bistandsadvokat mosjøen – Side 5

Hvordan påvirker økonomisk vold ofrene?

9. januar 2024 av advokatwulff

økonomisk vold, ofre for økonomisk vold, personlig utvikling, profesjonell utvikling, økonomisk avhengighet, gjeld, arbeidsledighet, hjemløshet, økonomisk usikkerhet, fysisk helse, psykologisk velvære, depresjon, angst, stress, PTSD, selvmord, tverrfaglig støtte, helingsprosess, støttetjenester, samfunnets rolle

Økonomisk vold har dype og flerdimensjonale konsekvenser for ofrene, både på kort og lang sikt. Denne formen for vold påvirker ikke bare ofrenes økonomiske situasjon, men også deres fysiske helse, psykologiske velvære, samt personlige og profesjonelle utvikling.

Personlig og profesjonell utvikling og uavhengighet: Ofre for økonomisk vold blir ofte økonomisk avhengige av sine nåværende eller tidligere misbrukere. De hindres i å forfølge profesjonelle og utdanningsmessige karrierer og har begrenset mulighet til å delta i økonomiske beslutningsprosesser. Dette fører til en svekket evne til å oppnå økonomisk selvstendighet og personlig vekst.
Økonomisk (u)sikkerhet: Økonomisk vold kan utsette ofre for gjeld, arbeidsledighet, hjemløshet og mangel på nødvendige økonomiske ressurser for daglig overlevelse. Denne situasjonen kan tvinge ofre til å ty til kriminelle handlinger som kan påvirke deres fremtid negativt.
Fysisk helse: Fattigdom knyttet til økonomisk vold fører til negative helsekonsekvenser. Økonomisk deprivasjon kan hindre ofrenes evne til å søke og ha råd til helsetjenester. Kvinner kan også ty til alkohol og narkotika for å takle volden, eller bli oppmuntret til det av sine overgripere.
Emosjonell og psykologisk velvære: Økonomisk vold er assosiert med negative følelser knyttet til finansiell usikkerhet. Ofre kan oppleve depresjon, angst, stress, posttraumatisk stresslidelse, dårlig livskvalitet og selvmordstanker.

Disse effektene er ofte forsterket for ofre som opplever flere former for vold samtidig. Det kan være vanskelig å skille konsekvensene av økonomisk vold fra andre former for misbruk, noe som understreker kompleksiteten og alvoret i situasjonen for ofrene.

Kilde: Understanding Economic Violence against Women (europa.eu)

Utforsking av tjenestemennenes stedlige virkeområde

8. januar 2024 av advokatwulff

Påtalemyndighetens stedlige virkeområde, Tjenestemenn i rettssystemet, Geografisk jurisdiksjon, Juridiske retningslinjer, Bistand i rettssaker, Juridisk samarbeid, Begjæring om rettergangsskritt, Tilståelsesdom, Lokale forhold i rettssaker, Effektivitet i rettssystemet, Juridiske unntak, Juridisk geografi, Overordnet påtalemyndighet, Rettssaker på tvers av distrikter, Påtalemyndighetens rolle, Samarbeid mellom politikamre, Rettferdig rettssystem, Juridisk kunnskap, Tjenestemanners plikter, Rettssystemets effektivitet, Rettslig koordinering, Rettssaker utenfor distriktet, Politiet og rettssystemet, Juridisk fleksibilitet, Stedlig politikammer, Tjenestemenns ansvar, Juridisk praksis, Saksbehandling i ulike distrikter, Juridisk overføring av saker, Juridisk bistand, Straffeprosesslovens bestemmelser.

I rettsapparatet er organisering og samarbeid nøkkelbegreper for å sikre rettferdighet og effektivitet. Tjenestemenn i påtalemyndigheten er underlagt klare retningslinjer når det gjelder sitt geografiske virkeområde, og disse retningslinjene er essensielle for at systemet skal fungere sømløst.

§ 1-2 i straffeprosessloven fastsetter prinsippet om tjenestemennenes stedlige virkeområde. I utgangspunktet har tjenestemenn i påtalemyndigheten kun påtalemyndighet i det distrikt hvor de gjør tjeneste. Dette prinsippet er viktig for å sikre at de som arbeider med en sak, har en god forståelse for lokale forhold og konteksten der saken oppstod.

Likevel åpner loven for unntak. Tjenestemenn kan, selv om de er utenfor sitt distrikt, begjære rettergangsskritt i en sak. I slike tilfeller kan begjæringen sendes direkte til den relevante tingretten når det anses hensiktsmessig. Her handler det om å opprettholde effektiviteten og sørge for at saker håndteres uten unødig byråkrati.

Det er også viktig å merke seg at når saken involverer tilståelsesdom, skal det stedlige politikammeret bli informert om begjæringen. Dette bidrar til å sikre at alle relevante parter blir varslet og kan delta i saken.

En annen sentral bestemmelse er at påtalemyndighetene i ulike distrikter er pliktige til å yte hverandre bistand på begjæring. Dette er en måte å fremme samarbeidet og sikre at saker ikke blir forsinket på grunn av geografiske begrensninger. Samtidig er det prosedyrer for hvordan slike bistandsbegjæringer skal håndteres, inkludert tilfeller som involverer bruk av tvangsmidler eller hvor etterforskningen tilsier det.

Når det gjelder sentralisering av etterforskningen til et bestemt politikammer, gir loven også mulighet for at dette politikammeret kan foreta etterforskingsskritt utenfor sitt distrikt. Dette kan være nødvendig når det er hensiktsmessig for å sikre effektivitet eller når det er avtalt mellom berørte politikamre.

Til slutt, for å sikre god kommunikasjon og samarbeid, krever loven at når en tjenestemann i påtalemyndigheten utfører etterforskingsskritt på vegne av en annen tjenestemann, eller når de utfører etterforskning utenfor sitt distrikt, skal de underrettes snarest mulig. Dette sikrer at alle involverte er oppdatert og kan koordinere sine handlinger.

I sum gir § 1-2 straffeprosessloven rammer for hvordan tjenestemenn i påtalemyndigheten opererer stedlig, med fokus på effektivitet, samarbeid og rettferdighet i rettssystemet.

Istanbulkonvensjonen: Kampen mot kjønnsbasert vold og diskriminering

7. januar 2024 av advokatwulff

Istanbulkonvensjonen, Kjønnsbasert vold, Vold i nære relasjoner, Rådet for Europa, Menneskerettigheter, Diskriminering, Kvinnevold, Voldsbekjempelse, Voldsforebygging, Istanbul Convention, Gender-based violence, Council of Europe, Human rights, Discrimination, Women's rights, Gender equality, Domestic violence, Violence prevention, Women's safety, Legal measures, Empowerment of women, International agreements, Gender-based violence definition, Human rights violations, Women's rights advocacy

Istanbulkonvensjonen, også kjent som Rådet for Europas konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, representerer en viktig milepæl i kampen for kvinners rettigheter og likestilling. Denne internasjonale avtalen anerkjenner kjønnsbasert vold som en alvorlig krenkelse av menneskerettigheter og som en form for diskriminering som rammer kvinner over hele verden. La oss utforske hva Istanbulkonvensjonen faktisk innebærer og hvilke viktige tiltak den krever av statene som har ratifisert den.

Definisjon av kjønnsbasert vold

Istanbulkonvensjonen gir en klar og omfattende definisjon av kjønnsbasert vold. Den inkluderer fysiske, seksuelle, psykologiske og økonomiske overgrep som begås mot kvinner av både offentlige og private aktører. Konvensjonen identifiserer handlinger som vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, og stalking som straffbare handlinger. Denne brede definisjonen er avgjørende for å sikre at alle former for vold mot kvinner blir adressert og bekjempet.

Tiltak for forebygging og bekjempelse

Istanbulkonvensjonen stiller klare krav til statene som har forpliktet seg til å bekjempe vold mot kvinner. Noen av de viktigste tiltakene inkluderer:

Forebyggende tiltak: Statene må ta aktive skritt for å forebygge vold mot kvinner gjennom bevisstgjøring, utdanning og holdningsendringer. Dette inkluderer utvikling av undervisningsmateriell som fremmer likestilling og respekt mellom kjønnene.
Beskyttelse av ofre: Istanbulkonvensjonen krever at stater gir nødvendig beskyttelse og støtte til ofre for vold. Dette inkluderer etablering av krisesentre og hjelpelinjer, samt tilgang til rettslig beskyttelse.
Straffeforfølgelse: Staten må sørge for at lovgivningen inneholder effektive mekanismer for å straffeforfølge gjerningspersoner som begår vold mot kvinner. Dette inkluderer også å kriminalisere handlinger som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Datainnsamling og forskning: For å utvikle effektive tiltak mot vold mot kvinner, må stater samle inn data og utføre forskning på omfanget av problemet og dets årsaker.

Istanbulkonvensjonens betydning

Istanbulkonvensjonen er av enorm betydning for kvinners rettigheter internasjonalt. Den representerer et tydelig juridisk rammeverk som krever handling fra stater for å beskytte kvinner mot vold og diskriminering. Ved å ratifisere konvensjonen forplikter land seg til å implementere tiltak som vil ha en positiv innvirkning på kvinners livskvalitet og sikkerhet.

