borgerlig rettskrav – Bistandsadvokaten

Fornærmede i strafferetten er den som direkte rammes av en straffbar handling. Til tross for sin sentrale rolle i saken, er fornærmede ikke formelt sett en part i den rettslige prosessen. I stedet opptrer vedkommende som et vitne i den offentlige straffesaken. Dette betyr at fornærmede ikke har rett til å utføre juridiske handlinger i saken, som å fremme krav eller føre bevis.

Likevel har fornærmede visse rettigheter innenfor strafferettslig kontekst. Dersom fornærmede selv ønsker det, kan vedkommende påvirke at det tas ut offentlig påtale gjennom å påtale straffbare forhold eller ved å fremme påtalebegjæring. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger allmenne hensyn som tilsier offentlig påtale, i tråd med straffeprosesslovens bestemmelser.

Videre har fornærmede muligheten til å gjøre straffekravet gjeldende selv, i henhold til spesifikke paragrafer i straffeprosessloven. Dersom fornærmede velger å forfølge en privat straffesak, tildeles vedkommende partsrettigheter i henhold til loven. Dette innebærer blant annet retten til å fremme borgerlige krav og kreve erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven.

Det er viktig å merke seg at straffeprosessloven ikke inneholder en legaldefinisjon av hvem som anses som fornærmet i straffeprosessen. I tilfeller der loven ikke angir hvem som skal anses som fornærmet, løses spørsmålet ved å anvende en såkalt «interesseteori». Dette innebærer at det vurderes hvem straffebudet er ment å beskytte, og personer som rammes av lovbruddet og som har private interesser involvert, vil kunne anses som fornærmede i straffesaken.

På den annen side, hvis straffebestemmelsen hovedsakelig er ment å verne om offentlige interesser, vil ikke en privatperson kunne få status som fornærmet. Denne avgjørelsen tas ut fra en vurdering av lovens formål og innhold.

Det er derfor viktig å forstå de juridiske prinsippene som ligger til grunn for fornærmedes rolle i straffesaker, samt de rettigheter og muligheter vedkommende har innenfor den rettslige prosessen. Gjennom en grundig analyse av gjeldende lover og praksis, kan man sikre en rettferdig behandling av fornærmede i strafferetten.

Ved en straffbar handling kan både fornærmede og andre berørte parter bli skadelidte i erstatningsrettslig forstand. Dette kan omfatte krav om erstatning for økonomisk tap eller oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6. I praksis innebærer dette at gjerningspersonen må svare for seg overfor både offentlige og private interesser samtidig, som en del av straffesaken. Fordelen for den skadelidte er at de unngår byrden med å føre en separat sivil sak, samtidig som påtalemyndigheten tar hånd om prosessen, og dermed unngår de å måtte engasjere egen advokat.

I dommen Rt. 2004 s. 321 ble ordningen belyst, der det fremkom at rettskravet til fornærmede eller andre skadelidte mot den siktede kan pådømmes i straffesaken, forutsatt at kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Dette gir klare prosessøkonomiske fordeler ved å unngå doble rettssaker, samtidig som det letter den økonomiske og følelsesmessige belastningen for den skadelidte. Beviskravene i sivile saker er dessuten mindre strenge enn i straffesaker, slik at en person kan bli dømt til å betale erstatning selv om de blir frifunnet for straffbare forhold.

Når det gjelder begrunnelsen for avgjørelsen av et borgerlig rettskrav i en straffesak, er det viktig at den ikke gir inntrykk av at den siktede er skyldig i straffesaken dersom vedkommende ikke blir kjent skyldig. Dette sikrer at uskyldspresumsjonen opprettholdes, selv om fornærmede tildeles erstatning selv om tiltalte blir frifunnet for straff. For at denne prosessen skal fungere uten å undergrave frifinnelsen, må det stilles strenge krav til begrunnelsen i erstatningsdommen.

I tillegg til erstatning for økonomisk tap, kan det også være mulig å kreve oppreisning for ikke-økonomisk skade. Dette forutsetter imidlertid at skaden er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt. For å kunne fremme et borgerlig rettskrav i en straffesak, må kravet springe ut av samme handling som saken gjelder, og det må foreligge en klar årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og den påførte skaden.

Nærmere regler for hvordan slike krav fremmes, hvem som kan fremme dem, og når de kan fremmes, er regulert i straffeprosesslovens kapittel 29. Det er også viktig å merke seg at det er mulig å trekke tilbake et krav om pådømmelse før hovedforhandlingen starter, men etter dette tidspunktet kreves det samtykke fra saksøkte eller retten for å trekke kravet tilbake.

Ved anke over dom i straffesaken kan partene kreve ny behandling av de sivile kravene, dersom vilkårene er oppfylt og anken gjelder spesifikke forhold som bevisbedømmelse eller avgjørelsen om straff. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at slike krav må behandles etter tvistelovens regler, og at det må inngis en særskilt sivil anke dersom straffesaken ikke ankes, eller dersom den blir avvist.

Denne prosessen sikrer at både den straffbare handlingen og de påførte skadene behandles på en effektiv og rettferdig måte, samtidig som den ivaretar prinsippet om uskyldspresumsjonen og sikrer rettferdighet for alle parter involvert i straffesaken.

Fornærmedes rolle i straffesaker

Borgerlig rettskrav ved straffbare handlinger