Kort forklart: Når bistandsadvokat og fornærmet har ulikt syn på mediekontakt og offentlig eksponering, oppstår ofte konflikt. Advokatens forsiktighetslinje skal beskytte fornærmede og rettsprosessen, men kan kollidere med ønsket om å bli hørt og sett. Slike uenigheter fører ofte til bytte av advokat.
Forholdet mellom bistandsadvokat og fornærmet bygger på tillit. Den skal være sterk nok til å tåle uenighet, men sårbar nok til å kreve gjensidig forståelse. I spørsmål om mediehåndtering kommer denne balansen tydeligst til syne. Her møtes to perspektiver som sjelden har samme utgangspunkt: det juridiske og det menneskelige.
Bistandsadvokaten vurderer medieeksponering primært i lys av prosessuelle hensyn. En offentlig uttalelse kan påvirke vitneførsel, etterforskning og rettens vurdering av bevis. Advokatens plikt er å beskytte klientens interesser også mot risikoen for egen skade. Samtidig opplever mange fornærmede at taushet føles som en ny form for usynliggjøring. Etter å ha vært utsatt for en straffbar handling, kan behovet for å fortelle være en del av gjenopprettelsen. Når advokaten da råder til stillhet, tolkes det ikke sjelden som tilbakeholdelse eller kontroll.
Retningslinjene for bistandsadvokater gir klare føringer. Advokaten skal opptre varsomt i møte med media, og ikke bidra til omtale som kan skade etterforskning, sakens parter eller fornærmedes vern. Samtidig skal advokaten ivareta fornærmedes rett til å ytre seg, men med faglig veiledning om konsekvensene. Dette doble ansvaret – å beskytte og samtidig gi rom for uttrykk – er krevende i praksis.
Konflikter oppstår særlig i saker med stor offentlig interesse. I slike saker blir mediene en parallell arena for fortolkning og mening. Fornærmede kan føle behov for å delta i debatten, forklare sin side eller rette opp feil fremstillinger. Advokaten, på sin side, ser risikoen for at uttalelser kan bli brukt mot klienten, misforstås eller føre til belastende motreaksjoner. Der fornærmede ser talerstol, ser advokaten fallgruve.
Denne uenigheten får ofte en personlig dimensjon. Fornærmede opplever advokatens forsiktighet som manglende støtte, mens advokaten oppfatter klientens åpenhet som risikabel. Når kommunikasjonen bryter sammen, mister man felles forståelse av hensikten med bistanden. For mange blir løsningen å bytte advokat, i håp om å finne en som deler synet på offentlighet og synlighet.
Et sentralt poeng er at bistandsadvokaten representerer en profesjon der forsiktighet er innebygd i rollen. Taushetsplikten og lojalitetsplikten krever at advokaten veier hvert ord mot mulige konsekvenser. Fornærmede som ikke kjenner de prosessuelle rammene, kan lett tolke advokatens stillhet som unnfallenhet. Det som i juridisk forstand er en beskyttelsesstrategi, fremstår i praksis som distanse.
Etikken i advokatrollen tilsier at advokaten ikke skal fremme klientens interesser gjennom mediene, men gjennom rettssystemet. Samtidig kan advokaten gi råd om hvordan fornærmede selv kan håndtere pressen. Mange advokater velger å fungere som filter – de tar kontakt med journalister, gir kontrollert informasjon og beskytter klienten mot direkte eksponering. Fornærmede som ønsker å bruke media som plattform for egen fortelling, kan oppleve dette som en form for sensur.
Flere faglige retningslinjer advarer mot overdreven eksponering. Erfaringer fra tidligere saker viser at offentlig omtale kan gi nye belastninger. Fornærmede kan oppleve trakassering på nett, feilaktige sitater og uønsket gjenkjenning. Samtidig viser nyere forskning at noen fornærmede opplever medieomtale som en viktig del av gjenopprettelsen, fordi den gir stemme og synlighet. Mellom disse ytterpunktene står bistandsadvokaten – forpliktet til å ivareta begge hensyn.
I praksis blir kommunikasjon avgjørende. Dersom advokaten tidlig forklarer hvordan mediehåndtering inngår i den strategiske vurderingen av saken, reduseres risikoen for konflikt. Uenighet oppstår oftest der informasjonen er mangelfull. Klienten må forstå at advokatens råd om tilbakeholdenhet ikke handler om å begrense, men om å beskytte. Likevel må advokaten anerkjenne at behovet for å bli hørt er reelt.
De profesjonelle retningslinjene – både fra Advokatforeningen og Justisdepartementet – legger vekt på kommunikasjon og respekt. Advokaten skal informere klienten om mulige konsekvenser av mediekontakt, men også respektere klientens valg dersom denne insisterer på å uttale seg. Grensen går der ytringene kan skade rettsprosessen eller krenke taushetsplikten.
Riksadvokatens kvalitetsrundskriv minner om at bistandsadvokaten er en del av rettens aktører, ikke en kommentator. Rollen innebærer å være advokat, ikke medietalerør. Samtidig skal advokaten bistå klienten i møte med mediene på en måte som sikrer trygghet og verdighet. Det er her nyansene blir avgjørende – og her mange relasjoner ryker.
Fornærmede som opplever å ikke bli hørt, eller som føler seg overkjørt i spørsmål om medieeksponering, opplever ofte dette som et lojalitetsbrudd. I juridisk forstand er det ikke nødvendigvis et regelbrudd, men i relasjonell forstand er det et tillitsbrudd. Bistandsrollen bygger på forståelse av både rett og menneske. Når en av disse svikter, faller tilliten raskt.
Slik blir uenighet om mediehåndtering et eksempel på spenningen mellom profesjonell forsiktighet og personlig behov for synlighet. Advokatens ansvar er å balansere dette – ikke å vinne diskusjonen. Den som evner å forklare, lytte og justere, vil oftest klare å bevare tilliten. Der kommunikasjonen mislykkes, blir bytte av bistandsadvokat den naturlige konsekvens.
Kilder:
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater (2020)
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – Behandling av fornærmede i straffesaker (2019, revidert 2021)
- Justis- og beredskapsdepartementet: Rundskriv G-04/2017 – Oppnevning og oppfølging av bistandsadvokat
- NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter
- NKVTS: Medieeksponering og retraumatisering – erfaringer fra fornærmede i straffesaker (Rapport 3/2020)
- Pressens Faglige Utvalg (PFU): Veiledning om omtale av fornærmede i straffesaker (2022)
- Domstoladministrasjonen: Veiledning for bistandsadvokatens rolle i mediehåndtering (2021)