I Rt. 2003 s. 1671 fastsatte Høyesterett prinsippet om at rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan pådømmes i straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, i samsvar med straffeprosessloven § 3. Dette prinsippet ble ytterligere bekreftet i Høyesteretts dom i Rt-1999-1363, også kjent som Karmøysaken. I denne avgjørelsen ble det klargjort at det ikke er noe absolutt krav om at borgerlige rettskrav må knyttes direkte til den påståtte straffbare handlingen for å kunne pådømmes i straffesaken. Retten kan i slike tilfeller, basert på bevisførselen i straffesaken, konkludere med at tiltalte har begått den handlingen saken gjelder, til tross for at dette beviskravet kan variere fra beviskravene i sivile saker.
Det er viktig å understreke at beviskravene i sivile saker og straffesaker er forskjellige, og at straffeprosessloven ikke innebærer noen hindring for at en person som er frifunnet for straff kan bli dømt til å betale erstatning i samme sak. Dette prinsippet, som kan virke paradoksalt ved første øyekast, illustrerer det særegne ved straffeprosessens rettslige natur. En frifinnelse i straffesaken innebærer ikke nødvendigvis en frifinnelse for eventuelle sivile krav knyttet til den samme handlingen.
Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å skille mellom strafferettslige og sivilrettslige forhold, samtidig som den gir rom for en mer helhetlig vurdering av skyld og erstatningsansvar innenfor rammen av én og samme sak. Dermed bidrar den til å sikre at rettferdighet kan oppnås både for fornærmede og tiltalte, selv i tilfeller hvor strafferettslige og sivilrettslige spørsmål kolliderer.