I dag står vi overfor betydelige utfordringer når det gjelder kjønnsbasert vold og diskriminering, og Istanbulkonvensjonen gir oss et verdifullt verktøy for å takle disse problemene. Det er avgjørende at flere land blir med i kampen ved å ratifisere denne konvensjonen og handle i tråd med dens bestemmelser.

Kvinnerettigheter i fokus: CEDAW – En milepæl i kampen mot kjønnsdiskriminering

8. januar 20246. januar 2024 av advokatwulff

Hva er CEDAW, og hva står forkortelsen for?, Hvordan definerer CEDAW diskriminering mot kvinner?, Når ble CEDAW-konvensjonen vedtatt?, Hvilke rettigheter beskytter CEDAW for kvinner?, Hva er målet med CEDAW når det gjelder kjønnsdiskriminering?, Hva krever CEDAW av stater for å bekjempe kjønnsbasert vold?, Hvilke tiltak må stater iverksette for å oppfylle CEDAW?, Hvordan bidrar CEDAW til å endre holdninger og stereotyper?, Hva er betydningen av likestilt statsborgerskap ifølge CEDAW?, Hvorfor er CEDAW viktig for kvinners rettigheter internasjonalt?

Kvinner har gjennom historien kjempet en lang og utfordrende kamp for likestilling og rettferdighet. En viktig milepæl i denne kampen er FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner, bedre kjent som CEDAW (Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women). Dette internasjonale menneskerettighetsdokumentet, som ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft i 1981, har hatt en dyptgående innvirkning på kvinners rettigheter over hele verden.

CEDAW: En definisjon av kjønnsdiskriminering

CEDAW gir en klar og omfattende definisjon av diskriminering mot kvinner. Ifølge konvensjonen er diskriminering mot kvinner “enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller begrensning som er basert på kjønn og som har til hensikt eller virkning av å oppheve eller begrense kvinner i deres anerkjennelse, utøvelse eller nytelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter på politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller andre områder.”

Denne definisjonen går langt utover å bare forby åpenbar kjønnsdiskriminering og inkluderer også indirekte diskriminering og tiltak for å fremme likhet mellom kjønnene. CEDAW legger dermed et sterkt fundament for å beskytte kvinners rettigheter i alle samfunnsområder.

Forpliktelser i henhold til CEDAW

Stater som er parter i CEDAW-konvensjonen, har klare forpliktelser når det gjelder å fremme kvinners rettigheter og bekjempe diskriminering. Disse forpliktelsene inkluderer:

Legislative Tiltak: Stater må vedta lovgivning som forbyr all form for diskriminering mot kvinner. Dette kan omfatte lover som forbyr kjønnsbasert vold, diskriminering på arbeidsplassen, og begrensninger knyttet til familieliv og arverettigheter.
Institusjonelle Endringer: Stater må sikre at deres institusjoner og myndigheter arbeider aktivt for å fremme likestilling mellom kjønnene. Dette kan inkludere opprettelsen av likestillingsorganer og tiltak for å øke kvinners deltakelse i politikk og beslutningstaking.
Bekjempelse av Stereotyper: CEDAW krever at stater tar skritt for å endre holdninger og stereotyper som bidrar til kjønnsdiskriminering. Dette er avgjørende for å skape et samfunn der kvinner kan utøve sine rettigheter fritt.
Bekjempelse av Kjønnsbasert Vold: Konvensjonen legger stor vekt på å bekjempe kjønnsbasert vold, inkludert vold i hjemmet og voldtekt. Stater må sørge for at ofre for slik vold får beskyttelse og støtte.
Likestilt Statsborgerskap: CEDAW krever at kvinner har likestilt statsborgerskap med menn, inkludert lik rett til nasjonalitet og muligheten til å overføre nasjonalitet til sine barn.

CEDAW er en kraftig oppfordring til handling for å fremme kvinners rettigheter og utrydde kjønnsdiskriminering. Det tjener som en påminnelse om at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og at likestilling er avgjørende for å oppnå en mer rettferdig og inkluderende verden for alle. Vi må fortsette å støtte og fremme CEDAWs prinsipper for å oppnå full likestilling mellom kjønnene.

Kopi: 16809e1595 (coe.int)

Hva er kjønnsbasert vold?

5. januar 2024 av advokatwulff

kjønnsbasert vold, vold mot kvinner, kjønnsidentitet, seksuell orientering, menneskerettigheter, Istanbul-konvensjonen, LHBT+ personer, sosiale strukturer, kulturelle normer, maktforhold, kvinners rettigheter, seksuell vold, psykologisk vold, emosjonell vold, verbalt overgrep, hatytringer, likestilling, forebygging av vold, samfunnsverdier, kjønnsrelasjoner, overlegenhet, feminisme, kjønnsnormer, kvinnekamp, kvinnesak

Kjønnsbasert vold og vold mot kvinner er to begreper som ofte blir brukt om hverandre, da de fleste tilfeller av vold mot kvinner blir påført (av menn) av kjønnsbaserte årsaker, og kjønnsbasert vold rammer kvinner i uforholdsmessig grad. FNs erklæring om avskaffelse av vold mot kvinner definerer vold mot kvinner som ethvert akt av kjønnsbasert vold som resulterer i, eller sannsynligvis vil resultere i, fysisk, seksuell eller psykologisk skade eller lidelse for kvinner, inkludert trusler om slike handlinger, tvang eller vilkårlig frihetsberøvelse, enten det skjer i det offentlige eller i privatlivet.

I nyere juridiske dokumenter har det blitt eksempler på at de to begrepene blir fusjonert, og begrepet “kjønnsbasert vold mot kvinner” blir brukt. For eksempel, i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen), gir artikkel 3 følgende definisjon: Kjønnsbasert vold mot kvinner betyr vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne, eller som rammer kvinner i uforholdsmessig grad.

Slike definisjoner gjelder for tilfeller der kjønn er grunnlaget for vold rettet mot en person. Imidlertid er kjønn mer enn bare å være mann eller kvinne: noen kan være født med kvinnelige kjønnskarakteristika, men identifisere seg som mann, eller som både mann og kvinne samtidig, eller noen ganger verken som mann eller kvinne. LHBT+ personer (lesbiske, homofile, bifile, transkjønnede og andre som ikke passer inn i den heteroseksuelle normen eller tradisjonelle kjønnsbåsene) opplever også vold som er basert på deres faktiske eller oppfattede seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet. Av den grunn faller vold mot slike mennesker inn under omfanget av kjønnsbasert vold. Videre kan også menn være mål for kjønnsbasert vold: statistisk sett er antallet slike tilfeller mye mindre sammenlignet med kvinner, men det bør ikke neglisjeres.

Ved å bruke definisjonen av “kjønnsbasert vold mot kvinner” fra rapport til Istanbul-konvensjonen som utgangspunkt, kan vi si at: Kjønnsbasert vold refererer til enhver type skade som blir påført en person eller gruppe mennesker på grunn av deres faktiske eller oppfattede kjønn, kjønnsidentitet, seksuell orientering og/eller kjønnsidentitet. Kjønnsbasert vold er basert på en ubalanse av makt og blir utført med hensikt å ydmyke og få en person eller gruppe mennesker til å føle seg mindreverdige og/eller underordnede. Denne typen vold er dypt forankret i samfunnets sosiale og kulturelle strukturer, normer og verdier, og blir ofte opprettholdt av en kultur av benektelse og taushet. Kjønnsbasert vold kan skje både i det private og det offentlige rom og rammer kvinner i uforholdsmessig grad. Kjønnsbasert vold kan være seksuell, fysisk, verbal, psykologisk (emosjonell) eller økonomisk, og den kan ta mange former – fra verbale overgrep og hatytringer på internett til voldtekt eller drap. Den kan bli utført av hvem som helst: en nåværende eller tidligere ektefelle/partner, et familiemedlem, en kollega fra jobben, skolekamerater, venner, en ukjent person eller personer som handler på vegne av kulturelle, religiøse, statlige eller mellomstatlige institusjoner. Kjønnsbasert vold, som med enhver form for vold, er et spørsmål om maktforhold. Den er basert på en følelse av overlegenhet og en intensjon om å hevde denne overlegenheten i familien, på skolen, på jobben, i samfunnet eller samfunnet som helhet.

Kilde: 16809e1595 (coe.int)

Barndomsforhold og eksponering for vold: Forståelse av mønstre og psykologiske konsekvenser

4. januar 2024 av advokatwulff

Barnemishandling, eksponering for vold i hjemmet, søskenvold, psykiske helseutfall, latent klasseanalyse, forebyggende strategier, støttetjenester, familievold, offentlige helsetjenester, ungdomspsykologi

En studie ledet av Kathryn Sharratt og medforfattere har avdekket viktige innsikter i forholdet mellom ulike typer barnemishandling og deres psykologiske konsekvenser. Forskningen viser at det er betydelig overlapping mellom barnemishandling og -forsømmelse (CAN), eksponering for vold i hjemmet og vold mellom søsken. Disse erfaringene, ofte samtidige, øker risikoen for negative psykiske helseutfall.

I studien deltok 2813 ungdommer i alderen 10-17 år fra Storbritannia, og forskerne brukte latent klasseanalyse (LCA) for å identifisere mønstre blant ni typer mishandling i hjemmet. Fire tydelige klasser ble identifisert: en klasse med lav viktimisering (59,3% av deltakerne), en klasse med emosjonell mishandling og forsømmelse (19,0%), en klasse med høy verbal vold i hjemmet (10,5%) og en klasse med mishandling og vold i hjemmet (11,2%). Forskjellene i disse klassene viste seg også i deres sosiodemografiske sammensetning og psykologiske helseindikatorer.

