Hvor går grensen mellom fornærmedes rettigheter og rettsmøtets praktiske gjennomføring?
I norsk rettspraksis er det av stor betydning å ivareta rettighetene til fornærmede og etterlatte i straffesaker. Dette gjenspeiles i straffeprosesslovens § 93 c, som sikrer at disse parter har rett til å være til stede i alle rettsmøter, inkludert de som foregår bak lukkede dører, såfremt særskilte forhold ikke tilsier noe annet. Retten til å overvære rettsmøter er av grunnleggende betydning for å sikre åpenhet og rettferdighet i rettssystemet, og understreker det demokratiske samfunnets forpliktelse til å ivareta ofrenes interesser og rettigheter.
Denne rettigheten er imidlertid ikke absolutt. Det er situasjoner der tilstedeværelsen av et stort antall fornærmede og etterlatte kan medføre praktiske eller økonomiske utfordringer. I slike tilfeller kan retten, for å balansere de logistiske og økonomiske hensynene med fornærmedes og etterlattes rettigheter, bestemme at deres deltakelse skal skje via fjernmøter eller ved lyd- og bildeoverføring. Denne fleksibiliteten i loven viser en tilpasning til moderne teknologi og behovet for effektiv rettspleie, samtidig som det tas hensyn til de involverte partenes rettigheter.
Før en slik beslutning fattes, krever loven at fornærmede, etterlatte, deres representanter, og forsvareren skal gis mulighet til å uttale seg. Dette sikrer at alle relevante synspunkter vurderes før en avgjørelse tas, i tråd med prinsippene om rettferdighet og deltakelse i rettsprosessen. Videre kan Kongen gi forskrifter om gjennomføringen av slik deltakelse, noe som gir rom for regulering og tilpasning etter behov.
I rettspraksis er det en vedvarende utfordring å balansere effektiviteten i rettsprosessen med individuelle rettigheter. § 93 c i straffeprosessloven illustrerer hvordan norsk lov søker å ivareta denne balansen, ved å anerkjenne de praktiske og økonomiske realitetene av rettsmøter, samtidig som den beskytter rettighetene til fornærmede og etterlatte.