Kort forklart: Når fornærmede og bistandsadvokat har ulikt syn på bruk av gjenopprettende eller restorative tiltak, kan det oppstå verdikonflikter som fører til brudd i samarbeidet. Slike tiltak kan ha dokumentert positiv effekt for enkelte fornærmede, men dersom advokaten ikke speiler klientens preferanser, svekkes tilliten.
Straffeprosessen har de senere årene åpnet for et bredere syn på rettferdighet enn det tradisjonelle strafferettslige. Ved siden av dom og straff finnes det en voksende forståelse av betydningen av gjenopprettelse – et ønske om å bearbeide skade, ikke bare påføre gjengjeldelse. I denne sammenhengen har restorative eller gjenopprettende tiltak fått en gradvis større plass, både som teoretisk begrep og som praktisk verktøy. Fornærmede som ønsker en slik tilnærming, møter imidlertid ikke alltid støtte hos sin bistandsadvokat.
Bistandsadvokatens rolle er å ivareta fornærmedes rettigheter innenfor rammene av straffeprosessen. Dette innebærer å veilede, beskytte og fremme juridiske interesser. Samtidig skal advokaten forholde seg til et system der påtalemyndighet og domstol har definerte prosessregler. Det oppstår derfor et spenningsfelt mellom klientens ønske om gjenopprettelse og systemets krav til prosess. Når fornærmede uttrykker behov for dialog, tilgivelse eller oppgjør på annen måte enn gjennom straff, står advokaten overfor et valg: å støtte dette ønsket eller å fraråde det.
Mange advokater inntar en forsiktighetslinje. De er opplært til å tenke i bevis, ansvar og rettsutfall, ikke i relasjonell reparasjon. Skepsisen har delvis grunnlag i frykten for retraumatisering, utilbørlig press fra motparten, eller svekket stilling i en eventuell hovedforhandling. Men for fornærmede som søker å gjenopprette en form for mening, fremstår denne skepsisen som avvisning. Det er i denne spenningen relasjonen ofte bryter.
Forskning, blant annet fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), viser at enkelte fornærmede opplever restorative tiltak som en verdifull del av prosessen. For dem handler det ikke om å redusere alvor eller ansvar, men om å gjenvinne kontroll. Et møte i trygge rammer, der skade anerkjennes og opplevelsen blir bekreftet, kan ha større betydning enn selve dommen. Når advokaten ikke ser denne dimensjonen, mister bistanden sin gjenopprettende verdi.
Retningslinjer for bistandsadvokater omtaler sjelden slike tiltak eksplisitt, men Riksadvokatens kvalitetsrundskriv understreker at fornærmede skal informeres om muligheter for bistandstiltak og andre former for oppfølging. Det innebærer en plikt til å forstå – ikke nødvendigvis å anbefale – men å orientere klienten om hva som finnes. Manglende informasjon om slike alternativer kan i seg selv være et tillitsbrudd.
Det finnes eksempler der bistandsadvokaten aktivt har motsatt seg gjenopprettende tiltak. Advokaten kan mene at et møte med gjerningspersonen før hovedforhandling vil undergrave påtalens styrke, eller at det kan skape usikkerhet om fornærmedes forklaring. I slike tilfeller oppstår et tydelig verdiskille. Fornærmede som ønsker å ta del i gjenopprettende prosesser, opplever advokatens motstand som en underkjenning av egne behov. Det juridiske perspektivet oppleves som kaldt når det kolliderer med et emosjonelt ønske om å komme videre.
På motsatt side står de tilfeller der advokaten ser verdi i restorative tiltak, men klienten selv avviser det. For enkelte fornærmede er ethvert forslag om dialog en krenkelse. Å møte gjerningspersonen kan føles som en ny belastning, og å bli oppfordret til dette kan tolkes som et press til tilgivelse. Også dette kan svekke tilliten. Advokaten som for raskt fremmer slike tiltak uten å vurdere klientens beredskap, overser at ikke alle ønsker forsoning.
Det finnes derfor ingen universell løsning. Det som for én fornærmet er frigjørende, er for en annen en videreføring av ubehaget. Advokatens oppgave er ikke å velge rett vei, men å gjøre klienten i stand til å velge selv. Dette fordrer en profesjonell nøkternhet kombinert med menneskelig forståelse – en balanse som ofte mangler i praksis.
Den juridiske diskusjonen om restorative prosesser har lenge vært preget av et institusjonelt perspektiv. Forskningen vektlegger effektivitet, konfliktløsning og samfunnsmessig nytte. I bistandsadvokatens arbeid handler det imidlertid om individet. Spørsmålet er ikke om tiltakene virker i gjennomsnitt, men om de virker for denne personen, i denne saken. Der den juridiske logikken søker standardisering, krever bistandsrollen skreddersøm.
Manglende anerkjennelse av klientens verdigrunnlag er en tilbakevendende årsak til brudd mellom advokat og fornærmet. Når advokaten vurderer tiltak ut fra rettsstrategi alene, uten å se den menneskelige dimensjonen, reduseres bistanden til teknikk. Fornærmede som føler seg overstyrt, mister troen på advokaten som talsperson.
Den fremvoksende faglitteraturen om gjenopprettende rett peker på behovet for integrerte løsninger. Flere land, som Finland og Nederland, har innført modeller der bistandsadvokaten samarbeider med megler eller støttetjeneste. I Norge er slike ordninger mindre formalisert, men erfaringene viser at advokater som samarbeider med konfliktråd og støttesentre, ofte oppnår høyere fornærmedetilfredshet.
Kjernen i dette er ikke metoden, men holdningen. Bistandsadvokaten må forstå at rettferdighet ikke alltid måles i dommer eller erstatningsbeløp. For mange fornærmede handler det om opplevelsen av å bli forstått. Å avvise gjenopprettende tiltak uten å drøfte det inngående, er å overse denne dimensjonen.
Når uenigheten om restorative tiltak oppstår, er den sjelden juridisk. Den er verdibasert. Den springer ut av ulike oppfatninger av hva rettferdighet er. Fornærmede søker ofte helhet, advokaten søker rettslig presisjon. Mellom disse to perspektivene må kommunikasjonen bygges, og det er her den ofte bryter sammen.
En profesjonell bistandsadvokat må derfor evne å forstå både rett og relasjon. Uten det reduseres rollen til en formalitet. Fornærmede som opplever at advokaten ikke deler, eller respekterer, deres syn på gjenopprettelse, vil søke seg videre – ikke for å få en annen rettslig vurdering, men for å bli møtt som menneske.
Kilder:
- Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS): Gjenopprettende prosesser i voldssaker (Rapport 6/2020)
- Riksadvokaten: Kvalitetsrundskrivet – Behandling av fornærmede i straffesaker (2019, revidert 2021)
- Advokatforeningen: Retningslinjer for bistandsadvokater (2020)
- NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter
- Justis- og beredskapsdepartementet: Rundskriv G-04/2017 – Oppnevning og oppfølging av bistandsadvokat
- European Forum for Restorative Justice: Best Practice Guidance for Restorative Justice in Criminal Matters (2018)