Studien bekrefter at barn som opplever en type mishandling, har større sannsynlighet for å rapportere om andre typer. Dette innebærer at barn som er direkte misbrukt, i tillegg til å være vitne til vold mellom foreldre, ofte er ‘dobbeltofre’. Interessant nok ble søskenvold, til tross for at det er en vanligere form for mishandling enn foreldremishandling, sjelden inkludert i definisjoner av mishandling og har vært underforsket.

Barnemishandling har vist seg å bidra til utviklingen av alvorlige psykiske helseproblemer. En metaanalyse viste at individer utsatt for enhver type mishandling var mer sannsynlige å oppleve depressive lidelser og angstlidelser. Videre var det en sterk sammenheng mellom flere typer viktimisering og mer alvorlige psykologiske konsekvenser sammenlignet med eksponering for kun én type.

Disse funnene har betydelige implikasjoner for forståelsen av barnemishandling og for utviklingen av forebyggende strategier og støttetjenester. Innsikt i hvordan ulike former for mishandling og forsømmelse kombineres, er avgjørende for å kunne tilby målrettet og effektiv hjelp til barn og unge som har opplevd slike vanskelige forhold.

Kilde: Childhood Abuse and Neglect, Exposure to Domestic Violence and Sibling Violence: Profiles and Associations With Sociodemographic Variables and Mental Health Indicators – Kathryn Sharratt, Samantha J. Mason, Gillian Kirkman, Dominic Willmott, Danielle McDermott, Susan Timmins, Nadia M. Wager, 2023 (sagepub.com)

Hva innebærer påtalemyndighetens ansvar i ledelsen av etterforskningen?

4. januar 2024 av advokatwulff

Ansvaret for å sette i verk og gjennomføre etterforskning er et kritisk område i straffesaksbehandlingen. Denne prosessen krever ikke bare en beslutning om å initiere etterforskningen, men også en effektiv og kvalitetssikret ledelse av etterforskningsarbeidet.

Vedtak om å iverksette etterforskning er en påtaleavgjørelse som oftest tas av polititjenestemenn, gitt autoritet gjennom ordre eller fullmakt fra politimesteren. Denne beslutningsprosessen må være tydelig definert og regulert for å sikre at den etterlever påtalemyndighetens kontrollkrav. Det er viktig at det i politidistriktene finnes effektive rutiner for å bestemme hvilke saker som skal etterforskes, spesielt gitt begrensede ressurser.

Påtalemyndighetens rolle i ledelsen av etterforskningen er avgjørende. Politijuristens ansvar omfatter å sikre at etterforskningen er målrettet og fremskritt gjøres med tilstrekkelig hastighet. Det er essensielt å unngå unødvendig forsinkelse i prosessen. Det bør imidlertid unngås å detaljstyre etterforskningen, og i komplekse saker kreves aktiv ledelse fra påtalemyndighetens side.

Samarbeidet mellom politijurister og etterforskere fra sakens start er avgjørende for effektiv straffesaksbehandling. Dette samarbeidet bør optimalisere bruken av både juristens og etterforskerens kompetanse. Juristens oppmerksomhet skal være spesielt rettet mot å:

Klargjøre de rettslig relevante fakta og målene for etterforskningen.
Håndtere påtalemessige spørsmål, inkludert metodebruk.
Overvåke etterforskningens kvalitet.
Sikre at etterforskningen er objektiv og at rettssikkerhetshensyn blir ivaretatt, i henhold til straffeprosessloven § 226 tredje ledd.
Overvåke fremdriften i etterforskningen.

I komplekse saker kan etterforskingsordrer, etterforskingsplaner, eller arbeidssiktelse være nyttige verktøy for å styre etterforskningen, og bør utarbeides i samarbeid med involverte etterforskere. Spesielle direktiver gjelder for etterforskingsordre i overvåkingstjenesten.

Statsadvokatene har også en rolle i å overvåke og inspisere politidistriktenes praksis, spesielt med hensyn til beslutningsprosesser for hvilke saker som skal etterforskes, og hvordan juristene fokuserer på de viktigste aspektene av etterforskningen.

Psykologien bak vold og aggresjon

3. januar 2024 av advokatwulff

Social Psychology and Neuroscience Lab, psykopater, hevn, husbråk, avhengighet av vold, David Chester, Nathan DeWall, negative følelser, positive følelser, aggresjon, belønningssystemet, Naltrexone, behandling av vold, Emily Lasko, psykopati, Alexandra Martelli, intimpartneraggressjon, Sam West, provos

David Chester, Ph.D., en assistentprofessor ved Institutt for Psykologi i Fakultetet for Humaniora og Vitenskap, har alltid vært drevet av et enkelt spørsmål: Hvorfor søker mennesker å skade andre? Ved Social Psychology and Neuroscience Lab ved VCU, har Chester og hans team i ferd mlansert en rekke studier som tar sikte på å øke vår forståelse av voldelig atferd, og utforsker rollen til hjernen og menneskelig psykologi bak emner som hevn, husbråk, psykopater og mye mer.

Chester, i samarbeid med Nathan DeWall, Ph.D. ved University of Kentucky, har fokusert på om vold faktisk kan være avhengighetsskapende. Og hvis det er tilfelle, kan en avhengighet av aggresjon behandles på samme måte som alkoholisme eller opioidavhengighet?

Tradisjonelt sett forstås vold ofte å være drevet av negative følelser, som sinne eller frykt. For eksempel kan en person bli aggressiv fordi de er rasende på en annen person, eller de er redde for at den andre personen kan skade dem.

Men Chesters laboratorium har vist at positive følelser også spiller en stor rolle i aggressiv atferd. Så aggresjon kan føles godt. Og denne gleden – og den tilknyttede, det vi kaller hedoniske belønning- er en potent motivasjonskraft.

Med andre ord, aggressiv atferd kan forsterkes av positive følelser av makt og dominans. Denne positive sensasjonen, har Chester funnet, fungerer på de samme nevrale kretsene som andre avhengighetsskapende atferd, som kokain, gambling og risikabel seksuell atferd.

Kilde: What is the psychology behind violence and aggression? A new VCU lab aims to find out – VCU News – Virginia Commonwealth University

Hvorfor er økonomisk vold et oversett, men kritisk aspekt av vold i nære relasjoner?

2. januar 2024 av advokatwulff

økonomisk vold, vold i nære relasjoner, kontroll over økonomiske ressurser, avhengighet i forhold, psykisk vold, straffeloven § 219, mishandling i nære relasjoner, beviskrav, hjelpeorganisasjoner, rådgivning for ofre, økonomisk selvstendighet, tverrfaglig tilnærming, bevissthet om vold, juridisk støtte, sosial støtte, økonomisk støtte, voldsofferstøtte, overgrep i hjemmet, finansiell misbruk, økonomisk misbruk, avhengighetsforhold, frihetsberøvelse, selvstendighetsberøvelse, juridiske utfordringer, ofrehjelp, utnyttelse i forhold, maktmisbruk, skjult vold, offer for vold

Økonomisk vold er en subtil, men likefullt ødeleggende form for vold i nære relasjoner. Det er et adferdsmønster hvor en partner utøver kontroll over den andres tilgang til økonomiske ressurser, noe som gjør offeret økonomisk avhengig og dermed mindre i stand til å forlate et skadelig forhold. Denne formen for vold er spesielt skadelig da den rammer fundamentale aspekter av en persons selvstendighet og frihet.

I Norge, som i mange andre land, er økonomisk vold en del av en større diskurs om vold i nære relasjoner. Selv om det er mindre synlig enn fysisk vold, kan konsekvensene av økonomisk vold være like alvorlige. Offeret kan oppleve begrensninger i evnen til å oppnå eller opprettholde arbeid, kontroll over egne inntekter, og tilgang til felles økonomiske ressurser. Dette kan føre til at offeret blir fanget i en syklus av avhengighet og maktløshet.

Det juridiske rammeverket i Norge tar hensyn til slike former for vold i nære relasjoner. Straffeloven § 219, som omhandler mishandling i nære relasjoner, kan anvendes i saker der økonomisk vold forekommer. Denne paragrafen tar for seg ulike former for mishandling, inkludert psykisk vold, som økonomisk vold ofte faller inn under. Det er imidlertid viktig å merke seg at beviskravene kan være utfordrende i slike saker, ettersom økonomisk vold ofte er skjult og foregår over tid.

I tillegg til strafferettslige tiltak, finnes det også støttetjenester og hjelpeorganisasjoner i Norge som fokuserer på å bistå ofre for økonomisk vold. Disse organisasjonene tilbyr rådgivning og støtte til ofre for å hjelpe dem med å gjenvinne økonomisk selvstendighet og bryte ut av voldelige forhold.

For å effektivt håndtere økonomisk vold, kreves det en tverrfaglig tilnærming som involverer juridiske, sosiale, og økonomiske støttetiltak. Det er også viktig med økt bevissthet og forståelse av økonomisk vold som en alvorlig form for vold i nære relasjoner, slik at ofre kan identifisere tegnene og søke hjelp.

Hvilken påtalekompetanse har lensmennene og politistasjonssjefene?

