Kort forklart: Når bistandsadvokat og fornærmet ikke deler oppfatning om strategi, tempo eller kommunikasjon, oppstår en tillitskrise. Uenighet om anmeldelse, dialog med politiet, eller håndtering av medier og gjenopprettende prosesser kan føre til brudd i samarbeidet.
Straffesakens struktur tvinger frem et samspill mellom advokat og klient som balanserer mellom lojalitet og faglig uavhengighet. Fornærmede har ofte sterke oppfatninger om hva som bør skje, mens bistandsadvokaten er bundet av både lovens rammer og profesjonelle vurderinger. Når de to perspektivene ikke møtes, oppstår en spenning som kan gjøre samarbeidet umulig.
I praksis handler dette ofte om strategi. Fornærmede kan ønske at advokaten skal presse på for tiltale, be om nye avhør, utfordre politiets prioriteringer, eller kommunisere tydeligere i offentligheten. Advokaten vurderer på sin side hva som faktisk gagner klienten juridisk, og hva som kan skade saken. I dette rommet oppstår uenighet. Det er her skillet mellom faglig skjønn og klientens behov blir tydelig.
Uenighet om anmeldelsesstrategi er et typisk utgangspunkt. En fornærmet som vurderer å trekke anmeldelsen eller vil endre forklaring, møter ofte en advokat som advarer mot konsekvensene. Det samme gjelder der klienten ønsker å anmelde flere forhold enn politiet vil prioritere. Advokaten har plikt til å forklare realitetene, men dersom kommunikasjonen er uklar, tolkes veiledningen som motstand. Når rådgivning blir oppfattet som bremse, er det liten vei tilbake.
Et annet punkt der strategien bryter sammen, er dialogen med politiet. Fornærmede forventer ofte at advokaten opptrer som talsperson og pådriver. Advokaten må samtidig bevare relasjonen til etterforskningsledelsen for å ha innflytelse. Fornærmede ser da en advokat som «ikke gjør nok», mens advokaten ser seg selv som pragmatisk. Uenigheten her er ikke alltid faglig; den handler like mye om rolleforståelse.
Mediehåndtering er et tredje felt der misforståelser lett oppstår. Enkelte fornærmede ønsker synlighet for å fremme egen sak eller påvirke opinionen. Advokaten ser samtidig faren for at medieuttalelser kan skade troverdighet eller pågående etterforskning. Lovverket og etikken er klare: advokaten skal verne om klientens interesser, også mot klientens egen impuls. Likevel kan forskjellen i oppfatning av hva som «hjelper» bli så stor at samarbeidet bryter sammen.
Gjenopprettende prosesser, som møter mellom fornærmede og gjerningsperson, reiser samme spørsmål. Noen fornærmede ser dette som en mulighet for å avslutte et kapittel; andre oppfatter det som et svik mot rettsfølelsen. Advokaten må her vurdere hva som er forsvarlig, samtidig som klientens behov for mening må ivaretas. Uenighet om dette er krevende, fordi den ikke bare handler om strategi, men om grunnleggende forståelse av hva rettferdighet er.
Bak alle disse situasjonene ligger et felles tema: forventningsstyring. En bistandsadvokat som ikke tidlig tydeliggjør sin rolle, åpner for misforståelser. Klienten tror ofte at advokaten styrer hele saken, mens advokaten vet at han bare kan påvirke deler av prosessen. Når realitetene etter hvert kommer til syne, oppstår skuffelse. Denne skuffelsen forveksles med faglig svakhet, og resultatet blir brudd i relasjonen.
Riksadvokatens retningslinjer for fornærmedes behandling og Advokatforeningens veiledning for bistandsadvokater understreker behovet for åpenhet om rollefordeling. Advokaten skal være en aktiv rådgiver, men også en buffer mot forhastede beslutninger. Når denne rollen misforstås, ser fornærmede en advokat som bremser, mens advokaten selv mener han beskytter klienten mot urealistiske forventninger.
Forskning på fornærmedes tilfredshet peker på at følelsen av virkningsfullhet – opplevelsen av at ens stemme faktisk har betydning – er avgjørende for tillit. Den fornærmede som opplever å bli tatt på alvor, tåler uenighet. Den som føler seg overkjørt, søker ny advokat. Kommunikasjon handler dermed ikke om å gi etter, men om å vise at faglige vurderinger har en begrunnelse.
Det finnes ingen regel som forbyr uenighet mellom advokat og klient. Den profesjonelle utfordringen ligger i å håndtere den uten å skade samarbeidet. En advokat som evner å forklare hvorfor en bestemt strategi er valgt, og som dokumenterer sine vurderinger, styrker klientens tillit selv når de er uenige. Når forklaringen uteblir, fylles stillheten med antakelser.
I noen tilfeller er bytte av bistandsadvokat likevel nødvendig. Hvis samarbeidet har brutt sammen, eller klienten har mistet troen på advokatens engasjement, er det bedre å avslutte enn å fortsette uten tillit. Det finnes ingen juridisk terskel for bytte, bare en praktisk: retten må sørge for at saken ikke forsinkes. Det sentrale er likevel ikke selve byttet, men hvorfor det ble nødvendig.
Strategiuenighet er et speil av rettssystemets egen balanse mellom fag og følelser. Advokaten skal være profesjonell, men ikke ufølsom. Fornærmede skal bli hørt, men ikke styre etterforskningen. Mellom disse to ytterpunktene finnes et krevende samarbeid som bare fungerer når begge forstår rammene. Når den forståelsen glipper, oppstår det som i juridiske termer kalles et brudd, men som i realiteten er et tillitstap.
Den bistandsadvokat som tar ansvar for å forklare sin rolle, sin metode og sine grenser, forebygger slike brudd. Det er ikke en forsvarstale, men en del av yrkesutøvelsen. Når klienten ser at advokaten har en plan, selv en plan man ikke deler fullt ut, bevares respekten. Når strategien fremstår som uklar, oppfattes det som passivitet. Slik er det ofte kommunikasjonen, ikke uenigheten, som avgjør utfallet.
Kilder:
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – Behandling av fornærmede i straffesaker (2019, oppdatert 2021)
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater (2020)
- NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter
- Justis- og beredskapsdepartementet: Rundskriv G-04/2017 – Oppnevning og oppfølging av bistandsadvokat
- NKVTS: Mellom tillit og tvil – fornærmedes erfaringer med bistandsadvokatordningen (2019)
- Politidirektoratet: Veileder for samarbeid mellom bistandsadvokat og politi (2018)
- Advokatforeningen: Kommentarutgave til Regler for god advokatskikk