Kort forklart: Når bistandsadvokaten ikke følger opp etterforskningen, ber om tiltak eller informerer om fremdrift, mister fornærmede tillit. En passiv rolle undergraver rettighetene og svekker følelsen av støtte i en fase der kommunikasjon og initiativ er avgjørende.
Etterforskningen er den mest uforutsigbare fasen i en straffesak. Den utspiller seg i et rom som fornærmede ikke kontrollerer, styrt av politiets prioriteringer, kapasitet og vurderinger. I dette rommet står bistandsadvokaten som den eneste profesjonelle aktøren med eksplisitt mandat til å ivareta fornærmedes interesser. Når denne rollen ikke fylles aktivt, oppstår et vakuum som skaper mistillit og frustrasjon.
Bistandsadvokatens ansvar under etterforskning er tydelig forankret i både lov og retningslinjer. Han eller hun skal følge saken tett, be om etterforskningstiltak, gi innspill til politiet og sørge for at fornærmede holdes orientert. Rollen krever en aktiv tilstedeværelse, ikke en formell tilknytning. Den som ikke purrer fremdrift, mister oversikt over sakens gang. For fornærmede er stillheten ikke et uttrykk for profesjonalitet, men for fravær.
Mange fornærmede beskriver følelsen av å stå alene etter at anmeldelsen er levert. De hører lite fra politiet, og når bistandsadvokaten heller ikke tar initiativ, oppleves situasjonen som fastlåst. En e-post som forblir ubesvart, en uke uten oppdatering eller et uklart svar om videre plan – alt dette tolkes som likegyldighet. Selv om det ofte ikke skyldes manglende vilje, men tidsmangel eller feilprioritering, er konsekvensen den samme: fornærmede mister tilliten.
Etterforskningen krever oppmerksomhet på flere nivåer. Bistandsadvokaten må vurdere om politiets tiltak er tilstrekkelige, og reagere dersom sentrale skritt uteblir. Det kan dreie seg om vitneavhør som ikke gjennomføres, tekniske bevis som venter på analyse, eller spørsmål om nye avhør av fornærmede. Når advokaten ikke reagerer, mister klienten den eneste som skulle ha overvåket prosessen fra deres ståsted. Dette er ikke bare et spørsmål om faglig kvalitet, men om den rettssikkerhet fornærmede skal ha krav på.
I flere saker fremgår det at passivitet fra bistandsadvokaten fører til direkte skade. Bevis går tapt fordi frister oversittes, eller saken henlegges uten at relevante innspill er gitt. Det oppstår en dobbel svikt: fornærmede føler seg både oversett og rettslig sviktet. For mange er det på dette tidspunktet bytte av advokat blir aktuelt. Ikke fordi det nødvendigvis forventes et annet resultat, men fordi tilliten til rollen som juridisk støtte er brutt.
Retningslinjene fra både Riksadvokaten og Advokatforeningen understreker at bistandsadvokaten skal være en aktiv deltaker i prosessen. Han eller hun skal bidra til at fornærmede får forståelse for etterforskningens struktur, og formidle forventninger som er realistiske. Når dette ikke skjer, skapes et tomrom som fylles av antakelser og uro. Fornærmede begynner å tvile på om noen faktisk følger med, og denne tvilen er ofte mer skadelig enn forsinkelsen i seg selv.
Passiviteten kan ha flere forklaringer. Noen advokater venter bevisst på at politiet skal gjøre sitt arbeid, av frykt for å bli oppfattet som krevende. Andre ser det som en del av profesjonell distanse. Men rollen som bistandsadvokat er ikke nøytral; den er deltakende. Det kreves balanse mellom å respektere etterforskningens grenser og å sikre fornærmedes rett til fremdrift og informasjon.
Den viktigste indikatoren på svikt er manglende kontakt. Etterforskningen kan ta måneder, men det bør aldri gå uker uten at advokaten gir et livstegn. Et kort statusbrev, en telefonsamtale eller en enkel forklaring på hva som skjer, har en uforholdsmessig stor betydning for opplevelsen av trygghet. Fornærmede må forstå at stillhet fra politiet ikke nødvendigvis betyr at saken står stille, og dette er bistandsadvokatens ansvar å formidle.
Et aktivt oppdrag innebærer også å purre. Politiet arbeider under press, men bistandsadvokatens oppgave er å sørge for at fornærmedes interesser ikke forsvinner i køen. En enkel forespørsel om status eller kopi av etterforskningsskritt er ofte tilstrekkelig for å holde saken i bevegelse. Mangelen på slike henvendelser er ikke et tegn på respekt, men på unnlatelse.
I et rettssamfunn der fornærmedes rolle stadig utvides, er det paradoksalt at den praktiske oppfølgingen så ofte svikter. Dette handler ikke om lovgivning, men om profesjonsforståelse. Bistandsadvokaten skal være til stede – ikke bare i retten, men underveis. Den som ikke viser aktivitet, svekker hele ordningens legitimitet.
Når fornærmede bytter bistandsadvokat på grunn av passivitet, er det som regel ikke et resultat av én enkelt hendelse. Det er summen av stillhet. Fravær av status, mangel på purring, utydelige svar. Opplevelsen av å stå alene i en prosess som skulle være ledsaget. Fornærmede søker da en advokat som ikke bare kan jussen, men som følger med – som tar initiativ, spør, minner om og forklarer.
Rettssystemets tillit bygges i detaljene. En e-post sendt i tide, et spørsmål reist på riktig sted, et kort notat om videre fremdrift. Slike handlinger krever ikke ekstra ressurser, men bevissthet. Når den bevisstheten mangler, blir stillheten et språk i seg selv – et språk som forteller at klienten er overlatt til seg selv.
Kilder:
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – Behandling av fornærmede i straffesaker (2019, oppdatert 2021)
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater (2020)
- NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter
- Politidirektoratet: Veileder om bistandsadvokatens rolle og samarbeid med politiet (2018)
- Justis- og beredskapsdepartementet: Rundskriv G-04/2017 – Oppnevning og oppfølging av bistandsadvokat
- NKVTS Rapport 5/2019 Ikke verdt å gå til politiet med
- Advokatforeningen: Etikk og god advokatskikk – Kommentarutgave