31. desember 2023 av advokatwulff

Påtalekompetanse, Lensmenn, Politistasjonssjefer, Juridisk myndighet, Rettslige begrensninger, Myndighetsutøvelse, Habilitet, Juridiske bestemmelser, Juridisk kompetanse, Rettssystemet, Beslutningsmyndighet, Overordnet påtalemyndighet, Pågripelse, Ransaking, Beslag, Rettslig avhør, Juridiske prosedyrer, Påtalerett, Myndighetsgrenser, Rettssikkerhet, Juridisk ansvar, Lovgivning, Rettsvesenet, Juridisk autoritet, Påtalemyndighetens rolle, Myndighetsunntak, Juridisk regulering, Påtalemyndighetens myndighet, Juridisk praksis, Juridiske restriksjoner.

I det komplekse landskapet av juridiske bestemmelser og påtalemyndighetens rolle, oppstår spørsmålet om kompetanse og myndighet. Når det gjelder lensmennene og politistasjonssjefene, er reglene som styrer deres påtalekompetanse tydelig definert, men også med visse begrensninger.

Det første punktet som er verdt å merke seg, er at bestemmelsene om påtalemyndighetens kompetanse i § 7-4 tredje ledd og § 7-5 annet ledd første punktum, samt i kapitlene 10 og 17 til 22, ikke gjelder for lensmennene og politistasjonssjefene. Dette betyr at de ikke har samme omfang av påtalemyndighet som andre instanser innenfor rettssystemet.

Selv om de generelle bestemmelsene ikke er gjeldende for lensmennene og politistasjonssjefene, er det likevel relevante paragrafer som gjelder tilsvarende for dem så langt de passer. Dette viser at det er et ønske om å opprettholde visse likheter i myndighetens utøvelse, selv om det er spesifikke unntak.

En sentral begrensning i lensmennenes og politistasjonssjefenes påtalekompetanse er at de kun kan treffe beslutninger om pågripelse, ransaking, beslag og begjæring om rettslig avhør når det ikke er mulig å innhente en beslutning fra overordnet påtalemyndighet. Dette prinsippet sikrer at beslutninger av stor viktighet blir tatt med forsiktighet og i tråd med juridiske prosedyrer.

Hvordan fungerer registrering av straffesaker og korrespondanse med departementene i påtalemyndigheten?

30. desember 2023 av advokatwulff

Registrering av straffesaker, Justisdepartementets retningslinjer, Påtalemyndighetens kommunikasjon, Effektiv saksbehandling, Riksadvokatens rolle, Korrespondanse med departementene, Organisering av rettssaker, Juridiske dokumenter, Påtalemyndighetens plikter, Rettsystemets integritet, Kommunikasjonsprosedyrer, Effektiv rettssaksbehandling, Påtalemyndighetens retningslinjer, Kommunikasjon med riksadvokaten, Registrering av juridiske saker, Justisdepartementets samarbeid, Dokumentorganisering i rettssaker, Juridiske prosesser, Kommunikasjonskanaler i rettssystemet, Påtalemyndighetens ansvar, Effektiv juridisk kommunikasjon, Departementenes retningslinjer, Rettssystemets effektivitet, Påtalemyndighetens oppgaver, Korrekt juridisk prosedyre, Organisering av juridiske dokumenter, Riksadvokatens retningslinjer, Påtalemyndighetens rolle i rettssystemet, Juridisk integritet, Rettslig kommunikasjon, Juridisk samordning.

I rettssystemet er ordnede prosedyrer og effektiv kommunikasjon nøkkelen til å opprettholde rettferdighet og integritet. Justisdepartementet og riksadvokaten har derfor etablert klare retningslinjer angående registrering av straffesaker og korrespondanse mellom påtalemyndigheten og departementene.

Det første skrittet i en rettssak er registreringen. Justisdepartementet i samarbeid med riksadvokaten fastsetter nøyaktige retningslinjer for hvordan påtalemyndigheten skal registrere straffesaker og organisere dokumentene knyttet til hver enkelt sak. Denne prosessen er kritisk for å opprettholde en oversiktlig og ryddig håndtering av saker, noe som er avgjørende for rettssystemets funksjon.

Korrespondanse mellom påtalemyndighetens tjenestemenn og departementene angående straffesaker er også underlagt klare retningslinjer. Som hovedregel skal all korrespondanse mellom påtalemyndigheten og departementene gå gjennom riksadvokaten, med mindre det er spesifikke bestemmelser som gir anledning til direkte ekspedisjoner til det relevante departementet. Dette bidrar til å sikre at all relevant informasjon blir koordinert på en effektiv måte og at det opprettholdes en klar kanal for kommunikasjon.

Det er også viktig å merke seg at påtalemyndighetens tjenestemenn har klare begrensninger når det gjelder å påta seg oppdrag som verge for personer som er siktet eller mistenkt for straffbare handlinger. Innenfor sitt distrikt må de unngå å ta på seg slike oppdrag, og selv utenfor sitt distrikt er det klare restriksjoner hvis de har hatt befatning med saken som tjenestemann. Dette prinsippet er avgjørende for å opprettholde integriteten og objektiviteten i rettssaker.

Disse bestemmelsene gjelder også for oppnevning som forsvarer for de som er siktet eller mistenkt. Dette sikrer at det er et tydelig skille mellom påtalemyndighetens rolle og rollen som forsvarer eller verge.

Når bør politiet informeres om mistenkelig dødsfall?

29. desember 2023 av advokatwulff

Mistenkelig dødsfall, Varsling politiet, § 227, Kriminell handling, Rettferdighet, Samfunnssikkerhet, Etterforskning, Obduksjon, Vitneutsagn, Tekniske bevis, Rettsystem, Rettssak, Straffeprosessloven, Lovpålagt krav, Moralsk ansvar, Samfunnets trygghet, Rimelig mistanke, Objektiv etterforskning, Etterforskningsprosedyrer, Mistenkelig situasjon, Politiundersøkelse, Voldelig død, Rettslig ansvar, Samfunnsbeskyttelse, Samfunnsvelvære, Rask varsling, Etterforskningsprosess, Straffbare handlinger, Dødsårsak, Myndighetsvarsling.

I vår samfunnsstruktur er det etablert klare regler og prosedyrer for å håndtere ulike situasjoner, og et mistenkelig dødsfall er intet unntak. I henhold til § 227 i straffeprosessloven, er det fastsatt at den som har plikt til å melde et dødsfall, har også en ansvarlig plikt til å straks underrette politiet dersom det foreligger en rimelig mistanke om at døden kan ha blitt forårsaket av en straffbar handling.

Dette kravet om å varsle myndighetene i tilfeller av mistenkelig dødsfall er essensielt for å opprettholde rettferdighet og sikre at eventuelle kriminelle handlinger blir nøye etterforsket. Formålet er å beskytte samfunnet mot mulige faremomenter og sørge for at rettssystemet har de nødvendige ressursene til å utføre en objektiv og grundig etterforskning.

Det er viktig å merke seg at § 227 pålegger en straksplikt, noe som betyr at informasjonen må formidles til politiet uten unødig forsinkelse så snart det er rimelig grunn til å tro at døden kan ha vært resultatet av en kriminell handling. Denne plikten er av stor betydning fordi forsinkelser i varsling kan føre til tap av viktige bevis eller komplisere etterforskningen.

Når en mistenkt død først er rapportert til politiet, vil det bli igangsatt en grundig etterforskning for å fastslå årsaken til dødsfallet. Dette kan inkludere obduksjon, innsamling av vitneutsagn, analyse av tekniske bevis og andre relevante skritt som kreves for å bringe klarhet i situasjonen.

I tillegg til den juridiske plikten, bør alle individer også huske på det moralske ansvar for å bidra til opprettholdelsen av samfunnssikkerhet og rettferdighet. Å underrette politiet om mistenkelige dødsfall er ikke bare et lovpålagt krav, men også et viktig skritt for å sikre tryggheten og velværet til samfunnet som helhet.

Alderstilpasning i samtaler og kartlegging av barn på krisesenter

28. desember 2023 av advokatwulff

Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, alderstilpasning, samtaler med barn, kartlegging på krisesenter, barns rettigheter, barnehjelp, krisesituasjon, barn og traumer, tilpassede samtaler, kommunikasjon med barn, krisesenter for barn, støtte til barn på krisesenter, barn og mental utvikling, tilrettelegging for barn, barn i vanskelige situasjoner, barn og følelser, tilnærming til barns opplevelser, barnets mentale ressurser, barn og voldserfaringer, barn og kommunikasjon, barnets rett til uttalelse, barn og sikkerhet, sensitiv samtale med barn, støtte til unge, barn og begrepsforståelse, kommunikasjon med småbarn, støtteperson for barn, barns opplevelse av krise, tilpasset kommunikasjon, barn på krisesenter, barnets rettigheter ved traumer, tilrettelegging for samtaler.

Å kunne tilpasse samtalene og kartleggingen etter barnets alder spiller en avgjørende rolle når det kommer til å forstå, kommunisere og støtte barn som oppholder seg på krisesenter. Barnets alder påvirker hvordan de opplever og reagerer på ulike situasjoner i livet, og derfor må man som ansatt være bevisst på hvordan man tilnærmer seg samtaler og kartlegging av barnets situasjon.

