Kort forklart: Fornærmede vurderer advokatbytte når bistanden ikke er traumeinformert. Fravær av forutsigbarhet, valgmuligheter og opplevelse av kontroll svekker trygghet og relasjon i straffesaken.
Traumeinformert praksis i bistandsrollen er ikke en sjanger for idealer, men en nøktern arbeidsform som reduserer belastning og styrker rettighetsutøvelse. I straffesaker møter fornærmede et system som krever utholdenhet, innsikt og presisjon. Uten et bevisst grep om trygghet, tempo og beslutningsstøtte for den som er utsatt, går kapasitet tapt. Den praktiske effekten merkes raskt: kommunikasjonen blir reaktiv, prosessuelle valg utsettes, og klienten opplever liten innflytelse over hendelsesforløpet. Der bistanden ikke legger opp til forutsigbare kontaktpunkter, tydelige valg og begrunnede anbefalinger, oppstår et vedvarende kontrolltap. I dette kontrolltapet ligger grobunnen for advokatbytte. Prinsippene som i helse- og velferdssektoren beskrives som sikkerhet, tillit, samarbeid og myndiggjøring, har direkte overføringsverdi til bistandsadvokatens arbeid, fordi rammer for trygghet også er rammer for informerte beslutninger.
Kjernen i traumeinformert juridisk praksis er forutsigbarhet i små og store steg. Fornærmede må vite når neste status kommer, hva formålet er med neste prosessuelle handling, og hvilke reelle alternativer som finnes. Dette er mer enn høflighet; det er en struktur som reduserer aktivering av stressrespons og legger til rette for konsentrert deltakelse i bevisgjennomgang og avhør. Når gjennomgang av bevis skjer uten sensitiv ramme, når det presses på tempo uten å forklare konsekvensene av å vente eller gå videre, og når møtetidspunkter flyttes uten begrunnelse, svekkes evnen til å bidra presist. I sum blir det vanskeligere å gi nyanserte forklaringer, vurdere innspill til etterforskning og ta stilling til sivile krav. Faglige rammeverk om traumesensitiv tilnærming understreker at opplevelse av forutsigbarhet og valg er virksomme mekanismer for mestring; i juridisk kontekst betyr det at bistandsadvokaten må planlegge, forklare og etterprøve hvert steg med klienten.
I etterforskningen er tidsbruken ofte uforutsigbar. Nettopp derfor må kommunikasjonsregimet være desto mer stabilt. Et fast mønster for korte statusoppdateringer, klare responstider og varslede beslutningspunkter kan etableres uten å love resultater som ikke lar seg styre. Den som vet når neste kontakt kommer, trenger ikke purre på tomgang. Kvalitetskravene i straffesaksbehandlingen forutsetter at fornærmede får informasjon løpende; kontaktpersonordningen i politiet og påtalemyndighetens føringer er ikke ment å erstatte bistandsadvokatens informasjonslinje, men å speiles av den. Når denne speilingen uteblir, glir saken ut av klientens synsfelt. Bytte av advokat blir da et forsøk på å gjenopprette det mest grunnleggende: oversikt.
Bevisgjennomgang krever særlig aktsomhet. En traumeinformert tilnærming handler ikke om å skåne for fakta, men om å iscenesette møteformen slik at gjennomgangen blir mulig. Det kan være å dele opp materiale, avtale pauser på forhånd, tydeliggjøre hva som skal gjennomgås og hvorfor, og sikre at klienten vet hva som skjer med opplysninger som deles. Prinsippene fra traumeinformert praksis peker mot trygg ramme, tydelige roller og forutgående avklaringer. I mangel av slike grep blir bevisgjennomgang en belastning som fortrenger innholdet. Resultatet er ofte korte svar, unnvikende detaljer og ettertidstvil om hva som faktisk ble sagt. Dette er ikke et marginalt problem: uten innholdsrik og etterprøvbar bevisdialog mister bistanden mye av sin funksjon.
