Rammer og formål
- Beskytter klientens fortrolighet og rettssikkerhet
- Avgrenser advokatens adgang til å dele opplysninger
- Skaper forutsigbarhet i samhandling med påtalemyndighet og støtteapparat
Taushetsplikten er et bærende prinsipp i bistandsadvokatens arbeid. Den sikrer at fornærmede kan gi nødvendige opplysninger uten risiko for uønsket spredning, og den legger til rette for forsvarlig rådgivning og effektiv ivaretakelse av prosessuelle rettigheter. Den profesjonsbaserte taushetsplikten følger av advokatrollen og er forankret i lovgivning, etiske regler og rettspolitiske hensyn. Dette er ikke bare et privat anliggende mellom klient og advokat; det er en rettssikkerhetsgaranti som understøtter tillit til rettspleien.
For bistandsadvokaten reiser taushetsplikten særskilte spørsmål fordi klientens interesser ofte må koordineres med etterforskning og straffesakens gang. Klienten har krav på informasjon om saken og om egne rettigheter, samtidig som advokaten må vurdere hvilke opplysninger som kan deles, med hvem og på hvilket grunnlag. Hovedregelen er klar: Opplysninger som er betrodd advokaten i kraft av oppdraget, skal ikke videreformidles uten gyldig rettsgrunnlag eller et gyldig og informert samtykke. Unntak krever særskilt hjemmel og må tolkes strengt.
I praksis innebærer dette at bistandsadvokaten ved mottak av oppdraget bør klargjøre rammene for kommunikasjon og informasjonsflyt: hva klienten kan forvente av diskresjon, når samtykke trengs, og hvordan samtykke kan avgrenses. Samtykke bør være skriftlig, presist og tidsavgrenset, særlig der opplysningene gjelder helse, intime forhold eller andre særlige kategorier. Dersom klienten ombestemmer seg, ligger styringsretten hos klienten, men advokaten kan ikke «avsamtykke» allerede lovlig utlevert informasjon; videre deling stanses, og nye forespørsler må vurderes på nytt.
Midt i dette bildet må bistandsadvokaten vekte tre samtidige hensyn: klientens konfidensialitet, sakens opplysning og straffeprosessens effektivitet. Disse hensynene er ikke alltid i konflikt, men når de er det, er det taushetsplikten som setter utgangspunktet, og eventuelle unntak må begrunnes innenfor de rettslige rammene.
Deling, samtykke og lovbestemte unntak
- Samtykke fra klienten kan åpne for deling innenfor klart angitte rammer
- Lovbestemte unntak må ha tydelig hjemmel og praktiseres restriktivt
- Etiske regler skjerper plikten og omfatter også medarbeidere og hjelpere
Informasjonsdeling forutsetter et rettslig grunnlag. Det vanligste er et uttrykkelig samtykke fra klienten. Samtykke er gyldig når det er informert, frivillig og spesifisert. Fornærmede kan for eksempel ønske at bistandsadvokaten deler begrensede opplysninger med politiet, helsevesen eller krisesenter for å koordinere bistandstiltak, men uten at hele sakskomplekset gjøres tilgjengelig. En praktisk tilnærming er modulær autorisasjon: ulike mottakere får ulike, eksplisitte rammer for hvilke opplysninger som kan deles og til hvilke formål.
Lovbestemte unntak er snevrere enn mange tror. Den generelle profesjonsbaserte taushetsplikten står sterkt, og bevisforbudene i prosesslovgivningen speiler det samme hensynet. Typiske unntak viser til situasjoner der annen lov gir opplysningsrett eller -plikt, eller der klienten samtykker. Der det gis innsyn til offentlige organer, må bistandsadvokaten vurdere nødvendighetsprinsippet: bare det som er påkrevd for formålet, deles. Dette gjelder særlig overfor aktører som ikke er part i straffesaken, for eksempel støtte- og hjelpeinstanser.
Et særskilt praktisk spørsmål oppstår ved tilrettelagte avhør og samhandling med Statens barnehus. Her krysser advokaten et felt med egne rutiner, parallelle taushetspliktsregimer og dokumentflyt som berører både politietterforskning og oppfølgingstiltak. Også her er utgangspunktet det samme: ingen utlevering uten gyldig grunnlag, og alltid i et «minste nødvendige»-perspektiv.
For å operasjonalisere disse reglene i hverdagen, lønner det seg å ha faste kontrollspørsmål før man deler opplysninger:
- Hvilket rettsgrunnlag for deling påberopes (samtykke, lovhjemlet opplysningsrett/-plikt, annet)?
- Er omfanget begrenset til det som er nødvendig for formålet?
- Er mottakeren bundet av egen taushetsplikt eller tilsvarende konfidensialitetsregime?
- Er delingen dokumentert tilstrekkelig (hva, til hvem, når, hvorfor, hjemmel)?
Disse kontrollpunktene reduserer risikoen for oversharing, styrker sporbarheten og gir klienten etterprøvbarhet.
Etikkreglene skjerper ytterligere plikten til diskresjon. Bistandsadvokaten må sørge for at alle medarbeidere, tolker og tekniske hjelpere er underlagt samme taushetsregime. Dette gjelder også ved bruk av digitale løsninger for dokumenthåndtering, skylagring og kommunikasjon. Databehandlere skal bare ha tilgang når det er nødvendig, og med klart avtalte sikkerhetskrav. I tillegg må advokaten forebygge indirekte avsløringer, som når identifiserende opplysninger fremkommer i møteplaner, e-postemner eller delte kalendere.
Et annet tilbakevendende tema er kommunikasjon med påtalemyndigheten. Bistandsadvokaten har en selvstendig rolle og skal ivareta klientens interesser, ikke fungere som et informasjonsledd for politiet. Informasjonsutveksling må derfor ha et tydelig formål knyttet til klientens rettigheter eller behov. Dersom politiet etterspør opplysninger som ligger under advokatens taushetsplikt, kreves samtykke eller særskilt hjemmel. Bistandsadvokaten bør deretter informere klienten om rekkevidden av delingen og mulige konsekvenser, særlig dersom opplysningene kan bli bevis i saken.
Avslutningsvis er håndteringen av advokatbytte en situasjon der taushetsplikten lett overses. Den tidligere advokaten kan ikke utlevere sakens dokumenter og interne notater til ny advokat uten klientens klare samtykke. Samtykket kan avgrenses til bestemte deler av materialet, og den tidligere advokaten må etterleve dette. God praksis er å innhente et skriftlig mandat fra klienten som presiserer omfang og formål med delingen, samt å journalføre utleveringen.