Mestring etter vold og overgrep: Tiltak for utsatte

Istanbulkonvensjonen, voldtektsmottak, seksuell vold, støtte til offer, forebygging av vold, overgrep, hjelpeapparat, hjelpesøking, menn etter overgrep, nedsatt funksjonsevne, minoritetsbakgrunn, tolketjenester, innvandrerbefolkning, krisehjelp, rettsmedisinske undersøkelser, samisk språk og kultur, avhengighetssituasjon, minoritetskvinner, vold i nære relasjoner, minoritetsmenn, seksuelle overgrep, medisinske undersøkelser, kommunikasjonskanaler, inkluderende tilnærming, ungdom, barn, kvinner, menn, Istanbulkonvensjonens artikkel 25

I kampen for å beskytte og støtte ofre for seksuell vold, er Istanbulkonvensjonens artikkel 25 en viktig rettesnor. Den pålegger partene å etablere tilgjengelige mottakssentre der voldtekts- og seksuelle voldsofre kan motta medisinske og rettsmedisinske undersøkelser, krisehjelp og rådgivning. Denne artikkelen understreker behovet for å skape trygge steder der de som er rammet, kan finne nødvendig hjelp.

Det er dessverre en trist realitet at mange individer i disse situasjonene velger å ikke søke hjelp. Selvbebreidelse og ønsket om å skjule hendelsene er vanlige reaksjoner blant de utsatte. Det er interessant å merke seg at menn i mindre grad enn kvinner søker hjelp etter å ha blitt utsatt for overgrep. Dette kan være et resultat av ulike faktorer som påvirker reaksjonsmønstre og hjelpesøking.

En gruppe som ofte blir oversett når det gjelder voldtekt og overgrep er personer med nedsatt funksjonsevne. Mange av dem befinner seg i en sårbar avhengighet til overgriperen, noe som kan gjøre det vanskelig for dem å oppsøke hjelp. For å sikre at hjelpetjenestene når ut til alle, er det avgjørende at de er tilgjengelige og at hjelpeapparatet har kompetanse til å håndtere utfordringer knyttet til denne gruppen.

Minoritetsgrupper oppsøker hjelpeapparatet i mindre grad enn andre. Dette kan skyldes manglende språkkunnskaper, begrenset informasjon om tilgjengelige tjenester og frykt for negative reaksjoner fra familie og nettverk. For å fjerne slike barrierer er det nødvendig å tilby tolketjenester og oversette relevant informasjon til flere språk, inkludert nettbasert informasjon som når ut til en bredere gruppe.

Når vi retter fokus mot barn, unge og voksne med innvandrerbakgrunn, er det viktig å erkjenne at de samme kommunikasjonskanalene kan nå dem som majoritetsbefolkningen. Skoler, helsesykepleiere, lærere, rådgivere og helsevesenet spiller en nøkkelrolle i å nå ut til denne gruppen. Likevel må de ansatte også være bevisste på de spesielle utfordringene som kan oppstå blant innvandrerbefolkningen. Dette betyr at tiltak og tjenester må tilpasses for å sikre en mer inkluderende tilnærming.