Redegjørelse for nivåene «fortrolig adresse» (tidl. kode 7) og «strengt fortrolig adresse» (tidl. kode 6), hva som utløser dem, hvem som har tilgang, og hvordan utlevering håndteres.
Adressesperre er et styringsgrep i Folkeregisteret som regulerer synlighet og deling av adresseopplysninger. Ordningen består av to nivåer. «Fortrolig adresse» hindrer utlevering til private aktører, men åpner for at offentlige myndigheter med hjemmel og tjenstlig behov får innsyn. «Strengt fortrolig adresse» sperrer opplysningen også for de fleste offentlige brukere av Folkeregisteret, og legger behandlingen til en smal krets av autoriserte funksjoner. Begge nivåer virker på samme datasett, men med ulik tilgangskontroll. Forskjellen ligger i hvem som kan se, og på hvilket rettslig grunnlag.
Terskelen for «fortrolig adresse» tar utgangspunkt i et behov for å stanse generell, privat innsynsstrøm. Banker, forsikringsselskaper, inkassoselskaper, katalogtjenester og andre private mottakere får ikke adressen utlevert. Forvaltningen beholder innsyn i den grad det følger av lov og fastsatt tilgangspakke. Graderingen følger personen gjennom de adresserelevante elementene i registeret, og den styrer hvilke felter som kan leveres via API og batch. Det er ikke et alternativt identitetssystem; det er en begrensning av eksponeringen. Effekten merkes i praksis ved at private datadistributører og opplysningstjenester ikke mottar adressen. Myndigheter som må gjennomføre lovpålagte oppgaver, henter fortsatt opplysningen når de har hjemmel, logging og autorisasjon på plass.
«Strengt fortrolig adresse» har en annen terskel. Den brukes der risikoen er høy og knyttet til alvorlige handlinger som grov vold, frihetsberøvelse eller drap. Da fjernes adressen fra de vanlige leveransekanalene også for forvaltningen. Tilgang legges til utpekte funksjoner i politiet og Skatteetaten og håndteres med særskilte rutiner. Poenget er å bryte sporingsmuligheten i ordinære registre og redusere sjansen for indirekte identifisering gjennom sammenstilling. Det medfører at bestillinger, utsendelser og saksbehandling som normalt krever adresse, må bruke alternative løsninger. Derfor er postformidling via dedikert ordning et sentralt virkemiddel, nettopp for å unngå at forsendelser røper fysisk lokasjon. I enkelte tilfeller benyttes samme formidlingsmekanisme også for «fortrolig adresse», for å skjerme lokasjon i praktiske prosesser, selv om innsynsgraden i utgangspunktet er mindre streng.
Virkningen av nivådelingen kan beskrives funksjonelt. For «fortrolig adresse» er det primært en utestengning av private mottakere. En bank eller et forsikringsselskap vil ikke få adressen fra Folkeregisterets standardleveranser. En kommune eller statlig etat med klare lovhjemler og adgang til autoriserte grensesnitt vil derimot kunne se opplysningen. Dette er nødvendige unntak fordi tjenester og rettigheter ellers ikke lar seg forvalte. For «strengt fortrolig adresse» er hovedregelen at adressen ikke leveres til noen via de vanlige kanalene. Innslagspunktene for innsyn blir smale, protokollerte og knyttet til utpekte myndigheter. Hver gang adressen må håndteres, skjer det i lukkede prosesser. Dermed reduseres risikoen for lekkasje i både manuelle og automatiserte ledd.
Reglene for utlevering speiler dette. Ved «fortrolig adresse» skal private uten hjemmel ikke motta opplysningen. Offentlige som har hjemmel, formål og tjenstlig behov, får det de trenger for å løse oppgaven, forutsatt tilgangsstyring og loggføring. «Strengt fortrolig adresse» kan i utgangspunktet ikke utleveres. Unntak forutsetter særskilt søknad og avgjørelse hos kompetent myndighet. I praksis ligger dette til politiet, og for barn i barnevernets omsorg har barnevernstjenesten beslutningsmyndighet innenfor sitt mandat. Denne sondringen om utlevering har en klar funksjon: Det må finnes et ankerpunkt for ansvar, etterprøvbarhet og risikostyring når opplysninger som kan utløse fare, skal håndteres.
