Kort forklart: Når bistandsadvokaten ikke tydeliggjør fornærmedes rettigheter til informasjon, innsyn, erstatning og påtalebeslutninger, oppstår misnøye og mistillit. Informasjonsplikten er et kjerneelement i bistandsrollen, og svikt her er en av de vanligste årsakene til at fornærmede bytter advokat.
For mange fornærmede starter møtet med rettssystemet i en tilstand av usikkerhet. Etter en anmeldelse følger et system av begreper, prosedyrer og beslutninger som er krevende å forstå. I denne situasjonen blir bistandsadvokaten den sentrale formidleren – den som skal oversette prosessen fra juridiske strukturer til forståelige valg. Når dette ikke skjer, mister fornærmede både oversikt og tillit.
Informasjonsplikten er ikke et høflighetsprinsipp. Den er en plikt som følger av både lov, retningslinjer og profesjonsetikk. Riksadvokatens kvalitetsrundskriv understreker at fornærmede skal ha fortløpende informasjon om etterforskningens fremdrift, vurderinger av påtale, og mulige rettigheter til innsyn og erstatning. Likevel viser praksis at mange fornærmede ikke får slik informasjon før de selv spør – og ofte først etter at saken har tatt en retning de ikke forstår.
Fornærmede opplever ofte at advokaten snakker et språk som tilhører systemet, ikke klienten. Språk og struktur blir en barriere. Retten til innsyn, retten til å klage på påtalevedtak, og muligheten til å fremme erstatningskrav oppfattes som teoretiske rettigheter, ikke som reelle valg. Der advokaten burde vært en veileder, oppleves han som en formidler av ferdige beslutninger. Dette er ikke bare et kommunikasjonsproblem – det er en svikt i funksjonen.
Riksadvokaten har i sine retningslinjer lagt vekt på at fornærmede skal oppleve prosessen som forståelig og meningsfull. Dette forutsetter at bistandsadvokaten tar initiativ til å forklare hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvilke alternativer som finnes. I praksis betyr det at advokaten må være i forkant. En klient som må purre på status, eller selv må spørre om retten til innsyn, får signal om at bistanden ikke er aktiv.
Erfaring viser at særlig to forhold skaper misnøye: manglende informasjon om påtalebeslutninger og manglende veiledning om erstatning. Når fornærmede får beskjed om henleggelse uten at advokaten har forberedt dem på muligheten, oppleves det som et svik. Advokatens rolle er ikke å endre utfallet, men å sikre forståelse for prosessen. Tilsvarende gjelder erstatning. Mange fornærmede opplever at kravene deres fremmes rutinemessig, uten reell forklaring av hvordan beløp fastsettes eller hvordan prosessen foregår. Det svekker opplevelsen av at saken blir tatt på alvor.
Mangel på informasjon kan også ramme selve tilliten til systemet. Fornærmede som ikke forstår hva som skjer, trekker ofte den slutning at systemet ikke bryr seg. I realiteten handler det som regel om at advokaten ikke har hatt kapasitet, eller ikke har prioritert den pedagogiske delen av rollen. Men konsekvensen er like fullt at fornærmede mister troen på prosessen.
I etterkant av flere evalueringer av bistandsadvokatordningen, blant annet gjennom Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), har det blitt tydelig at fornærmedes tilfredshet henger sammen med opplevelsen av å bli informert. Det er ikke nødvendigvis avgjørende om advokaten oppnår konkrete resultater. Det avgjørende er at klienten forstår hvorfor resultatet ble som det ble.
Dette har også en etisk dimensjon. Advokatens lojalitet er ikke bare å kjempe for klientens rettigheter, men å sørge for at klienten kan ta informerte valg. Når valgmuligheter presenteres uklart, mister klienten retten til reell medvirkning. I bistandsrollen betyr det å forklare alternativer, ikke bare utfallet. En fornærmet som forstår forskjellen mellom påtaleunnlatelse, tiltale og henleggelse, kan håndtere prosessen bedre – og vil sjelden oppleve behov for å bytte advokat.
Informasjonsplikten gjelder gjennom hele sakens livsløp. Den starter ved første møte, der advokaten skal forklare rettighetene etter straffeprosessloven §§ 107a–107f, og varer til saken er avsluttet, også der fornærmede velger å ikke følge opp. Likevel ser man ofte at kommunikasjonen avtar etter anmeldelse. Mange bistandsadvokater gir omfattende informasjon i starten, men lite senere. Det er nettopp i mellomfasen – der saken undersøkes, men uten synlig fremdrift – at behovet for oppfølging er størst.
Riksadvokaten har i flere rundskriv understreket at kommunikasjon og forventningsstyring må være kontinuerlig. En sak som blir liggende uten informasjon, blir raskt en kilde til mistillit. Når advokaten ikke tar kontakt, blir stillheten fylt av antakelser. Dette er den hyppigste grunnen til at fornærmede ber om ny advokat.
Informasjonsplikten har også en prosessuell side. Advokaten skal holde klienten orientert om rettigheter til bistandstiltak, inkludert besøksforbud, varsling om løslatelse, eller andre sikkerhetstiltak. Fornærmede som ikke blir kjent med slike muligheter, mister både trygghet og handlingsrom. I et system der bistandsadvokaten er ment å være broen mellom fornærmede og staten, er dette en alvorlig svikt.
Et bevisst forhold til informasjonsplikten handler om mer enn formell oppfyllelse. Det handler om profesjonell kultur. En advokat som planlegger sin kommunikasjon med klienten, og som prioriterer å forklare, vil nesten alltid lykkes bedre – også juridisk. Fornærmede som forstår sakens rammer, deltar mer konstruktivt, bidrar til bedre bevisføring og tar bedre informerte valg.
Manglende informasjon er derfor ikke bare et relasjonsproblem. Det er et rettssikkerhetsproblem. Den som ikke får vite, får heller ikke delta. For bistandsadvokaten er dette kanskje den mest grunnleggende erkjennelsen: Informasjon er ikke tillegg til bistand – den er selve bistanden.
Kilder:
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – Behandling av fornærmede i straffesaker (2019, revidert 2021)
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater (2020)
- NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter
- NKVTS Rapport 5/2019 Ikke verdt å gå til politiet med
- Justis- og beredskapsdepartementet: Rundskriv G-04/2017 – Oppnevning og oppfølging av bistandsadvokat
- Advokatforeningen: Kommentarutgave til Regler for god advokatskikk