffenivåene i alle tilfeller. I sakstyper der departementet ikke har angitt en konkret normalstraff ved å ta utgangspunkt i et gitt saksforhold, må utmålingen bli mer skjønnsmessig og konkret begrunnet. Avgjørende blir en vurdering av straffverdigheten ved handlingen i saken, holdt opp mot utmålingen i sammenlignbare tilfeller.

Det er viktig å påpeke at selv om straffenivået for voldtekt og andre alvorlige forbrytelser har blitt skjerpet, så skal straffutmålingen fortsatt være rimelig og stå i forhold til lovbruddet. Dette prinsippet, kjent som forholdsmessighetsprinsippet, er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti som ivaretar den enkeltes rettigheter og hindrer vilkårlig straffutmåling.

Referanser:

  • Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 226
  • Ot.prp.nr.22 (2008–2009) kapittel 7
  • Proposisjonen side 228
  • HR-2022-731-A avsnitt 43
  • HR-2022-2225-A avsnitt 11
  • Proposisjonen side 229
  • Rt-2013-848 avsnitt 12

Særskilt anke over sivile krav i straffesaker – hva sier straffeprosessloven § 435?

av
bistandsadvokat Særskilt anke over sivile krav i straffesaker - hva sier straffeprosessloven § 435?

Straffeprosessloven § 435 regulerer særskilt anke over sivile krav som har vært behandlet i straffesaker. Særskilt anke betyr at man anker bare deler av en dom, som her gjelder kun det sivile kravet. Ifølge loven skal slike saker behandles etter tvistelovens regler.

Kostnadsavgjørelse i lagmannsretten – hva skjer ved særskilt anke over det sivile kravet?

Ved særskilt anke over det sivile kravet, for eksempel oppreisningserstatning, vil det ikke være aktuelt med noen kostnadsavgjørelse i lagmannsretten. Prosessfullmektigene vil normalt være oppnevnt som henholdsvis forsvarer og bistandsadvokat for tingretten. Disse oppnevningene gjelder også behandlingen av den særskilte anken over det sivile kravet, jf. straffeprosessloven § 100 tredje ledd og § 107e. Lagmannsretten avsier ingen kostnadsavgjørelse, men forsvarer og bistandsadvokat må likevel sende inn salæroppgave.

Hva sier Høyesteretts dom fra 2012 om saksomkostninger til det offentlige?

Høyesterett avsa en prinsipiell dom den 9. februar 2012 (Rt. 2012 side 201) angående saksomkostninger til det offentlige i saker som gjelder særskilt anke over sivile krav som har vært behandlet i straffesak. Dommen ble avsagt under dissens (4-1), og flertallet kom til at verken tiltalte eller fornærmede kunne kreve at den annen part skulle pålegges å refundere det offentliges utgifter.

Dommer Skoghøy som representant for flertallet uttalte blant annet at det ikke finnes noen hjemmel for at tiltalte i tilfeller hvor et sivilt krav blir behandlet som del av straffesaken, kan kreve at fornærmede skal pålegges å refundere det offentliges utgifter til forsvarer. På tilsvarende måte finnes det ingen hjemmel for at fornærmede kan kreve at tiltalte skal pålegges å betale det offentliges utgifter til bistandsadvokat.

Hva er viktig å merke seg om avgjørelsen?

Det er viktig å merke seg at avgjørelsen står i motstrid til avgjørelsen i Rt. 2011 side 531.

Ny behandling av sivile krav i straffesaken – En gjennomgang av straffeprosessloven § 434

av
Barnahus, Island, sedelighetssaker, barn, medisinske funksjoner, rettslige funksjoner, helhetlig støtte, samling av tjenester, styrke barnets opplevelse, tillitvekkende omgivelser, vanlig boligområde, dommeravhør, videofilming av avhør, aktører i avhøret, barnevern, påtalemyndighet, politi, mistenkte, bistandsadvokat, foreldre, medisinsk undersøkelse, terapi, vitne i retten, hurtig oppfølging, grundig oppfølging, sedelighetssaker med barn.