Når det gjelder samtaler med spedbarn og småbarn, kan det være en utfordring å få dem til å formidle sine opplevelser og følelser verbalt, da de har begrensede språklige ferdigheter. I stedet kan man benytte seg av alternative tilnærminger, som å være til stede sammen med barnet og forelderen, engasjere seg i lek med barnet, observere barnet i ulike situasjoner og innhente informasjon fra andre kilder som kan gi innsikt i barnets situasjon.

For barn i alderen 2-3 år, kan man begynne å få uttrykk for traumatiske hendelser, og det er viktig å tilrettelegge samtaler på en enkel og forståelig måte. Korte setninger og bruk av visuelle hjelpemidler som tegninger kan bidra til å lette kommunikasjonen.

Barn mellom 6 og 12 år har utviklet større mentale ressurser og kan i større grad formidle sine opplevelser og tanker. Likevel kan de ha begrensninger i begrepsforståelse og komplekse sammenhenger. Under samtaler med denne aldersgruppen er det viktig å sjekke jevnlig om de forstår informasjonen som blir gitt, og gi dem muligheten til å stille spørsmål og oppsummere det de har fått med seg.

Når man har samtaler med barn fra 12 år og oppover, er det ofte klare tanker og meninger om situasjonen, volden de har opplevd og eventuelle løsninger. I disse samtalene er det viktig å være sensitiv og støttende, slik at man etablerer tillit og gir den unge tid til å forstå sin egen situasjon. Å snakke om voldserfaringer med enkle ord og begreper, samt anerkjenne deres opplevelser, er essensielt for å gi den unge en trygg og åpen arena for kommunikasjon.

Ved å tilpasse samtaler og kartlegging etter barnets alder og mentale utvikling, kan man bidra til å skape en mer effektiv og meningsfull kommunikasjon som gir barnet mulighet til å uttrykke seg på en trygg og forståelig måte. Alderstilpasning er en viktig del av å sikre barnets rettigheter og behov på krisesenteret.

Grov menneskehandel

27. desember 2023 av advokatwulff

Menneskehandel er en av de mest alvorlige forbrytelsene som kan begås mot et individ. Denne handlingen innebærer utnyttelse av en person gjennom vold, trusler eller andre former for tvang. Men hva sier norsk lov om beskyttelse av ofrene for denne grusomme handlingen?

Straffeloven har bestemmelser som tar sikte på å beskytte ofrene for menneskehandel. En av disse er straffeloven § 258, som omhandler grov menneskehandel. Denne bestemmelsen setter en øvre strafferamme på 10 år for de som begår grov menneskehandel. Loven gir klare retningslinjer for hva som regnes som “grov” i denne sammenheng. Faktorer som alderen på offeret, bruk av grov vold eller tvang, og om handlingen har resultert i betydelig økonomisk gevinst, vil bli tatt i betraktning.

Det er verdt å merke seg at dersom offeret er under 18 år, vil dette i seg selv kunne kvalifisere handlingen som grov. Dette understreker viktigheten av å beskytte de mest sårbare blant oss, nemlig barna. Selv om gjerningspersonen hevder uvitenhet om offerets alder, vil han eller hun kunne straffes dersom det kan påvises at vedkommende burde ha kjent til denne.

Videre har vi politiregisterloven, som sier at brudd på straffeloven § 258 skal noteres på en barneomsorgsattest. Dette er et viktig verktøy for å forhindre at de som har begått grov menneskehandel får tilgang til jobber hvor de kan komme i kontakt med barn.

Avvergingsplikten, som er nedfelt i straffeloven § 196, omfatter også grov menneskehandel. Dette betyr at dersom man er kjent med at noen er eller vil bli utsatt for grov menneskehandel, har man en plikt til å avverge dette. Dette er spesielt viktig dersom offeret er et barn, da det ikke spiller noen rolle om gjerningspersonen var uvitende om barnets alder.

I sum gir norsk lovverk en omfattende beskyttelse til ofrene for menneskehandel. Det er viktig at samfunnet er oppmerksom på disse bestemmelsene og aktivt arbeider for å beskytte de mest sårbare blant oss.

Hvordan håndteres habilitetsspørsmål i påtalemyndigheten?

24. desember 2023 av advokatwulff

Habilitetsregler, Rettssikkerhet, Juridisk integritet, Habilitet i rettssaker, Upartiskhet, Påtalemyndighetens plikter, Domstolslovens bestemmelser, Habilitetsspørsmål, Interessekonflikter, Rettsystemets integritet, Habilitetsvurdering, Nærmeste overordnede, Riksadvokatens habilitet, Rettsprosessen, Juridiske retningslinjer, Objektiv vurdering, Rettferdig rettssystem, Habilitetsutfordringer, Tjenestemannens rolle, Rettsikkerhetsgaranti, Uavhengig vurdering, Melding om ugildhet, Juridiske spørsmål, Påtalemyndighetens ansvar, Juridiske prosedyrer, Habilitetsavgjørelse, Rettssakshåndtering, Interessekonflikthåndtering, Habilitetsprinsipper, Tjenestemannens plikter.

I rettssystemet er kravet til habilitet en viktig rettssikkerhetsgaranti. Habilitet sikrer at de som arbeider innenfor påtalemyndigheten og rettsvesenet generelt, opptrer på en upartisk og rettferdig måte. Spørsmål knyttet til habilitet er komplekse og kritiske for rettssikkerheten, og det er derfor nødvendig med klare retningslinjer og prosedyrer.

Hvem er ugild?

En tjenestemann tilhørende påtalemyndigheten eller som handler på vegne av denne, betraktes som ugild når han har et forhold til saken som er nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Dette kan inkludere ulike typer relasjoner eller interessekonflikter som kan true tjenestemannens upartiskhet. Videre betraktes en tjenestemann også som ugild når andre spesielle forhold foreligger, forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet, spesielt når en part har reist en innsigelse mot hans habilitet.

Avgjørelse av habilitetsspørsmålet

Habilitetsspørsmålet blir vanligvis avgjort av tjenestemannen selv. Imidlertid, når en part krever det, eller når tjenestemannen selv mener det er nødvendig, skal spørsmålet snarest mulig legges frem for hans nærmeste overordnede for avgjørelse. Dette er for å sikre en uavhengig og objektiv vurdering av habilitetsspørsmålet.

I tilfeller der habilitetsspørsmål oppstår angående riksadvokatens habilitet, har departementet myndighet til å avgjøre om han er ugild eller ikke.

Melding om ugildhet

En tjenestemann som anser seg som ugild, har plikt til å umiddelbart melde fra til sin nærmeste overordnede om dette. Dette bidrar til å sikre at habilitetsspørsmålet blir behandlet på en rask og effektiv måte.

Hvordan behandles saken videre?

Når en tjenestemann blir betraktet som ugild, er det hans nærmeste overordnede som tar beslutningen om hvordan saken skal håndteres videre. Dette er for å unngå interessekonflikter og sikre at saken blir behandlet på en upartisk måte.

Selv om en tjenestemann er ugild, kan det være tilfeller der han likevel kan ta nødvendige skritt i saken som ikke kan utsettes og som ikke kan delegeres til en annen. Dette er for å sikre at rettssaker blir håndtert effektivt, selv når habilitetsspørsmål oppstår.

Vurdering av etterforskning i ordinære saker

23. desember 2023 av advokatwulff

etterforskningsvurdering, ordinære saker, påtalemyndighetens beslutning, informasjonsusikkerhet, etterretningsaktiviteter, beslutningsfleksibilitet, rettslige retningslinjer, usikkerhetsvurdering, straffesakavgjørelse, rettslig klarhet, påtalemyndighetspraksis, etterforskningstvilstilfeller, informasjonsusikkerhet, etterforskningsprosedyre, juridiske retningslinjer, rettssystemvurdering, informasjonskildeusikkerhet, etterforskningstilnærming, politiets vurdering, etterforskningseffektivitet, rettslig praksis, påtalemyndighetens rolle, etterforskning og etterretning, påtalemyndighetsbeslutning, beslutningsveiledning.

I mange straffesaker er beslutningen om å sette i gang en etterforskning relativt enkel, spesielt når det foreligger en formell anmeldelse. Imidlertid, i visse situasjoner, spesielt når det er usikkerhet eller uklarhet knyttet til informasjonen, kan det være nødvendig å foreta en grundigere vurdering.

I vanlige straffesaker, spesielt når det er en formell anmeldelse, er beslutningen om å starte en etterforskning som regel ganske enkel og ukomplisert. Påtalemyndigheten har klare retningslinjer å følge, og praksisen har vært etablert over tid.

I noen saker oppstår utfordringen når det er usikkerhet knyttet til informasjonen. Dette kan være tilfelle når opplysningene er uklare eller når politiet selv har innhentet informasjon gjennom etterretningsaktiviteter eller på andre måter. I slike tilfeller er det behov for nøye vurderinger før man kan avgjøre om en etterforskning skal startes eller opprettholdes.

Det er viktig å forstå at det ikke er strenge krav som må oppfylles for å starte eller opprettholde en etterforskning. Praksisen som politiet har fulgt tidligere, kan normalt fortsette. Dette gir en viss grad av fleksibilitet i beslutningsprosessen og lar påtalemyndigheten tilpasse seg de konkrete omstendighetene i hver sak.

