I bekjempelsen av vold i nære relasjoner spiller samarbeidet mellom politi og offentlige myndigheter, helsepersonell, utdanningsinstitusjoner, krisesentre og samfunnet for øvrig en avgjørende rolle. Når politiet mottar informasjon om mulig vold i nære relasjoner, uavhengig av kilden, er det nødvendig med en rask og samvittighetsfull behandling av denne informasjonen. Dette inkluderer en grundig vurdering av om opplysningene tilsier behovet for igangsetting av etterforskning og eventuelle umiddelbare beskyttelsestiltak og bevissikring.
I Norge er avvergingsplikten, som er straffsanksjonert i henhold til straffeloven § 196, en sentral del av rettssystemet. Denne plikten, som trer i kraft når det anses som sikkert eller mest sannsynlig at et fremtidig lovbrudd vil finne sted, gjelder for alvorlige forhold, inkludert mishandling i nære relasjoner, grov kroppsskade, voldtekt og drap. Viktigheten av denne plikten kan ikke understrekes nok – den går foran eventuell taushetsplikt.
Når det gjelder helsepersonell, kan helsepersonelloven § 23 første ledd nr. 4 gi grunnlag for å melde fra til politiet, selv i tilfeller der avvergingsplikten etter straffeloven § 196 ikke nødvendigvis foreligger. Offentlige organer kan også, i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6, anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når det er ønskelig av allmenne omsyn.
I behandlingen av slike meldinger må politiet utvise både alvor og grundighet. Det er essensielt å innhente relevante opplysninger fra kilden til meldingen, og å vurdere informasjon fra andre offentlige organer som kan bidra til å opplyse saken.
Det er også viktig å nevne at individuelle borgere, naboer, venner eller familiemedlemmer, kan være de som melder fra om vold i nære relasjoner. Politiet må nøye vurdere disse henvendelsene, også de som er anonyme. I slike tilfeller kan det være aktuelt å diskret kontakte den mulige fornærmede for å avklare om det er grunnlag for etterforskning.