I straffesaker kan både siktede og fornærmede kreve ny behandling av sivile krav dersom vilkårene i §§ 427 til 433 er oppfylt og anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, eller andre ankegrunner, og ankedomstolen samtykker i samlet behandling. Bestemmelsen gjelder også i sak for Høyesterett, jf. § 323.

Siktede må begjære ny behandling av krav som nevnt i § 3 samtidig med anke eller motanke i straffesaken, jf. endringsforslagene til § 310 første ledd annet punktum og § 311 første ledd annet punktum. Fristen er preklusiv. Begjæringen må oppfylle formkravene som følger av forslag til nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 314.

Påtalemyndigheten skal underrette bistandsadvokaten og ellers alle med krav etter § 3 om anke i straffesaken og ankens innhold, jf. fjerde ledd. Dermed ivaretas fornærmedes og etterlattes behov for informasjon i de alvorligste sakene, og det gir mulighet for bedre forberedelse av sivile krav.

Hvis siktede har begjært ny behandling av krav som nevnt i § 3, har fornærmede mulighet til å forberede tilsvar, selv om det fremdeles vil være uklart om anken i straffesaken blir fremmet. Hvis anken ikke blir fremmet, vil siktede (som har begjært ny behandling av krav) og fornærmede få informasjon om dette og bli orientert om adgangen til å kreve fortsatt behandling etter tvistelovens regler og om fristen på én måned for å kreve fortsatt behandling av det sivile kravet. Hvis slikt krav ikke fremsettes, skal denne delen av saken heves.

Bestemmelsene i § 434 er delvis nye, og forslaget medfører en omlegging av reglene om ny behandling av krav som nevnt i § 3 i forbindelse med anke i straffesaken. Forslaget viderefører utvalgets utkast. Enkelte av disse reglene er tatt inn også andre steder i straffeprosessloven, av pedagogiske hensyn. Det er viktig at begjæring om ny behandling av sivile krav fremsettes i rett tid og oppfyller formkravene, slik at partene sikrer seg retten til ny behandling av kravene sine.

Anke i straffeprosessloven § 310 – Hva bør du vite?

av
Bistandsadvoakt Anke i straffeprosessloven § 310 – Hva bør du vite?

Anke er en viktig rettighet for enhver som har blitt dømt i en straffesak. Det gir muligheten til å få saken prøvd på nytt i en høyere rettsinstans og kan føre til at dommen blir omgjort eller redusert. Men det er viktig å være klar over at det er strenge frister som må overholdes for å kunne anke en dom.

Fristen for anke er to uker fra den dagen dommen ble avsagt. Dette gjelder både for den dømte og for påtalemyndigheten. For den dømte starter fristen fra det tidspunktet dommen blir forkynt for ham eller henne. Hvis den dømte ikke møter til forkynnelse, starter fristen fra det varslede tidspunktet for forkynnelsen.

Det er viktig å merke seg at det også er en frist på to uker for å be om ny behandling av krav som nevnt i § 3. Dette betyr at dersom den dømte ønsker å få en bestemt del av dommen behandlet på nytt, må dette angis innen fristen for anke.

Hvis en tjenestemann i påtalemyndigheten ikke var til stede under domsavsigelsen, starter fristen for påtalemyndigheten fra den dagen dommen er mottatt på kontoret. Fristen skal likevel senest utløpe fire uker etter at dommen er mottatt av den påtalemyndigheten som utførte aktoratet.

En viktig ting å huske på er at fristen for å levere støtteskriv til anken er to uker etter at anken er fremsatt. Dette gjelder både for den dømte og påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten eller retten kan forlenge fristen, men det er viktig å ikke vente for lenge med å levere støtteskriv.

Det er viktig å være klar over at det kan være vanskelig å få anket en dom etter at fristen har utløpt. Derfor er det viktig å kjenne til fristene og å handle raskt hvis man ønsker å anke en dom. Anke er en rettighet som skal sikre en rettferdig behandling av saken, og det er viktig å benytte seg av denne muligheten hvis man føler at det er nødvendig.