I tvilstilfeller der det ikke er klart om en etterforskning skal startes eller fortsettes, gir nedenstående redegjørelse veiledning. Den hjelper påtalemyndigheten med å avgjøre hvilke skritt som skal tas for å ta den riktige beslutningen.

Beslutningen om å sette i gang eller opprettholde en etterforskning i ordinære saker kan variere i kompleksitet. Mens de fleste saker følger et klart sett med retningslinjer, er det viktig å være forberedt på situasjoner der usikkerhet eller uklarhet kan oppstå. I slike tilfeller gir praksisen og retningslinjene nedenfor veiledning for å sikre at beslutningen er riktig og i samsvar med loven. Dette er en viktig del av å opprettholde rettferdighet og effektivitet innenfor rettssystemet.

Hva er formålet med etterforskningen?

23. desember 2023 av advokatwulff

Etterforskning, Objektiv etterforskning, Rettssystem, Tiltale, Straffeskyld, Kriminelle handlinger, Reaksjoner, Barns velferd, Forsoning, Sannhet, Rettferdighet, Uskyldspresumsjon, Hastighet, Mistanke, Rettslig avgjørelse, Forsvinning, Samfunnssamarbeid, Barneverntjeneste, Politiregisterforskrift, Ny forskning, Lov, Integritet, Profesjonalitet, Loven, Etterforskningsprinsipper, Etterforskningsprosess, Konfliktrådet, Fahsing et al., Samfunnsbeskyttelse, Rettssak.

Etterforskning er ryggraden i rettssystemet, den avgjørende prosessen som skal bringe sannheten for dagen og rettferdighet til de som trenger det mest. Formålet med etterforskningen er å tjene som en viktig bro mellom mistanke og rettslig avgjørelse. Denne avgjørelsen kan være å fastslå tiltale, vurdere straffeskyld, hindre nye kriminelle handlinger, iverksette reaksjoner, ta hensyn til barns velferd og til og med lede til forsoning i konfliktrådet.

Objektivitet som retningslinje

I hjertet av etterforskningen ligger prinsippet om objektivitet. Uavhengig av hvem som er mistenkt, skal etterforskningen være nøytral og systematisk. Den skal utforske alle mulige vinkler og samle både bevis som taler for og mot den mistenkte. Dette prinsippet blir ytterligere forsterket ved påvirkningen av straffeprosessloven § 226, som krever objektivitet i hele prosessen.

Hastighet og rettferdighet

Hastighet er også avgjørende i etterforskningen. Hvert øyeblikk teller når det gjelder å besvare spørsmål om skyld eller uskyld. Det er viktig at etterforskningen utføres raskt og effektivt for å unngå unødvendig mistanke og ulempe for de involverte. Samtidig er uskyldspresumsjonen en hjørnestein som må ivaretas i hele prosessen.

Når noen er forsvunnet

Når en person er forsvunnet, står etterforskerne overfor en annen type utfordring. Det første skrittet er å fastslå om det har skjedd en straffbar handling eller om personen kan være forsvunnet av andre grunner. Dette er en avgjørelse som må tas med stor omhu og innsikt, med tanke på de potensielle konsekvensene.

Viktigheten av samarbeid

Etterforskningen innebærer også samarbeid med andre aktører i samfunnet. Barneverntjenesten i kommunen spiller en viktig rolle når det gjelder å beskytte unge personer involvert i etterforskningen. Dette samarbeidet reguleres av politiregisterforskriften § 10-2 og er essensielt for å sikre barns velvære og trygghet.

Kontinuerlig forbedring

For å sikre at etterforskningen alltid forblir objektiv og effektiv, er det viktig å følge med på ny forskning og tilnærminger innen feltet. Fahsing et al. (2021) har levert verdifull innsikt som kan bidra til å styrke kvaliteten på etterforskningen.

Vurdering av rimelig grunn til å starte en etterforskning

22. desember 2023 av advokatwulff

etterforskningsvurdering, rimelig grunn, igangsetting av etterforskning, sannsynlighetsvurdering, rettsavgjørelse, påtalemyndighetens ansvar, rettslig grunnlag, kriminalitetsevaluering, undersøkelsesprosess, etterforskningsprosedyre, beslutningsprosess, rettsbeslutning, strafferettslig handling, etterforskningsgrense, rettssystemvurdering, anmeldelsesmangel, etterforskningsskjønn, grunnlagsvurdering, rettferdig rettssak, straffbarhetsevaluering, påtalemyndighetsbeslutning, rettslig beslutningstaking, etterforskningsplikt, skjønnsvurdering, lovlig grunnlag.

Innenfor rettssystemet er det en kompleks oppgave å avgjøre om det er nødvendig å igangsette en etterforskning, spesielt når det ikke har vært noen anmeldelse. Denne avgjørelsen krever nøye overveielse, og en av de kritiske faktorene er å bedømme sannsynligheten for at en straffbar handling faktisk har skjedd.

I mange tilfeller, spesielt når det ikke foreligger en formell anmeldelse, er det nødvendig å utføre en grundig vurdering av sannsynligheten for at en straffbar handling faktisk har skjedd. Dette er en avgjørende del av beslutningsprosessen når det gjelder om det skal settes i gang en etterforskning. For å gjøre denne vurderingen må det ofte utføres enkle undersøkelser for å skaffe tilstrekkelig grunnlag.

Noen ganger er det nødvendig å gjennomføre enkle og korte undersøkelser for å få en klarere forståelse av situasjonen. Dette kan inkludere å verifisere informasjon som er mottatt, for eksempel ved å sjekke alibiet til en person, eierskap til en kjøretøy, eller tidligere strafferegistreringer. Disse grunnleggende undersøkelsene er nødvendige for å danne et solid grunnlag for å ta en beslutning om å starte en etterforskning.

Det er ikke alltid enkelt å fastsette en presis grense mellom disse enkle undersøkelsene og en fullstendig etterforskning. Dette krever en nøye vurdering av undersøkelsenes art og de involverte personene eller miljøene. Beslutningen er basert på skjønn, hvor hensyn tas til alle relevante faktorer.

Det er viktig å merke seg at ansvaret for å gjennomføre undersøkelser for å avgjøre om en etterforskning skal igangsettes, ligger hos påtalemyndigheten. Dette er en del av deres ansvar for å opprettholde rettferdighet og sikre at straffbare handlinger blir håndtert på en riktig måte.

Hvordan påvirker etterforskningens natur og omfang rettssikkerheten i Norge?

22. desember 2023 av advokatwulff

etterforskning i straffesaker, straffeloven, norsk strafferett, politiets etterforskning, anmeldelse av kriminalitet, mindreårige lovbrytere, rettferdighet i rettssystemet, lovbryteres aldersbetraktninger, etterforskning av ulykker, plutselig død, etterforskningsprosedyrer, Riksadvokatens retningslinjer, kriminalitetsundersøkelser, bevisinnsamling, juridisk prosess, rettssikkerhet i Norge, drapsetterforskning, voldtektsaker, seksuallovbrudd, mishandling i nære relasjoner, etterforskningsplaner, rettslige tiltak for ungdom, straffesakshåndtering, lovbruddsanalyse, kriminalitetsforebygging, norsk lovgivning, juridiske undersøkelser, strafferettslig ansvar, rettsvesenets effektivitet, etterforskningens betydning.

I det norske rettssystemet er etterforskning av straffbare forhold en kritisk komponent for å opprettholde lov og orden. Straffeloven, som ble sist endret i 2022 og trådte i kraft i 2015, legger grunnlaget for hvordan straffbare handlinger skal håndteres i Norge. Etterforskningen utløses vanligvis ved en anmeldelse eller når det foreligger andre omstendigheter som indikerer at en straffbar handling kan ha funnet sted. Dette blogginnlegget tar for seg de ulike aspektene ved etterforskning i straffesaker, med et spesielt fokus på de juridiske rammene som er gitt av Straffeloven.

Når en anmeldelse mottas, eller det oppstår mistanke om et straffbart forhold, har politiet plikt til å iverksette etterforskning. Denne plikten er fundamentert i prinsippet om rettferdighet og nødvendigheten av å avklare om en kriminell handling faktisk har funnet sted. Det er viktig å understreke at etterforskningens mål er å samle bevis som enten bekrefter eller avkrefter mistanken om en kriminell handling.

Straffelovens anvendelse er ikke bare begrenset til voksne lovbrytere. Den omfatter også saker der lovbrytere er mindreårige, altså personer som var under 15 år ved handlingstidspunktet. Selv om disse individene ikke kan straffes på samme måte som voksne, er det likevel viktig å etterforske saken for å forstå omstendighetene og for å vurdere alternative tiltak som kan være mer hensiktsmessige for denne aldersgruppen.

I tillegg til tradisjonelle straffesaker, kan etterforskning også finne sted i situasjoner der det ikke nødvendigvis er mistanke om kriminell aktivitet. Dette inkluderer undersøkelser av branner og andre ulykker for å fastslå årsaken, selv om det ikke er mistanke om straffbare forhold. Når barn under 18 år dør plutselig og uventet, er det også prosedyrer for å etterforske omstendighetene, selv uten mistanke om kriminell aktivitet.

Riksadvokaten har en viktig rolle i å gi retningslinjer for gjennomføringen av etterforskning. Disse retningslinjene bidrar til å sikre at etterforskningen håndteres på en konsekvent og rettferdig måte, og at ressurser blir brukt effektivt. I alvorlige saker, som drap, voldtekt og mishandling i nære relasjoner, er det vanlig å utarbeide detaljerte etterforskningsplaner for å sikre en grundig og systematisk tilnærming til etterforskningen.

