Når en person søker hjelp ved et krisesenter, oppstår spørsmålet om hvordan tilbudet kan tilpasses den enkeltes situasjon. Krisesenterlova § 3 etablerer rammen: kommunen skal så langt det lar seg gjøre sørge for at tilbudet møter de individuelle behovene til brukerne. Dette er ikke en generell henvisning til fleksibilitet, men en konkret plikt. Bestemmelsen knytter rettigheter til den enkelte og gir kommunen et ansvar for å se mer enn standardiserte løsninger.
Det juridiske utgangspunktet kan virke nøkternt, men realiteten er alt annet enn enkel. Mennesker som søker hjelp etter vold eller trusler i nære relasjoner, har ofte svært forskjellige forutsetninger. Alder, kjønn, kulturell bakgrunn, språk eller funksjonsnedsettelser kan ha avgjørende betydning for hvordan hjelpen faktisk oppleves. Loven bruker uttrykket «så langt råd er» – en erkjennelse av at kommunens mulighet til å tilpasse varierer, men samtidig en klar markering av at tilrettelegging ikke kan overses.
Barn omtales særskilt i bestemmelsen. De skal ivaretas på en måte som tar hensyn til deres egne behov. Det betyr mer enn at de får et sted å være; det betyr at det må tenkes gjennom hvordan barn får uttrykke seg, hvordan deres rettigheter etter annet regelverk oppfylles, og hvordan tiltak utformes sammen med barnets omsorgsperson. Her ligger det en dobbel forpliktelse: å se barnet som selvstendig individ og å se barnet i sammenheng med de voksne som har ansvar for det.
Et krisesenter er ofte organisert rundt fellestiltak, men lovens krav gjør at dette ikke kan være nok. Individuell tilrettelegging innebærer at også praktiske forhold må tilpasses. Det kan være at en bruker trenger fysisk tilrettelegging av rommet på grunn av funksjonsnedsettelser. Det kan handle om å legge til rette for trygg kontakt med hjelpeapparatet, eller å sikre at brukeren kan delta i beslutninger om egen situasjon. Slik brukermedvirkning er uttrykkelig forankret i forarbeidene til loven.
Tilgjengelighet til kvalifisert tolk er et eget punkt i § 3. Kommunen skal sørge for at brukere som trenger det, får tilgang til tolketjenester. Dette skal ikke være et spørsmål om tilfeldigheter eller om man «finner noen som kan oversette». Loven legger til grunn at tolken skal være kvalifisert, registrert og upartisk. Det er ikke akseptabelt å bruke barn eller andre familiemedlemmer som tolker. Ordningen gjelder også barn som selv er brukere av tilbudet. For personer med hørselshemming eller andre kommunikasjonsutfordringer åpner bestemmelsen for bruk av tegnspråktolk eller andre former for språklig støtte.
Kommunen må etablere rutiner for å bestille og kvalitetssikre tolketjenester. Dette er en praktisk oppgave, men også en rettssikkerhetsgaranti. Når en bruker opplever vold, skal ikke manglende språkforståelse skape ytterligere avstand til hjelp. Det er et grunnleggende prinsipp at alle brukere skal kunne forstå og bli forstått, uavhengig av språk eller funksjonsnedsettelser.
Bestemmelsen favner dermed både det menneskelige og det organisatoriske. På den ene siden ligger forventningen om at kommunen ser individet, og på den andre siden et tydelig krav om systematikk og rutiner. Individuell tilrettelegging betyr ikke ubegrensede ressurser, men det betyr at kommunen skal tilstrebe å møte brukeren der han eller hun er.
Forarbeidene til loven tydeliggjør at kriteriene for individuell tilrettelegging kan være mange: alder, kjønn, etnisitet, språk, funksjonsnedsettelser eller erfaringer med vold. Dette er ikke en uttømmende liste, men et eksempel på faktorer som kan kreve særlige løsninger. Når loven bruker begrepet «så langt råd er», er det en anerkjennelse av at kommunens ressurser kan være begrensede. Men det fritar ikke kommunen fra å forsøke, og fra å vise at behovene er vurdert.
Barns stilling er særlig fremhevet. Kommunen skal sikre at de får ivaretatt sine rettigheter, også etter annet regelverk som barnevernloven eller opplæringsloven. Det betyr at et barns opphold på krisesenter ikke kan ses isolert, men må knyttes til hele barnets livssituasjon. Oppfølging skal skje i samarbeid med barnets omsorgsperson, men også på en måte som respekterer barnets egen stemme.
Individuell tilrettelegging under krisesenterlova § 3 er derfor mer enn en juridisk plikt. Det er et prinsipp som gjør at et krisesentertilbud ikke bare blir en nødhavn, men et sted hvor den enkelte faktisk kan få hjelp som gir mening. Når retten til tolk, retten til barneperspektiv og retten til individuell vurdering blir reelle, oppfylles lovens intensjon: at hjelpen ikke bare finnes, men også fungerer.
Kilder:
Lovdata: LOV-2009-06-19-44 § 3 (Krisesenterlova)
Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) Om lov om kommunale krisesentertilbod