mishandling

Kvalitetsbegrepet har utviklet seg til en nøkkelindikator for effektiv etterforskning og påtalearbeid. Det omfatter ikke bare overholdelse av lovens og forskrifters bestemmelser, men også et mangfold av etablerte standarder, metoder og prosesser som er grundig dokumentert av Riksadvokaten og implementert på lokale nivåer.

Kravene som stilles, varierer fra juridisk mandat til praksisbaserte standarder. Mens noen krav er ensartede og gjelder alle typer saker, kan andre variere avhengig av sakstypen og konteksten. Med etableringen av et fag- og utviklingsapparat har dette imidlertid blitt et verktøy for konstant forbedring. Dette er grunnlaget for å sikre at definerte standarder kontinuerlig suppleres, videreutvikles og kvalitetssikres.

For å måle kvalitet i straffesaksbehandlingen kan man se på Politidirektoratet og Riksadvokatens felles handlingsplan for å løfte etterforskingsfeltet. Her oppstilles kvalitetsmarkører som reflekterer det overordnede målet. Disse inkluderer å ivareta etterforskingsplikten, tilpasse omfang og ressursbruk, sikre høy oppklaringsprosent, iverksette adekvate reaksjoner og overholde prosessuelle krav.

Objektivitet og tillit er to søyler som støtter opp under kvalitetsbegrepet. Den påtaleansvarliges rolle og beslutningsprosessen er sentrale elementer. Kvalitetsvurderingen av påtalemyndighetens oppgaveløsning krever en balanse mellom standarder og skjønn. Det er en anerkjennelse av kompleksiteten i hver sak, samtidig som man søker å oppnå en grad av forutsigbarhet og sammenlignbarhet i vurderingene.

Det er også viktig å understreke at kvalitetsmarkørene ikke er statiske. De kan utvides og spesifiseres for å imøtekomme spesifikke sakstyper. For eksempel har tidligere kvalitetsundersøkelser definert markører for saker om mishandling av nærstående, voldtekt og grov vold. Disse veiledende retningslinjene kan være en nyttig referanse selv om de ikke er like formaliserte som hovedmarkørene.