Behandling med respekt: Politiets tilstedeværelse ved konsultasjoner på overgrepsmottak

politiets rolle, overgrepsmottak, helsepersonell, taushetsplikt, samtykke, konsultasjoner, pasienters rettigheter, sensitiv behandling, autonomi, sakkyndighetsoppdrag, integritet, retningslinjer, individuell behandling, politiets tilstedeværelse, helseopplysninger, balansert tilnærming, respekt, overgrepsofre, selvbestemmelse, håndtering, samfunnets behov, konfidensialitet, nasjonale retningslinjer, taushetspliktens betydning, juridiske aspekter, helsetjenester, overgrepsprosedyrer, pasientsamtykke, konfidensiell behandling, pasientvern

Politiets tilstedeværelse og rolle i overgrepsmottakets konsultasjoner utgjør et sensitivt og komplisert aspekt av håndteringen av pasienter som har vært utsatt for overgrep. I slike situasjoner er taushetsplikten en kjernefaktor som veier tungt, og den pålegger helsepersonell å opprettholde konfidensialitet i alle ledd av behandlingsprosessen.

I henhold til regelverket om taushetsplikt skal opplysninger som fremkommer under helsehjelp ikke deles med tredjeparter, inkludert politiet. Dette prinsippet er avgjørende for å bygge tillit mellom pasient og helsepersonell, og det er kun i tilfeller der det foreligger en lovbestemt unntak, at slike opplysninger kan deles videre. Denne unntaksregelen, som beskrives i kapittel 2.4 av «Helsepersonells taushetsplikt», skisserer en skånsom balanse mellom pasientens rett til personvern og samfunnets behov for rettferdighet.

Det finnes imidlertid en intrikat dynamikk mellom helsepersonell og politi når det gjelder tilgang til helseopplysninger. Spesielt i tilfeller hvor politiet er involvert som en del av sakkyndighetsoppdraget, trer spesielle retningslinjer i kraft. Pasientens samtykke blir et nøkkelpunkt: Enten pasienten aktivt gir sitt samtykke til at opplysninger kan deles med politiet, eller uttrykker ønske om at politiet er til stede under konsultasjonen. Uten et klart og gyldig samtykke fra pasienten, har ikke politiet rett til å kreve tilstedeværelse under konsultasjonen.

For å sikre integriteten til samtykkeprosessen er det avgjørende at helsepersonellet sikrer seg om at pasientens samtykke er reelt og ufravikelig gjennom hele undersøkelsen. Pasientens ønsker og komfort skal alltid være førsteprioritet. Dersom det oppstår tvil om pasientens vilje til å ha politiet til stede, bør pasienten oppriktig bli spurt om deres preferanser. Her kommer pasientens rett til selvbestemmelse tydelig frem, og politiet kan bli bedt om å forlate rommet mens pasienten blir rådspurt.

For å tilby best mulig behandling, følger helsepersonellet også «Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak», som ble publisert i juli 2021. Disse retningslinjene påpeker spesielle hensyn som bør tas for ulike pasientgrupper. Likevel, til tross for eventuelle mønstre, understreker retningslinjene viktigheten av å behandle hver enkelt pasient som en unik individuell sak, og ikke basere behandlingen på kollektive karakteristikker.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Vold og overgrep i Norge – en dyster virkelighet

vold og overgrep, omfangsstudie, nasjonal undersøkelse, Norge, voksne, telefonintervju, kvinner, menn, nære relasjoner, seksuell vold, alvorlig vold, forebygging, håndtering, barndom, voldsutsatte, hjelp og støtte, forskningsprogram, Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, delfinansiering

Den nylig publiserte rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) om omfanget av vold og overgrep i den norske befolkningen gir oss et dystert bilde av virkeligheten. I løpet av perioden juni 2021 til juni 2022 ble 4299 personer intervjuet om sine erfaringer med vold og overgrep, og funnene er alarmerende.

Rapporten viser at vold og overgrep er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Kvinner er særlig utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner og seksuell vold, mens menn er mer utsatt for fysisk vold. Det er bekymringsfullt at vold i nære relasjoner og alvorlige seksuelle overgrep ser ut til å øke, og at flere av deltakerne i denne studien rapporterer om alvorlig vold, sammenliknet med deltakerne i den forrige omfangsundersøkelsen.

Det er også verdt å merke seg at politi og rettsvesen var bare kjent med en liten andel av volden, og under halvparten av de utsatte hadde snakket med helsepersonell om det de hadde vært utsatt for. Dette viser at det er behov for bedre samarbeid mellom ulike sektorer, og at det må satses mer på å hjelpe de utsatte.

Rapporten peker på viktige satsingsområder når det gjelder forebygging og håndtering av vold og overgrep i Norge. Det er viktig å forebygge vold fra tidlig alder, fordi den ser ut til å ramme en betydelig andel av befolkningen allerede i barndommen. Forebygging må skje på flere nivå, og voldsutsatte må få tilstrekkelig hjelp og støtte i etterkant.

Vi som samfunn har et ansvar for å ta dette problemet på alvor og jobbe aktivt for å redusere omfanget av vold og overgrep. Det er viktig at vi lytter til de som har blitt utsatt for vold og overgrep, og at vi gir dem den hjelpen og støtten de trenger. Bare på den måten kan vi skape et tryggere samfunn for alle.