I Norges rettssystem er det en klar forpliktelse til å beskytte individer mot grove menneskerettighetsbrudd som slaveri. Denne forpliktelsen er forankret i både nasjonale og internasjonale rettskilder. Slaveri er en av de eldste og mest graverende formene for menneskerettighetsbrudd, og det er derfor av avgjørende betydning at lovgivningen gir tilstrekkelig beskyttelse til ofrene.
Straffeloven § 259 tar for seg slaveri og fastsetter en strafferamme på inntil 21 år for den som bringer en annen inn i en slik tilstand. Dette inkluderer også de som driver med slavehandel eller transport av slaver. Videre, i § 260, er det også straffbart å inngå forbund med noen om å begå en slik handling. Dette viser lovens strenghet mot de som planlegger eller samarbeider om å utføre slike handlinger.
For ofrene er det viktig å merke seg at slaveri kan gi grunnlag for erstatning. Dette er nedfelt i skadeserstatningsloven, som gir ofrene en rettslig vei til å søke kompensasjon for den skade og lidelse de har blitt utsatt for. Dette kan være en viktig mekanisme for å hjelpe ofrene med å gjenoppbygge livene sine etter slike traumatiske opplevelser.
Avvergingsplikten, som er omtalt i straffeloven § 196, er også relevant i denne sammenhengen. Denne plikten pålegger enkeltpersoner å handle dersom de er kjent med at et lovbrudd, som slaveri, er eller vil bli begått. Dette er en viktig mekanisme for å forhindre slike handlinger og beskytte potensielle ofre.
Norge har også forpliktelser på internasjonalt nivå, spesielt gjennom Genevekonvensjonen fra 1926 og tilleggskonvensjonen fra 1956. Disse konvensjonene krever at landene har bestemmelser i sin nasjonale lovgivning som forbyr og straffer slaveri og relaterte handlinger.