Voldserstatning er en statlig rettighetsordning som skal sikre at voldsutsatte faktisk får utbetalt den erstatningen skadevolder etter alminnelige erstatningsregler er ansvarlig for. Staten utbetaler, og kan deretter rette regresskrav mot skadevolder. Ordningen følger alminnelig erstatningsrett: utmålingen skal i utgangspunktet tilsvare det domstolene ville utmålt overfor skadevolder. Loven trådte i kraft 1. januar 2023 og avløste tidligere regelverk. Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) behandler krav i første instans.
Rettighetsordningen bygger på to veier til utbetaling. Den første er når fornærmede allerede har fått erstatning tilkjent ved rettskraftig dom. Da kan staten betale beløpet dersom forholdet er anmeldt, forutsatt at søknad om utbetaling sendes KFV innen seks måneder fra rettskraft. Den andre er når erstatning ikke er tilkjent ved dom. Da kan KFV behandle kravet administrativt etter nærmere vilkår. Den påståtte skadevolderen er part i forvaltningssaken, blir informert, og kan motsette seg at KFV avgjør saken; da må tvisten til domstolene. Dette er nye og praktisk viktige prosessuelle rammer som skal sikre kontradiksjon samtidig som voldsutsatte får en reell adgang til erstatning uten dom.
Vilkårene tar utgangspunkt i hvilke straffebestemmelser som omfattes. Loven lister opp bestemte bestemmelser i straffeloven, blant annet terror, mishandling i nære relasjoner, grov kroppsskade og flere seksuallovbrudd. Ordningen gjelder for forsettlige handlinger og visse grovt uaktsomme handlinger. Det avgjørende er at handlingen faller innenfor lovens katalog. Kontoret for voldsoffererstatning gir veiledning og oversikter som kan sammenholdes med dom eller påtaleavgjørelse.
Anmeldelseskravet er skjerpet. For både domsbasert utbetaling og forvaltningsbehandling kreves at forholdet er anmeldt til politiet. KFV presiserer at det ikke gjelder unntak fra anmeldelseskravet etter dagens ordning. I tillegg kan søknaden avslås dersom den voldsutsatte eller etterlatte ikke i tilstrekkelig grad har bistått etterforskningen. Dette understreker at ordningen er tett knyttet til straffesakskjeden, samtidig som den ivaretar sivilrettslige bevis- og ansvarsregler.
Beviskravet følger sivilrettens standard. Staten yter erstatning når skadevolder er ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Det betyr at sannsynlighetsovervekt er nok, også der straffesaken er henlagt eller ender med frifinnelse. Riksadvokatens omtale av den nye loven fremhever nettopp at det i KFV-saker er den sivilrettslige terskelen som gjelder, og at bevisbildet derfor kan gi ulike utfall i straff og erstatning.
Geografisk virkeområde er todelt. Hovedregelen er at ordningen gjelder handlinger begått i Norge eller på norsk jurisdiksjonsområde. I tillegg kan handlinger i utlandet omfattes dersom den voldsutsatte var bosatt i Norge da handlingen skjedde og straffesaken behandles ved norsk domstol. Reglene harmoniserer dermed med straffelovens bestemmelser om norsk jurisdiksjon.
Hva som kan kreves erstattet, er uttrykkelig regulert. Den voldsutsatte eller etterlatte kan få dekket økonomisk tap etter skadeserstatningsloven § 3-1, menerstatning etter § 3-2, erstatning ved dødsfall etter § 3-4 og oppreisning etter § 3-5. Den samlede erstatningen er i utgangspunktet begrenset til 60 ganger folketrygdens grunnbeløp, men i særlige tilfeller kan den øvre grensen fravikes. Erstatning som skadevolder allerede har betalt, kommer til fradrag. Ordningen er ikke subsidiær bare i forhold til skadevolder; den viker også dersom tapet dekkes av bilansvarsloven eller yrkesskadeforsikringsloven.
Barns særskilte stilling er tydeliggjort i forskrift. Barn som har opplevd vold mot en nærstående, kan ha rett til oppreisning fra staten selv om barnet ikke er den direkte fornærmede i straffesaken. Oppreisningen fastsettes etter en rimelighetsvurdering. Dersom barnet selv har fått personskade som følge av den opplevde volden, kan barnet i tillegg kreve økonomisk erstatning, menerstatning og tapsposter etter skadeserstatningsloven. Forskriften angir også frister: utgangspunktet er tre år, men fristen løper tidligst fra barnets 18-årsdag. Kravet om anmeldelse og at straffesaken normalt må være avsluttet, gjelder også her.
Fristreglene krever nøyaktighet. Ved domsbasert utbetaling er fristen seks måneder fra dommen er rettskraftig. Når KFV behandler saken uten dom, må søknaden fremmes før kravet mot skadevolder foreldes etter foreldelsesloven. Dersom skadevolder er ukjent eller død, må søknaden fremmes innen ett år fra endelig påtaleavgjørelse. Fristene løper forskjellig avhengig av sakstype og prosessposisjon; dette er sentralt for riktig rådgivning tidlig i forløpet.
Saksflyten i KFV-saker er tilpasset lovens formål. Når KFV behandler krav uten dom, innkalles skadevolder som part. KFV kan innhente spesialisterklæring hvis det kan få avgjørende betydning for utfallet, og spesialisten kan belyse både menerstatning og andre erstatningsposter. Vedtakene omfatter også regress; når vedtaket er endelig, utbetaler KFV beløpet og følger opp regress mot skadevolder. Dette gir én sammenhengende forvaltningsprosess frem til utbetaling.
