forvaltningsloven – Bistandsadvokaten

I bekjempelsen av vold i nære relasjoner spiller samarbeidet mellom politi og offentlige myndigheter, helsepersonell, utdanningsinstitusjoner, krisesentre og samfunnet for øvrig en avgjørende rolle. Når politiet mottar informasjon om mulig vold i nære relasjoner, uavhengig av kilden, er det nødvendig med en rask og samvittighetsfull behandling av denne informasjonen. Dette inkluderer en grundig vurdering av om opplysningene tilsier behovet for igangsetting av etterforskning og eventuelle umiddelbare beskyttelsestiltak og bevissikring.

I Norge er avvergingsplikten, som er straffsanksjonert i henhold til straffeloven § 196, en sentral del av rettssystemet. Denne plikten, som trer i kraft når det anses som sikkert eller mest sannsynlig at et fremtidig lovbrudd vil finne sted, gjelder for alvorlige forhold, inkludert mishandling i nære relasjoner, grov kroppsskade, voldtekt og drap. Viktigheten av denne plikten kan ikke understrekes nok – den går foran eventuell taushetsplikt.

Når det gjelder helsepersonell, kan helsepersonelloven § 23 første ledd nr. 4 gi grunnlag for å melde fra til politiet, selv i tilfeller der avvergingsplikten etter straffeloven § 196 ikke nødvendigvis foreligger. Offentlige organer kan også, i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6, anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når det er ønskelig av allmenne omsyn.

I behandlingen av slike meldinger må politiet utvise både alvor og grundighet. Det er essensielt å innhente relevante opplysninger fra kilden til meldingen, og å vurdere informasjon fra andre offentlige organer som kan bidra til å opplyse saken.

Det er også viktig å nevne at individuelle borgere, naboer, venner eller familiemedlemmer, kan være de som melder fra om vold i nære relasjoner. Politiet må nøye vurdere disse henvendelsene, også de som er anonyme. I slike tilfeller kan det være aktuelt å diskret kontakte den mulige fornærmede for å avklare om det er grunnlag for etterforskning.

I norske trusselutsatte saker spiller adressesperre en viktig rolle i å beskytte enkeltpersoner mot potensiell fare. Dette tiltaket er regulert av folkeregisterloven § 10-4 annet ledd og er en del av politiets verktøykasse for å ivareta sikkerheten til de som er i fare. I dette blogginnlegget skal vi dykke dypere inn i adressesperre og se på hvordan det fungerer, hvilke graderinger som gjelder, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for å implementere dette tiltaket.

Beskyttelsesinstruksen og graderinger:

Beskyttelsesinstruksen, som er hjemlet i § 3 i folkeregisterloven, gir politiet myndighet til å gradere opplysninger i folkeregisteret. Dette gjelder i alle saker unntatt barnevernsaker. For å iverksette adressesperre, må dokumentet kunne unntas fra offentlighet i medhold av offentleglova, og det må være potensielle skadevirkninger som nevnt i § 4.

To beskyttelsesgrader:

Adressesperre har to beskyttelsesgrader – «strengt fortrolig» og «fortrolig.» Den høyeste beskyttelsesgraden, som er aktuell når en persons liv og sikkerhet står på spill, benyttes når det kan forårsake betydelig skade for enkeltpersoner hvis dokumentets innhold blir kjent for uvedkommende. For å iverksette adressesperre på dette nivået, må det være høy risiko for at den trusselutsatte kan bli utsatt for alvorlig vold, frihetsberøvelse eller til og med drap.

Konsekvenser av adressesperre:

Adressesperre er ingen lettvekter. Før denne beslutningen tas i bruk, må den trusselutsatte som hovedregel flytte til en annen landsdel. I tillegg blir personen ofte rådet til å endre sitt eget navn. All post sendes til en postboks administrert av Kripos, som deretter videreformidler all kommunikasjon. Dette tiltaket har betydelige konsekvenser for den trusselutsatte, både i form av begrenset tilgang til offentlige og private tjenester, samt sosiale medier. Politiet anser ordningen som svært belastende for den trusselutsatte og som ressurskrevende for deres eget arbeid.

Politiets arbeid og risikovurdering:

Politiets arbeid med trusselutsatte personer er strengt regulert av en egen instruks. Dersom det er en umiddelbar fare for vold, gjennomføres en grundig risikovurdering. Denne vurderingen utføres av tjenestepersoner med spesialkompetanse, og den innebærer innsamling og analyse av informasjon fra ulike kilder. Målet er å identifisere de sakene hvor det er størst behov for forebyggende tiltak. Vurderingen tar hensyn til tidligere voldshandlinger, uttrykte trusler, brudd på besøksforbud, og til og med psykiske sykdommer som en risikofaktor.

Adressesperre som enkeltvedtak:

Vedtaket om adressesperre anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Trusselutøveren blir i noen tilfeller part i saken, spesielt hvis de har barn sammen med den trusselutsatte. Det er verdt å merke seg at politiet kan gjøre unntak fra sentrale partsrettigheter, som forhåndsvarsling, partsinnsyn, kontradiksjon, begrunnelsesplikt og underretning om vedtaket, for å beskytte informanter og den trusselutsatte. Dette er gjort for å sikre at tiltaket opprettholder sin beskyttende funksjon.