Avhør og rettsmøter forsterker problemstillingen. Fornærmede som møter uten tilstrekkelig forberedelse om rekkefølge, roller og mulige følelsesmessige reaksjoner, står med svakere forutsetninger for å bidra. Traumeinformert praksis oversettes her til konkret metodikk: gjennomgang av forventet løp, forklaring av hvem som snakker når, hvilke spørsmål som sannsynligvis vil komme, og hvordan pauser kan brukes. Bistandsadvokaten må i tillegg avklare hvordan klienten kan signalisere behov for avbrekk uten å skape uro. Dette er enkelt å gjennomføre, men får stor effekt på opplevelsen av kontroll. Når denne forberedelsen mangler, blir relasjonen sårbar. Den som ikke føler seg beskyttet, vil søke en rådgiver som organiserer rammene bedre.
Samhandling med øvrige tjenester spiller inn. Mange fornærmede har parallell kontakt med helse, krisesenter eller NAV. Der bistandsadvokaten bygger bro, avklarer fullmakter, forklarer informasjonsflyt og hjelper klienten å forstå hva som deles hvor, øker tryggheten. Der dette ikke gjøres, kan klienten oppleve at informasjon flyter uten oversikt, eller at viktige opplysninger ikke når frem til politiet i rett tid. Forskning og evalueringer på vold- og overgrepsfeltet viser at tverretatlig koordinering og traumesensitiv tilnærming styrker brukertilfredshet og gjennomføringskraft. Mangler denne koordineringen, kommer advokatbytte som et forventbart grep.
Etikk og profesjonskrav trekker i samme retning. Retningslinjene for bistandsadvokater presiserer ansvar for ivaretakelse, forberedelse og informasjon gjennom hele prosessen. Regler for god advokatskikk forutsetter lojalitet og forsvarlig fremdrift. En traumeinformert arbeidsform er ikke en ekstra standard ved siden av dette, men en metode for å oppfylle standarden. Når klienten ikke blir møtt med reell medvirkning i egen sak, brytes sammenhengen mellom formell rett og praktisk rettighetsutøvelse. Da blir misnøye ikke et personlig uttrykk, men et signal om at mandatet ikke utføres med tilstrekkelig hensyn til sakens menneskelige forutsetninger.
Hva forklarer at noen bytter advokat, mens andre blir? I mange saker er det ett vendepunkt: en opplevelse av at prosessen drives videre uten å ta høyde for hvordan den faktisk virker på den som er utsatt. Det kan være en gjennomgang av krevende materiale uten pause, et møte som skifter tidspunkt flere ganger, eller en beslutning som kommuniseres uten alternativer og konsekvensforklaring. Slike hendelser blir tolket som uttrykk for hvordan det kommer til å være videre. Når forventningen om mer av det samme fester seg, er relasjonen i realiteten brutt. Advokatbytte blir dermed en funksjonell handling for å sikre en praksis som beskytter kapasiteten og styrker deltakelsen.
Løsningen er ikke omfattende systemendringer, men tydelig håndverk. Et stabilt mønster for informasjon, en konsekvent praksis for informerte valg og en eksplisitt trygghetsramme før krevende prosesskritt, reduserer risikoen for relasjonsbrudd. Slik praksis gir også bedre beviskvalitet, mer treffsikre innspill til etterforskningen og mer målrettet håndtering av henleggelse og erstatningsspørsmål. Traumeinformert bistand er med andre ord ikke bare god ivaretakelse; den er effektiv saksstyring fordi den beskytter konsentrasjon og beslutningskraft når det trengs mest. Når den uteblir, vil fornærmede ofte søke det andre steder.
Kilder:
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater.
- Advokatforeningen: Regler og retningslinjer – oversikt og sammenheng med god advokatskikk.
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – krav til informasjon, kontaktperson og ivaretakelse av fornærmede.
- Riksadvokaten: Mål og prioriteringer 2024 – henvisning til kvalitetskrav og oppfølging.
- SAMHSA: Trauma-Informed Approaches and Programs – prinsipper om sikkerhet, tillit, samarbeid og myndiggjøring.
- Trauma Informed Oregon: Principles of Trauma-Informed Care.
- NCBI/StatPearls: Trauma-Informed Therapy – rammeverk og virkningsmekanismer.
- RVTS Sør og beslektede ressurser: veiledningsmateriell om traumesensitiv tilnærming.
- Evalueringer og kunnskapsoppsummeringer på vold- og overgrepsfeltet med vekt på samhandling.