Hvordan erfaringene blir forstått
- Voldsutsattes egne tolkninger av hverdagslige hendelser gir innsikt i voldens karakter.
- Grensen mellom det normale og det unormale blir ofte forskjøvet.
- Språk og kategorier påvirker hvordan erfaringene kan beskrives og formidles.
Studier av voldsutsatte viser at erfaringene sjelden oppfattes som entydige. Der utenforstående ser voldelige handlinger, kan de som rammes oppleve dem som del av et hverdagsmønster. Dette innebærer at volden ikke alltid defineres som vold i situasjonen. Hverdagslivets rammer, plikter og roller veves inn i hvordan hendelser tolkes, og mange utvikler en forståelse av at handlingene, selv om de er krenkende, også inngår i et mønster de har lært å leve med.
Slike forskyvninger i forståelsen gjør at voldsutsatte ofte beskriver en gradvis tilpasning til omgivelsene. Det som først kunne oppfattes som ekstraordinært, kan senere omtales som noe ordinært. Denne normaliseringen er en sentral del av hvordan voldens dynamikk opprettholdes. Når det språk som trengs for å beskrive handlingene mangler, blir det vanskeligere å plassere seg selv i kategorier som utløser rettslig vern eller sosial støtte.
Det at forståelsen av vold er situert i den enkeltes liv, gjør også at kategoriene samfunnet anvender ikke alltid samsvarer med opplevelsen. Der begreper som «psykisk vold» eller «økonomisk kontroll» brukes i forskning og rettsvesen, kan de berørte selv ha andre ord eller ingen ord i det hele tatt. Dermed oppstår et gap mellom voldsutsattes erfaringer og samfunnets institusjonelle språk.
Mestring, strategier og frigjøring
- Utsatte utvikler egne måter å håndtere og overleve voldserfaringene.
- Strategiene varierer fra stilltiende tilpasning til aktive forsøk på å bryte ut.
- Frigjøring kan være en lang prosess der både indre og ytre faktorer spiller inn.
En sentral innsikt i forskningen er hvordan voldsutsatte ikke bare fremstår som passive mottakere av handlinger, men som aktører som utvikler strategier for å mestre situasjonen. Strategiene kan være tilpasningsorienterte – der man demper konflikt, tier eller skjuler egne behov – eller de kan være rettet mot å skape distanse, for eksempel gjennom å bygge allianser utenfor hjemmet eller gradvis å trekke seg ut av relasjonen.
Noen strategier er synlige, andre mer skjulte. Det å tie kan fremstå som passivitet, men kan i realiteten være en aktiv måte å unngå eskalering på. Samtidig kan slike former for mestring gjøre det vanskeligere for omverdenen å oppfatte alvoret. Frigjøring skjer sjelden i ett øyeblikk, men ofte gjennom en prosess der små skritt bygger opp mot et endelig brudd.
I denne sammenhengen spiller både strukturelle og personlige faktorer inn. Tilgang til økonomiske ressurser, rettslige virkemidler og sosialt nettverk er avgjørende. Like viktig er indre prosesser der den utsatte gradvis omdefinerer sin situasjon fra ordinær til ekstraordinær, og finner språk for å beskrive volden som vold.
Fire forhold er særlig fremtredende i frigjøringsprosessen:
- Språk. Muligheten til å sette ord på erfaringene gjør volden synlig og anerkjent.
- Rettigheter. Kjennskap til rettslig vern gir redskaper til å handle.
- Nettverk. Støtte fra familie, venner og profesjonelle kan muliggjøre endring.
- Økonomi. Uavhengighet reduserer avhengigheten av den som utøver vold.
Det er i møtet mellom det individuelle og det strukturelle at frigjøringen finner sted. Når en utsatt person både har språk for å beskrive volden og institusjoner som lytter og reagerer, oppstår et rom for reell endring. Men dersom språk, støtte eller ressurser mangler, blir prosessen forsinket eller i verste fall avbrutt.
Denne innsikten utfordrer både rettsvesen, hjelpeapparat og samfunnsdebatt. Dersom forståelsene til de utsatte selv ikke tas inn, kan tiltak og lover fremstå som lite relevante. For rettssystemet innebærer dette et behov for å anerkjenne at vold ikke bare er en fysisk handling som kan dokumenteres, men også en erfaring som formes gjennom språk, makt og hverdagsliv.
Det peker mot en rettskulturell oppgave: å sørge for at de kategoriene lovgivning og praksis bygger på, ikke blir så avgrensede at de mister kontakten med de levde erfaringene de skal fange opp. På den måten kan rettssystemet bidra til at flere opplever frigjøring som en reell mulighet, og ikke som et ideal forbeholdt dem som passer inn i en snever definisjon av hva vold er.
Kilder:
- Helseth, H. & Bjørnholt, M. (2023). Ordinær møter ekstraordinær: voldsutsattes forståelser, mestringsstrategier og frigjøring fra vold. Universitetet i Bergen.
- NKVTS: Forskning på vold og voldens konsekvenser.
- Justis- og beredskapsdepartementet: Handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
- Kilden kjønnsforskning.no: Artikler om voldsutsattes erfaringer og begrepsbruk.