I krisesenterloven er det eksplisitt nevnt at barn er en viktig målgruppe for krisesentertilbudet (krisesenterloven §1). Dette gjenspeiler at barn regnes som rettssubjekter med egne behov og rettigheter, og de betraktes som selvstendige brukere. Samtidig er det viktig å huske at det er foreldrene som har omsorgsansvaret for barnet, også under oppholdet på krisesenteret.
Styrking av foreldrerollen
Foreldrenes omsorgsansvar for barna opprettholdes uforandret selv mens de befinner seg på krisesenteret. Som ansatte ved krisesenteret er det ikke vår oppgave å overta foreldrenes ansvar for barnet, eller å påta oss rollen til barnefaglige instanser som barnevernet eller BUP. Vi skal derimot være bevisst på at oppholdet på krisesenteret ofte er et resultat av en alvorlig krisesituasjon for familien, noe som kan gjøre det vanskelig for foreldrene å fokusere på barnets behov og ønsker. En viktig del av krisesenterets oppfølging er derfor å styrke foreldrenes rolle som ansvarlige omsorgspersoner.
Oppfølging av barn – i samråd med foreldrene
Foreldrenes omsorgsansvar betyr at oppfølgingen av barna må skje i dialog og samråd med dem. Krisesenteret kan:
- informere foreldrene om hva krisesenteret tilbyr barna, både når det gjelder aktiviteter, samtaler og oppfølgingstiltak
- forklare hvorfor det er viktig at barna får mulighet til å snakke med voksne og andre barn om sin situasjon
- informere om hva som vanligvis er temaer og aktiviteter i samtaler eller grupper for barn
samarbeide med foreldrenes kontaktperson på krisesenteret
Hvis foreldrene er usikre på om de ønsker at barnet skal delta i slike tiltak som samtaler uten foreldrene til stede eller barnegrupper, kan vi fortelle dem hvorfor krisesenteret tilbyr denne type oppfølging.
Barnets beste og egne ønsker
Barnets egne ønsker spiller også en sentral rolle når det gjelder oppfølgingen under oppholdet. Ifølge barnekonvensjonen har barn rett til å bli hørt og få informasjon (artikkel 12 og 13). Denne retten gjelder fra barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter, og barnets mening skal tillegges vekt i henhold til alder og modenhet. Fra barnet er 12 år skal barnets mening bli tungtveiende.
Ettersom barn blir eldre, får de gradvis større selvbestemmelse i tråd med alder og modenhet (barneloven § 33). Dette betyr at hvis barnet er i stand til å ivareta sine egne interesser på en forsvarlig måte, er det ikke lenger nødvendig å involvere foreldrene. For eksempel får barn fra 15 år rett til å inngå arbeidsavtaler, disponere egne midler, melde seg inn og ut av foreninger, og er strafferettslig ansvarlig. Fra 16 år kan barn selv oppsøke helsetjenester.
Barns gradvise økning i selvbestemmelse betyr trolig at barn fra 15 år selv kan bestemme hvilken oppfølging de ønsker fra krisesenteret. Fra 16 år kan de tydelig fritt bestemme dette. Selv om krisesenterlovens forarbeider understreker foreldrenes ansvar, kan det likevel være passende å involvere foreldrene i oppfølgingen av eldre barn, men kun dersom barnet selv ønsker det. Det er viktig å huske at barnets interesser og ønsker skal veie tungt i beslutninger om oppfølgingen etter oppholdet på krisesenteret.