I familier preget av vold er barnas følelsesliv ofte et lappeteppe av motstridende følelser og lojalitetsbånd. Dette komplekse følelseslandskapet er ikke bare et resultat av volden i seg selv, men også av de sammensatte relasjonene de har til utøveren av volden, som ofte er en forelder.
Barnas forhold til utøveren kan være ambivalent. På den ene siden kan utøveren fremstå som en kilde til frykt og usikkerhet, mens på den andre siden kan samme person også være en kilde til kjærlighet og trygghet. Dette skaper en indre konflikt hos barnet, som kan være vanskelig å navigere. Etter akutte voldsepisoder kan barnas holdning til utøveren endre seg, spesielt når utøveren tar skritt for å gjenopprette relasjonen gjennom telefoner, gaver og lovnader. Dette kan føre til at barnet opplever en form for emosjonell dissonans, der de både frykter og lengter etter samvær med utøveren.
Lojalitetskonflikter mellom foreldrene blir også en utfordring. Barn kan føle seg splittet mellom sin kjærlighet og frykt for utøveren, og deres ønske om å beskytte offeret. Noen barn kan til og med internalisere utøverens synspunkter og rette skylden mot offeret, noe som kan manifestere seg i form av anklager og forakt. Dette kan være spesielt problematisk når offeret tar skritt for å forlate det voldelige miljøet, da barnet kan føle seg forlatt og ubeskyttet.
Det er viktig å forstå at barnets reaksjoner og ønsker ikke alltid er uttrykk for deres egentlige behov eller beste interesser. For eksempel, hvis et barn uttrykker et ønske om å bo hos en voldelig forelder, må dette sees i lys av den psykiske belastningen barnet er under. Det er derfor avgjørende at de som arbeider med slike familier ikke bare lytter til barnets ord, men også forstår den emosjonelle og psykologiske konteksten disse ordene kommer fra.
Kilde: info_barnefordsaker_paastand_om_vold.pdf (regjeringen.no)