Nærmere om grensen mellom politivirksomhet og etterforskning

21. desember 2023 av advokatwulff

etterforskning, politivirksomhet, kriminalitet, politiarbeid, rettssystem, juridisk definisjon, etterretning, kriminalanalyse, straffeprosessloven, påtalemyndighet, grense etterforskning, politivirksomhet, informasjonssamling, strategisk analyse, organisert kriminalitet, metoder etterforskning, rettssak, straffesaker, politiarbeid, forebygging, generell informasjonssamling, politiloven, rettferdig rettssak, juridisk regulering.

Innenfor rettssystemet er det av stor betydning å kunne skille klart mellom politivirksomhet og etterforskning. Dette skillet er nødvendig for å sikre en rettferdig og effektiv strafferettslig prosess. I dette innlegget vil vi utforske de avgjørende faktorene som bestemmer hvor grensen går mellom disse to viktige aspektene av politiarbeid.

Avgrensning av etterforskning:

Et avgjørende kriterium for å definere en virksomhet som etterforskning er formålet bak den. Hvis hensikten er å avklare om det har skjedd eller skjer et straffbart forhold, inkludert hvor, når og hvem som er ansvarlig, da er det snakk om etterforskning. Denne definisjonen er klart regulert av straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Kompleksiteten rundt begrepet “etterretning”:

Begreper som “(kriminal) etterretning” eller “kriminalanalyse” kan forvirre grensene mellom etterforskning og andre politioppgaver. “Etterretning” blir ofte brukt som en beskrivelse av metoden for å innhente informasjon, heller enn en klar avgrensning av virksomheten. Videre er “etterretning” ikke et lovbestemt begrep som krever en detaljert juridisk definisjon.

Det som vanligvis omtales som (kriminal)etterretning er i hovedsak en form for etterforskning. Denne typen virksomhet faller innenfor ansvarsområdet til påtalemyndigheten og er regulert av loven.

Strategisk analyse og generell informasjonshenting:

Når hensikten med informasjonssamlingen er generell, for eksempel å analysere kriminalitetsutviklingen på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå, er det utenfor etterforskingsbegrepet. For eksempel regnes ikke undersøkelser som fører til årlige trusselvurderinger fra Kriminalpolitisentralen og ØKOKRIM normalt som etterforskning. Dette betyr imidlertid ikke at opplysninger som oppdages under etterforskningen, ikke kan inkluderes i trusselvurderingene. Hvis strategisk kriminalanalyse avdekker forhold som krever nærmere undersøkelser, vil det raskt bli en etterforskning.

På samme måte vil generell informasjonssamling med sikte på å forebygge eller avdekke potensielle fremtidige straffbare forhold normalt ikke betraktes som etterforskning. Dette kan inkludere undersøkelser for å forstå organisasjoners struktur, modus operandi og samarbeid, samt studier av tidspunkter og steder som er knyttet til voldsbruk.

Metodene som brukes er ikke avgjørende:

Det er viktig å merke seg at metodene som brukes i undersøkelser, for eksempel om de er åpne eller skjulte, ikke påvirker vurderingen av om det er etterforskning i lovens forstand. Begrepene “analysesak” eller “undersøkelsessak” brukes noen ganger om skjulte undersøkelser. Hvis formålet med disse undersøkelsene er å avdekke straffbare forhold, regnes de likevel som etterforskning.

Ordinær ordenstjeneste og andre politioppgaver:

Vanlig politiarbeid, selv om det inkluderer handlinger som anholdelse, innbringelse eller visitasjon i samsvar med politiloven, er normalt ikke etterforskning. Formålet her er ikke nødvendigvis å avklare om en straffbar handling har funnet sted. På den annen side, når politiet under ordinær ordenstjeneste kommer over forhold som krever undersøkelser for å avklare om en straffbar handling har skjedd eller skjer, går de inn i etterforskning.

Barnets behov for tolk i samtaler på Krisesenter

21. desember 2023 av advokatwulff

barns rettigheter som vitne, tolk for barn, barn i rettssaker, barn i krisesituasjoner, barn og tolkesamtaler, tolking for barn, barn som trenger tolk, barn og kommunikasjon, tolketjenester for barn, tolkning i barnevern, barn i rettssak med tolk, barn som vitne, barn og rettsprosessen, barn og tolkebehov, barn og språkforståelse, tolkning for sårbare barn, barn i krise og tolk, kommunikasjon med barn, tolk for minoritetsspråklige barn, barn og rettsvern, barn og tolkerolle, barnets rettigheter i rettssaker, tolkens betydning for barn, barns deltakelse i rettssak, barn og språkutfordringer, tolkens rolle for barn, barn og tolkekrav, barn og tolketjenester, kommunikasjon med barn på krisesenter, tolking for barn på krisesenter. Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

Når barn ikke behersker norsk tilstrekkelig til å kunne delta i samtaler om sensitive temaer, er det viktig å tilrettelegge for tolk. Barnet skal kunne forstå informasjonen som blir gitt, kunne uttrykke seg og bli forstått på en trygg måte.

Krisesenterloven § 3 pålegger kommunen å sikre tilgang til kvalifisert tolk for brukere som trenger det, inkludert barn. Dette er for å sikre at barnet får et fullgodt tilbud og kan uttrykke sine behov og opplevelser.

Når det er klart at barnet trenger tolk, må du sørge for å bestille en kvalifisert tolk til samtalen.

Det er viktig å ha en kort samtale med tolken på forhånd for å avklare tolkens rolle og forholdene barnet befinner seg i. Du bør også kommunisere formålet med samtalen tydelig. Understrek tolkens rolle, som å gjengi det barnet og den voksne sier ordrett, ikke stille egne spørsmål og videreformidle alt barnet sier til deg som ansatt.

Når selve samtalen finner sted, bør stolene plasseres slik at du opprettholder god øyekontakt med barnet. Tolkens plassering mellom deg og barnet i en trekant kan bidra til å nøytralisere asymmetrien i samtalen. Det er viktig å huske at de fleste barn ikke er vant til å snakke med tolk, så du kan starte samtalen med å forklare tolkens rolle og hvordan en slik samtale fungerer. Øv gjerne på et enkelt og kjent tema for å hjelpe barnet til å bli komfortabel med situasjonen.

Etter tolkesamtalen bør du vurdere hvordan det gikk. Spør deg selv om tolken hadde tilstrekkelige personlige egnethet og kvalifikasjoner for samtaler med barn. Vurder også om samtalen fungerte bra, og om det vil være en fordel å bruke samme tolk i neste samtale. Se nøye på barnets reaksjoner og kommuniser med barnet for å finne ut om det følte seg komfortabel med tolken tilstede eller om det kan være bedre med telefontolk neste gang. Å tilrettelegge for tolkede samtaler er viktig for å sikre at barnet får muligheten til å uttrykke seg på en trygg og forståelig måte, og det er derfor viktig å være oppmerksom på barnets behov og reaksjoner gjennom hele prosessen.

Hva innebærer etterforskning på saksnivå, og hvordan skiller det seg fra personnivå?

20. desember 2023 av advokatwulff

Hva er forskjellen mellom person- og saksnivå i etterforskning?, Hvordan påvirker det rettssystemet?, Hvordan defineres etterforskning på personnivå i straffeprosessen?, Hva innebærer etterforskning på saksnivå, og hvordan adskiller det seg fra personnivå?, Hva er betydningen av Strasakkoding i forholdet mellom person- og saksnivå i etterforskning?, Hvilke konsekvenser har denne sondringen for gjennomføringen av etterforskning?, Hvordan påvirker skillet mellom person- og saksnivå beslutninger om å starte eller avslutte etterforskning?, Hvorfor er det viktig å forstå denne sondringen i straffeprosessen?, Hvordan kan beslutninger på person- og saksnivå påvirke individuelle rettigheter og rettferdighet?, Hva er det viktigste å huske når det gjelder person- og saksnivå i etterforskning?

I straffeprosessen er det avgjørende å forstå skillet mellom etterforskning på person- og saksnivå. Dette skillet har betydning for hvordan etterforskning gjennomføres og hvilken status enkeltpersoner kan få underveis i prosessen.

Undersøkelser som rettes mot en eller flere enkeltpersoner på en måte som ville gi dem status som mistenkte, eller til og med siktet, klassifiseres som etterforskning på personnivå. Dette innebærer at individuell mistanke er rettet mot spesifikke personer, og etterforskningen kretser rundt deres mulige straffbare handlinger.

På den annen side, når etterforskningen ikke er rettet mot enkeltpersoner, men heller mot generelle hendelser eller forhold, opererer vi på saksnivå. Dette kan inkludere etterforskning basert på funn som narkotikabeslag eller mistenkelige dødsfall. Også når etterforskningen er rettet mot en gruppe eller et miljø, men ikke mot enkeltpersoner innenfor gruppen, foregår den på saksnivå.

Det samme skillet mellom person- og saksnivå gjenspeiles også i juridisk terminologi, spesielt ved Strasakkoding. Her finner vi begrepene “avgjørelse på anmeldtnivå (mot person)” og “avgjørelser på saksnivå.” Dette understreker hvor sentralt og fundamentalt dette skillet er i straffeprosessen.

