Retten til bistandsadvokat er i utgangspunktet knyttet til bestemte typer lovbrudd. Lovgiver har definert klare rammer for hvem som skal ha krav på slik bistand, særlig i saker som gjelder vold i nære relasjoner, grove voldshandlinger og seksuelle overgrep. Samtidig er det erkjent at virkeligheten kan by på situasjoner som ikke passer helt inn i de forhåndsbestemte kategoriene. For å møte dette behovet ble det i straffeprosessloven § 107 a tredje ledd inntatt en bestemmelse som gir retten adgang til å oppnevne bistandsadvokat «i andre tilfeller der sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for advokat».
Bestemmelsen fremstår ved første øyekast som åpen. Den gir inntrykk av en vid skjønnsmessig adgang til å strekke ordningen ut over de lovfestede hovedtilfellene. Likevel har både lovforarbeidene og rettspraksis lagt til grunn at bestemmelsen skal praktiseres med forsiktighet. Den omtales ofte som en snever unntaksregel, som skal sikre at advokatoppnevning kan besluttes der sterke hensyn tilsier det, men uten å åpne for en generell utvidelse.
I praksis har dette ført til at retten særlig har brukt bestemmelsen i situasjoner hvor barn er direkte eller indirekte rammet av alvorlige straffbare handlinger. For eksempel kan det dreie seg om tilfeller hvor en mindreårig har vært utsatt for vold eller truende adferd, men hvor skadefølgene ikke når opp til terskelen som normalt kreves for automatisk oppnevning. Barnets behov for støtte og rettslig bistand kan likevel være så sterkt at en oppnevning blir ansett som nødvendig. På denne måten fungerer bestemmelsen som en sikkerhetsventil, et korrektiv for å sikre ivaretakelse i de sakene som ikke dekkes fullt ut av hovedreglene.
Et eksempel på rekkevidden finnes i Høyesteretts avgjørelse fra 2008 (Rt. 2008 s. 1502). Her hadde en kvinne vært utsatt for et drapsforsøk der ektefellen ifølge tiltalen helte tennvæske over henne og forsøkte å antenne henne med en lighter. Selv om lovens ordlyd på tidspunktet ikke dekket alle detaljer i situasjonen, kom Høyesterett til at hun måtte gis rett til bistandsadvokat. Dommen illustrerer at terskelen er høy, men at retten kan gå inn i et bredere helhetsperspektiv når alvorlige trusler mot liv og helse foreligger.
Et annet markant eksempel er sakene i kjølvannet av terrorangrepet 22. juli 2011. Her ble § 107 a tredje ledd brukt til å sikre et stort antall fornærmede bistandsadvokat. Dette viste bestemmelsens funksjon som et redskap for å håndtere ekstraordinære situasjoner der skadeomfang, antall berørte og samfunnsmessig betydning gjorde advokatoppnevning helt nødvendig.
Samtidig satte Høyesterett grenser for hvor langt ordningen kan strekkes. I Rt. 2011 s. 1275 ble spørsmålet reist om moren til gjerningsmannen kunne få bistandsadvokat. Hun opplevde en sterk belastning, men retten konkluderte med at ordningen bare omfatter fornærmede og etterlatte, samt andre i situasjoner som kan likestilles med dette. Pårørende til den siktede faller utenfor. En utvidelse i den retning ble ansett som en oppgave for lovgiver, ikke for domstolene.
I en annen avgjørelse (Rt. 2011 s. 1321) var spørsmålet om et vitne til terrorangrepet kunne få bistandsadvokat. Ankeutvalget avviste dette med begrunnelsen at rollen som vitne ikke innebærer prosessuelle rettigheter eller plikter av en slik art at oppnevning var nødvendig. Her markerte retten tydelig at bestemmelsen ikke skal brukes for å gi en generell utvidelse til alle berørte, men bare til de som har en reell prosessuell posisjon i straffesaken.
Et interessant poeng er at § 107 a tredje ledd også kan benyttes til å oppnevne bistandsadvokat for personer som ikke er direkte fornærmede, men som likevel rammes på en måte som tilsier et behov. Dette kan eksempelvis gjelde søsken til en avdød, selv om søsken normalt ikke regnes som etterlatte i lovens forstand. Når sakens karakter og de menneskelige konsekvensene gjør bistand nødvendig, har retten adgang til å strekke ordningen.
Likevel er utgangspunktet at de som ikke faller inn under hovedreglene, må dekke advokatutgifter selv dersom de ønsker bistand. Straffeprosessloven § 107 f annet ledd fastslår at fornærmede eller etterlatte som ikke omfattes av retten til bistandsadvokat, kan engasjere advokat for egen regning. I så fall vil advokaten bare kunne utøve de rettigheter som klienten selv har i prosessen, og ikke de utvidede prosessuelle rettighetene en bistandsadvokat får gjennom oppnevning. Dette innebærer at retten til fri advokatbistand er begrenset, men at man alltid står fritt til å ha en privat advokat dersom man ønsker det.
Bestemmelsen i § 107 a tredje ledd fyller dermed en viktig funksjon. Den sørger for at rettssystemet kan møte de situasjonene hvor det ville være urimelig å nekte den utsatte advokatbistand, selv om saken formelt ikke faller inn under hovedkategoriene. Samtidig holdes ordningen innenfor stramme rammer for å unngå en gradvis utvidelse uten demokratisk forankring. For de som står i slike gråsonesituasjoner, vil ofte den første tilnærmingen være å la en advokat vurdere om vilkårene for oppnevning kan være til stede, og eventuelt begjære oppnevning overfor retten.