Forholdet til straffesaken er skjerpet også på ett annet punkt. Som hovedregel skal erstatningskravet tas med i straffesaken dersom den føres. Hensikten er å samordne bevisførsel og begrense dobbeltsporet behandling. KFV og veiledningssidene legger tydelig vekt på dette, og praksis viser at manglende fremsettelse i straffesaken kan lede til avslag, med mindre lovens unntak for sivil behandling kommer til anvendelse. Fornærmedes bistandsadvokat har normalt ansvaret for å fremme kravet i straffesaken.
Tilknytningen til andre ordninger må avklares. Voldserstatningsloven gir ikke dekning for skader som faller under bilansvarsloven eller yrkesskadeforsikringsloven. Erstatning fra skadevolder eller forsikring trekkes fra. Ordningen er heller ikke ment å utvide den materielle erstatningsretten; den gjør utbetalingssporet funksjonelt for voldsutsatte. Informasjon fra regjeringen og SRF synliggjør at voldserstatning prinsipielt er en utbetalingsordning innenfor rammen av eksisterende erstatningsrett, ikke en særkompensasjon utover det skadeserstatningsloven gir.
Behandlingstid er et praktisk tema. Sivilombudet har påpekt lange behandlingstider i enkelte saker, til dels med forventninger om vedtak mange måneder frem i tid. Dette gjør tidlig dokumentasjon inn mot både straffesak og erstatningskrav viktig, særlig i saker der bevisvurderingen hviler på parts- og vitnetroverdighet og medisinsk sakkyndighet.
Dokumentasjon av økonomisk tap, helsemessige følger og årsakssammenheng er den voldsutsattes ansvar i erstatningssporet. Økonomiske tapsposter som behandlingsutgifter, reiser, tannlege og tapt inntekt skal kunne sannsynliggjøres. Menerstatning krever som kjent varig og betydelig medisinsk skade; det håndteres etter skadeserstatningsloven og tilhørende invaliditetstabeller. Oppreisning fastsettes skjønnsmessig etter § 3-5, men rettspraksis – særlig i seksuallovbruddssaker – gir veiledende nivåer. KFV beskriver disse postene oversiktlig i sin brukerinformasjon, som et supplement til lovtekst og forarbeider.
For saker med dom bør friststyringen være rigid. Seks månedersfristen for å be staten betale domsbeløpet løper fra rettskraftstidspunktet. Forsinkelse kan i verste fall medføre at man må over på et mer krevende spor, eventuelt ny sivil sak. I saker uten dom er foreldelseslovens frister styrende, men ettårsfristen etter endelig påtaleavgjørelse ved ukjent eller avdød skadevolder kommer i tillegg og løper tidlig. Dette skaper en prosessuell risikoprofil som bør håndteres med kalenderstyrte kontrollpunkter.
Barn som har opplevd vold mot nærstående fortjener særskilt oppmerksomhet. Forskriften hjemler oppreisning fra staten for krenkelsen barnet er påført ved å leve med eller være vitne til vold. Ved dokumentert personskade hos barnet kan også økonomiske tap og menerstatning kreves. Fristene er utformet med hensyn til barnets situasjon, slik at treårsfristen ikke begynner å løpe før myndighetsalder. I praksis bør likevel dokumentasjon sikres fortløpende, særlig helsedokumentasjon og barnevern/skolehelsetjenesteopplysninger, for å bevare bevis.
SRF og KFV har utvidet og løpende oppdatert veiledning. Den offentlige portalen beskriver vilkår, straffebestemmelsene som omfattes, og hvordan søknad fremmes. Den som er tilkjent erstatning i dom for en handling som ikke er nevnt i lovens § 1, vil ikke få utbetalt gjennom ordningen. Dette understreker at katalogen i § 1 er styrende, også der domstolen har behandlet erstatningskravet.
For rådgivning i enkeltsaker må vurderingene forankres i lovens struktur. Verifiser at handlingen er omfattet av § 1 og at forholdet er anmeldt. Kartlegg prosessposisjonen: dom, henleggelse, påtalevedtak eller straffesak underveis. Sikre dokumentasjon tidlig, både medisinsk og økonomisk. Vurder frister konkret etter om saken gjelder § 6 eller § 7, og etter om skadevolder er ukjent eller død. Husk at barn som har opplevd vold har en egen inngang etter forskriften. Og legg inn en forventning om behandlingstid som kan være betydelig, med fortløpende oppfølging mot KFV for status.
Kilder
– Statens sivilrettsforvaltning: «Valdserstatning» (overordnet informasjon og veiledning). Sivilrett
– Lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) – §§ 1–8, særlig §§ 4–7 og § 5 om øvre grense. Regjeringen.no
– Forskrift 14. desember 2023 nr. 2088 til voldserstatningsloven (voldserstatningsforskriften), kapittel om barns rett ved opplevd vold. Lovdata
– Stortinget: saksinformasjon om vedtaket og lovens formål. Stortinget
– Regjeringen: Prop. 238 L (2020–2021) – forarbeider og lovstruktur. Regjeringen.no
– Regjeringen: «Erstatningsordninger» – oversiktsveiledning. Regjeringen.no
– Kontoret for voldsoffererstatning: vilkår, straffebestemmelser, erstatningsposter. voldsoffererstatning.no+2voldsoffererstatning.no+2
– Sivilombudet: uttalelse om behandlingstid hos Kontoret for voldsoffererstatning (2024). Sivilombudet