Selv om sondringen mellom person- og saksnivå ikke påvirker om en undersøkelse anses som etterforskning (som avhenger av formålet), har det stor betydning for hvordan etterforskningen blir gjennomført. Beslutninger om å starte eller fortsette etterforskning kan variere avhengig av om de tas på person- eller saksnivå. Dette vil bli utforsket nærmere i de følgende avsnittene.

Nøkkelfaktorer som avgjør om etterforskning er påkrevd

20. desember 2023 av advokatwulff

etterforskning, strafferett, rettsprosess, påtalemyndighet, juridisk definisjon, kriminell aktivitet, juridisk formål, bevisinnsamling, straffesak, rettssystem, etterforskningsprosess, påtaleavgjørelse, juridisk tolkning, lovlighet, rettferdighet, kriminell handling, rettssak, juridisk vurdering, formålsbestemmelse, politiundersøkelse, rettssikkerhet, lovgivning, strafferettslig, kriminologisk forskning, lov og orden.

Et spørsmål som ofte oppstår innenfor rettsvesenet, er når det faktisk kvalifiserer som etterforskning. Det er ikke alltid en enkel avgjørelse å ta, og flere faktorer må vurderes grundig. I dette innlegget vil vi utforske disse faktorene i detalj og gi klarhet rundt hva som er avgjørende for å fastslå om det foreligger etterforskning.

Avgjørende for om en virksomhet anses som etterforskning, er dens hensikt eller formål. Hvis hensikten er å avklare om et straffbart forhold har funnet sted, og i så fall hvor, når og hvem som er ansvarlig, klassifiseres aktiviteten som etterforskning. Dette er den mest åpenbare formen for etterforskning, hvor hovedmålet er å avdekke og forfølge straffbare handlinger.

Imidlertid inkluderer også andre aktiviteter som har som mål å klarlegge omstendigheter av betydning for å treffe påtaleavgjørelse eller for sakens behandling i retten under etterforskningens paraply. Dette kan omfatte vurdering av foreldelse, oppfyllelse av prosessuelle vilkår for tiltale, og innhenting av informasjon som er relevant for straffesakens utfall.

Definisjon av etterforskning:

Etterforskning kan derfor defineres som:

De undersøkelser som politiet og påtalemyndigheten utfører for å:

Avdekke om et straffbart forhold har skjedd eller pågår.
Klarlegge andre omstendigheter som er nødvendige for å treffe en påtaleavgjørelse, og eventuelt forberede sakens behandling i retten.

I de fleste tilfeller vil den ansvarlige myndighetens tolkning av formålet være avgjørende. Det er derfor av stor betydning at både politiet og påtalemyndigheten til enhver tid er bevisst på formålet med den virksomheten de igangsetter eller fortsetter. Dersom det er gitt en etterforskningsordre eller påtalemyndigheten har erklært at informasjonsinnsamlingen skal betraktes som etterforskning, vil dette normalt være avgjørende, med mindre det er klart at formålet er noe annet.

Det er også viktig å merke seg at spørsmålet om å opprette en ordinær straffesak eller foreta registrering i Strasak ikke nødvendigvis er sammenfallende med om virksomheten anses som etterforskning. Selv om det ikke opprettes en straffesak, må det likevel sikres at det er dokumentasjon på hva som er blitt gjort i forbindelse med etterforskningen.

Hva er årsakene til kjønnsbasert vold?

22. desember 202318. desember 2023 av advokatwulff

Hva er hovedårsaken til kjønnsbasert vold?, Hvilke kulturelle faktorer bidrar til kjønnsbasert vold?, Hvordan påvirker patriarkalske holdninger vold?, Hva er sammenhengen mellom kjønnsstereotypier og vold?, Hvilken rolle spiller lovene i å adressere kjønnsbasert vold?, Hvorfor oppfattes ofte voldsofre som skyldige?, Hvordan har Istanbul-konvensjonen påvirket vold i hjemmet?, Hvorfor er økonomisk sårbarhet knyttet til økt risiko for vold?, Hva er forbindelsen mellom politisk makt og kjønnsbasert vold?, Hvilke tiltak kan bekjempe kjønnsbasert vold og fremme likestilling?

Kjønnsbasert vold, spesielt vold mot kvinner, er en av de mest tydelige uttrykkene for de ujevne maktforholdene mellom kvinner og menn. Den viktigste årsaken til volden er selve overgriperen: det er svært viktig å huske at en person som har blitt rammet av kjønnsbasert vold, aldri er ansvarlig for overgriperens handlinger.

Det finnes ingen enkeltfaktor som kan forklare kjønnsbasert vold i våre samfunn, men heller en rekke faktorer som bidrar til det, og samspillet mellom disse faktorene ligger til grunn for problemet. Fire typer faktorer kan identifiseres: kulturelle, juridiske, økonomiske og politiske.

Kulturelle faktorer

Patriarkalske og sexistiske holdninger legitimerer vold for å sikre menns dominans og overlegenhet. Andre kulturelle faktorer inkluderer kjønnsstereotypier og fordommer, normative forventninger om femininitet og maskulinitet, sosialisering av kjønn, en oppfatning av familiesfæren som privat og under mannlig autoritet, og en generell aksept av vold som en del av offentligheten (for eksempel gate seksuell trakassering av kvinner), og/eller som et akseptabelt middel for å løse konflikter og hevde seg selv.

Juridiske faktorer

Å være offer for kjønnsbasert vold oppfattes i mange samfunn som skammelig og svakt, med mange kvinner som fortsatt anses skyldige i å tiltrekke seg vold gjennom sin oppførsel. Dette delvis forklarer vedvarende lav rapportering og etterforskning.

Inntil nylig skilte lovene i noen land mellom offentlige og private områder, noe som gjorde kvinner spesielt sårbare for vold i hjemmet. Istanbul-konvensjonen sikrer retten for alle, spesielt kvinner, til å leve uten vold både i offentligheten og i det private rommet.

Økonomiske faktorer

Mangelen på økonomiske ressurser gjør generelt kvinner, men også LGBT+ personer, spesielt sårbare for vold. Dette skaper mønstre av vold og fattigdom som blir selvopprettholdende og gjør det ekstremt vanskelig for ofrene å løsrive seg. Når arbeidsledighet og fattigdom rammer menn, kan dette også føre dem til å hevde sin maskulinitet gjennom voldelige midler.

Politiske faktorer

Underrepresentasjonen av kvinner og LGBT+ personer i maktposisjoner og politikk betyr at de har færre muligheter til å forme diskusjonen og påvirke endringer i politikk, eller å vedta tiltak for å bekjempe kjønnsbasert vold og støtte likestilling. Temaet kjønnsbasert vold anses i noen tilfeller som ikke viktig, med manglende ressurser og oppmerksomhet til vold i hjemmet. Kvinnelige og LGBT+ bevegelser har reist spørsmål og økt offentlig bevissthet om tradisjonelle kjønnsnormer, og har belyset ulikhetsaspekter. For noen har denne trusselen mot status quo blitt brukt som begrunnelse for vold.

Kilde: 16809e1595 (coe.int)

Psykologisk vold – En usynlig form for mishandling

18. desember 2023 av advokatwulff

psykologisk vold, mishandling, integritet, verdighet, manipulering, kontrollerende atferd, isolasjon, desinformasjon, trusler, ignorering, truende atferd, kjønnsroller, ekskludering, trakassering, selvtillit, depresjon, psykiske lidelser, rettssystem, lovgivning, bevissthet, forebygging, samfunnsansvar, trygghet.

Vold er ikke alltid fysisk. Psykologisk vold, ofte skjult og vanskelig å gjenkjenne, er en alvorlig form for mishandling som kan ha dype og varige effekter på ofrene. Denne formen for vold handler om å skade en persons integritet og verdighet gjennom ulike manipulerende og kontrollerende handlinger.

Hvordan manifesterer psykologisk vold seg?

Psykologisk vold kan ta mange former, men vanlige trekk inkluderer isolasjon, desinformasjon, trusler og ignorering. I det private liv kan dette bety truende atferd uten fysiske eller verbale overgrep, som for eksempel handlinger som minner om tidligere voldsepisoder eller bevisst neglisjering. I offentlige sammenhenger ser man ofte isolering som en form for psykologisk vold, spesielt blant unge som ikke følger tradisjonelle kjønnsroller. Isolasjonen kan være fra jevnaldrende grupper, men også voksne som lærere eller trenere kan være gjerningspersoner. Typisk innebærer dette ekskludering fra gruppeaktiviteter og kan også inkludere trakassering.

Konsekvensene av psykologisk vold

Effektene av psykologisk vold er omfattende. Ofrene kan oppleve alt fra redusert selvtillit og depresjon til alvorlige psykiske lidelser. På grunn av dens subtile natur kan psykologisk vold være vanskelig å gjenkjenne og dermed utfordrende å bekjempe. Ofrene kan også føle seg maktesløse og alene, da mishandlingen ikke alltid er synlig for utenforstående.

Lovgivning og psykologisk vold

Selv om psykologisk vold kan være vanskelig å kvantifisere og bevise i rettssystemet, er det viktig å anerkjenne og adressere denne formen for mishandling. Lovgivning og rettsvesenet spiller en viktig rolle i å beskytte ofre og forebygge slike handlinger.

Kilde: Psychological violence – Gender Matters (coe.int)