Hvem som «ser» adressen, er dermed avledet av graden og rollen. Private aktører står utenfor ved begge nivåer, men særlig strengt ved «strengt fortrolig». Forvaltningen har bredere innsyn ved «fortrolig adresse», mens innsyn ved «strengt fortrolig adresse» er snevert og knyttet til få autoriteter. Dette krever presise rettighetspakker i Folkeregisterets leveransemodeller, og at abonnenter ikke forsøker omgåelser gjennom indirekte datafelter. Det gjelder også interne fagsystemer i offentlig sektor, som må respektere graderingene i både søk og visning. Organisatorisk handler dette om å sikre at behandlerne faktisk skjønner konsekvensene av graderingen, og at avvik registreres og følges opp.
Et særtrekk ved «strengt fortrolig adresse» er behovet for alternative kontaktpunkter. Post og innkallinger kan ikke rutes direkte til bosted. Kripos’ postformidling fungerer som et skjold mellom avsender og mottaker, med faste adresseringsregler som ikke avslører mottakerens lokasjon. Løsningen forenkler saksbehandling og gjør at tjenester kan leveres uten å kompromittere sikkerheten. Den samme mekanikken bidrar til å holde også tredjeparter utenfor, ettersom returadresser og sporingsdata ikke peker tilbake til bostedet.
Nivåene er ikke statiske. De forutsetter vurdering og revurdering. Risiko kan endres, og med den behovet for streng eller mindre streng sperre. For «fortrolig adresse» kan behovet bortfalle når situasjonen roer seg, mens «strengt fortrolig adresse» normalt opprettholdes så lenge risikobildet består. Beslutningene må bygge på oppdaterte opplysninger, og de bør følges av klare interne instrukser for hvordan data behandles i de aktuelle sektorene, slik at både manuelle og automatiserte rutiner holder linjen.
Fortolkningen av regelverket må ikke forveksle adressesperre med materiell rettsvirkning på andre områder. Skatteposisjon, bostedskommunale forhold eller prosessuelle varslinger avgjøres etter materielle regler, men må gjennomføres uten å eksponere adresse. Det krever at forvaltningen legger om arbeidsprosessene der adressen ellers ville vært nødvendig i klartekst. Adressesperren endrer altså ikke realitetene som knytter seg til personen; den begrenser bare synligheten og utleveringen av selve adressen.
Samtidig er terminologien viktig. «Fortrolig» og «strengt fortrolig» følger beskyttelsesinstruksens begrepsbruk. Det er derfor presist å omtale dataene som graderte, og å knytte håndteringen til de pliktene gradering utløser. Dette gir en felles referanse for både politiet, Skatteetaten, barnevernstjenesten og øvrige etater som behandler personopplysninger. Når graderingen er satt korrekt, og prosedyrene følges, oppnår man en styrt, sporbar og rettslig forankret avskjerming mot innsyn som kan øke risikoen for alvorlige hendelser.
Det sentrale skillet kan oppsummeres slik: «Fortrolig adresse» stenger døren for private, men lar forvaltningen se det som er nødvendig for tjenesteutførelse. «Strengt fortrolig adresse» stenger døren for nesten alle, legger innsnittet til få autoriserte funksjoner og bruker postformidling og alternative kanaler for å opprettholde kontakt uten å avsløre bosted. Utlevering ved «strengt fortrolig» forutsetter særskilt beslutning hos kompetent myndighet. Slik blir nivåene ikke bare etiketter, men tydelige terskler med konkrete følger for informasjonsflyt, tilgangsstyring og praktisk saksbehandling.
Kilder:
• Politiet.no, «Veiledning – Behandling av opplysninger om personer med adressesperre» (om terskler, virkninger og gradering for kode 7 og kode 6).
• Regjeringen, Prop. 110 L (2023–2024) – omtale av «strengt fortrolig adresse» og risikokriterier.
• Helsedirektoratet/Normen, «Virkningene av adressesperre» – postformidling SOT6 og praktiske ordninger.
• Politiet.no, «Er du utsatt for vold?» – kortfattet definisjon av kode 6 og kode 7.
• KINS, «Kode 6 og kode 7» – oversikt over nivåene og forholdet til beskyttelsesinstruksen.
• OUS e-Håndbok, «Personer med sperret (fortrolig) adresse» – praktisk virkning i helsesektor, inkl. at kode 6 ikke utgis til offentlige.
• OsloMet/NOVA, Rapport 7/2024 – beskrivelser av strengt fortrolig adresse og beslutningsmyndighet ved barnevern.
