Høyesterett presiserer rekkevidden av «hensynsløs atferd» ved vold i nærvær av barn, og fastholder at slike omstendigheter som hovedregel hører hjemme i straffutmålingen – ikke som egen overtredelse av § 266.
Saken reiste et tydelig og avgrenset spørsmål: Når vold utøves mot en omsorgsperson i hjemmet og et barn overværer deler av hendelsen, kan barnets opplevelse subsumeres som en egen fredskrenkelse etter straffeloven § 266, eller skal belastningen håndteres innenfor straffutmålingen for voldshandlingen? Høyesterett valgte det siste utgangspunktet og avviste påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen, med den virkning at frifinnelsen for § 266 ble stående.
Utgangspunktet var et hendelsesforløp i en familiebolig der tiltalte utøvde vold mot ektefellen. Lagmannsretten la til grunn at volden bestod av et slag på soverommet og en enkel dunking av hodet i gangen, og at stedatteren på femten år så sistnevnte. Tingretten frifant opprinnelig for alt. Lagmannsretten domfelte for kroppskrenkelse mot mor, men frifant for hensynsløs atferd mot barnet etter § 266. Dette fordi bestemmelsen etter rettens syn ikke kom til anvendelse på et rent vitneforhold. Høyesterett opprettholdt dette rettslige grunnlaget og forkastet anken.
Kjernen i Høyesteretts begrunnelse er en systembetraktning av strafferetten. Ordlyden i § 266 er vid og favner «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd» som «krenker en annens fred». Å være vitne til vold vil ofte være både skremmende og fredskrenkende, og dermed språklig sett tenkelig innenfor bestemmelsen. Likevel mener Høyesterett at forarbeidene og straffesystemets oppbygning trekker i retning av at slike vitnebelastninger normalt skal fanges opp ved straffutmålingen for hovedforbrytelsen. Det er et langvarig praksisbasert mønster for å håndtere nærvær av tredjeperson, og særlig nærvær av barn under femten år, som en skjerpende omstendighet. Denne løsningen er dessuten positivt forankret i straffeloven § 77 bokstav l, som nettopp instruerer domstolene om å skjerpe straffen når lovbrudd begås i barns nærvær.
Dette systemhensynet knyttes til klarhetskravet i legalitetsprinsippet. Når lovgiver uttrykkelig har regulert barns nærvær som et straffeskjerpende moment, vil en parallell utvidelse av § 266 for å kriminalisere samme forhold som en egen fredskrenkelse lett bryte med forutberegnelighet og med den strukturen lovgiver har valgt. Høyesterett viser til at § 266 historisk ble innført for å tette hull i vernet mot psykiske integritetskrenkelser der andre straffebud ikke traff. Med andre ord: Bestemmelsen er subsidiær i sin idé, og bør ikke gjøres til en generell «tilleggsstraff» for virkninger av allerede straffbare fysiske krenkelser.
Høyesterett fremhever samtidig at ordlyden i § 266 ikke er tom. Det åpnes for situasjoner hvor voldshandlingens siktemål eller funksjon reelt sett er å ramme vitnet, eksempelvis ved å iscenesette vold nettopp for å skremme barnet. Da beveger faktum seg mot kjernen av § 266 – atferd rettet mot den fornærmede – og en domfellelse kan være på sin plass. Denne nyanseringen tar samtidig opp i seg særegenheten ved voldsutøvelse i nære relasjoner: Krenkelser som ledd i en mønsterpreget kontroll- og skremmingsatferd kan rette seg mot flere i husstanden, også når bare én fysisk treffes. Men det må foreligge konkrete holdepunkter for at atferden også var ment å treffe vitnet, eller at hendelsen inngår i et videre kompleks av krenkelser som i realiteten rammer vedkommende.
I den foreliggende saken var tilstedeværelsen tilfeldig. Volden startet på soverommet, barnet kom til etter å ha hørt bråk, og det var ikke grunnlag for å si at handlingen var iscenesatt for å ramme henne. Det forelå heller ikke et mønster av krenkelser rettet mot barnet. Etter rettens bevisvurdering var derfor hendelsen en kroppskrenkelse mot mor hvor barnets nærvær skjerpet straffen, men ikke en egen fredskrenkelse mot barnet i § 266s forstand.
Dommen gir dermed en klar retningslinje for påtalemyndighet og domstoler i saker hvor barn er vitne til vold i hjemmet. Hovedregelen er skjerping i straffutmålingen for voldshandlingen, særlig gjennom henvisningen i § 77 bokstav l. Ressursene bør rettes mot en presis bevisførsel om hendelsens karakter, omfang og virkninger, og mot en straffutmålingsargumentasjon som reflekterer barns særlige vern. Der det gjøres gjeldende overtredelse av § 266, må aktoratet kunne vise at atferden var rettet mot barnet som fornærmet, eventuelt at den inngår i et handlingsmønster som i realiteten også rammer barnet som del av kontroll eller sjikane. Uten slike holdepunkter vil en domfellelse etter § 266 stride mot den systemtenkning Høyesterett her legger til grunn.
Rettslige og prosessuelle konsekvenser av avklaringen er ikke ubetydelige. En domfellelse etter § 266 ville ha gitt barnet fornærmedestatus med de prosessuelle rettighetene som følger av det, samt potensielt grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven. Høyesterett peker likevel på at straffenivået samlet sett ikke nødvendigvis hadde blitt høyere ved idealkonkurrens med § 266, all den tid den skjerpede straffutmålingen ved vold i barns nærvær ofte gir et kraftigere utslag enn en tilleggsdom for en forseelse med to års strafferamme. Det systemet som bekreftes, søker derfor å konsentrere reaksjonen om hovedforbrytelsen og markere vitnebelastningen i straffutmålingen, heller enn å fragmentere hendelsen i flere lovbrudd uten tydelig merverdi.
Dommen gir også veiledning for grensedragningen mot § 282 om mishandling i nære relasjoner. Når terskelen for § 282 nås, vil barnets vitnebelastning ofte være en integrert del av mishandlingsmønsteret, og det er ikke rom for § 266 ved siden av. HR-2025-2108-A betoner at det bare i restområdet – der mønsteret ikke når terskelen for mishandling og der det i tillegg foreligger momenter som viser at vitnet var mål for handlingen – kan være aktuelt å bruke § 266.
Avslutningsvis er dommen et uttrykk for en moderat, men tydelig, metodikk: Ordlyden i § 266 leses i lys av forarbeidenes formål, lovgivers systemvalg i § 77, og legalitetsprinsippets krav til klarhet og forutberegnelighet. Resultatet er ikke en innstramming i barns vern, men en presisering av hvor i systemet vernet håndheves. Når barns nærvær løftes frem i straffutmålingen med eksplisitt hjemmel, bevares samtidig § 266 for det som er dens kjerne: atferd som i realiteten er rettet mot den fornærmede.
Kilder:
- HR-2025-2108-A, Norges Høyesterett (dom 28.10.2025), «Strafferett. Hensynsløs atferd. Barn som vitne.»