Taushetsplikten er bærebjelken i krisesentertilbudet. Bestemmelsen i krisesenterloven § 5 gjør det klart at alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven er bundet av forvaltningslovens regler om taushetsplikt, og at brudd er straffesanksjonert. Poenget er ikke bare å verne konkrete opplysninger; selve tilliten til ordningen hviler på at brukere kan ta kontakt uten å risikere spredning av informasjon om at de har søkt hjelp.
Bestemmelsen utvider dessuten hva som regnes som taushetsbelagt. Det omfatter identifiserende data som fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerskap, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted – og enhver annen opplysning som kan røpe at en person har vært i kontakt med tilbudet. I praksis betyr det at selv nøytrale, administrative spor må håndteres med samme varsomhet som innholdet i samtaler.
Forarbeidene presiserer hvorfor denne utvidelsen var nødvendig. Mange brukere lever med reell fare for nye overgrep. Risikoen knytter seg ikke bare til hva som er sagt, men til at kontakten i det hele tatt fant sted. Det er derfor ikke tilstrekkelig å anonymisere innholdet dersom identifiserbare kjennetegn ligger igjen i dokumenter, e-posttråder eller kalendernotater. Vurderingen av hva som kan identifisere, avhenger av kontekst – en liten kommune krever ofte et strengere blikk enn en storby.
Taushetsplikten retter seg mot medarbeidere, enten de er fast ansatte eller innleid personell. Det avgjørende er at de utfører oppgaver på vegne av kommunen. Loven griper dermed også inn i praktiske arbeidsformer: loggføring, registrering, intern avklaring og kommunikasjon må utformes med tanke på at selv indirekte identifiserbare opplysninger er underlagt skjerming. Den som leder eller drifter tjenesten, må sikre rutiner som faktisk etterleves i hverdagen.
Det finnes likevel en snever adgang til å dele opplysninger. Krisesenterloven § 5 viser til forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 om deling til andre forvaltningsorganer når det er nødvendig for å fremme kommunens oppgaver etter krisesenterloven, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på helse. Nødvendighetsvilkåret er strengt: kan formålet nås på annen måte, skal deling unnlates. Før deling skal samtykke innhentes dersom det er mulig, og om samtykke gis, bør rammene presiseres skriftlig for å avklare hvilke opplysninger som deles, til hvem, og til hvilket formål.
I 2021 ble forvaltningsloven utvidet med § 13 b første ledd nr. 7, som åpner for deling «med andre» – altså ikke bare forvaltningsorganer – når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Denne bestemmelsen må leses side om side med krisesenterloven § 5. Formålet er det samme: akutt fare håndteres. Samtidig krever lovgiver at delingen begrenses til det som er nødvendig i situasjonen. I praksis må den som vurderer å dele, gjøre en konkret risikovurdering og dokumentere hvorfor deling er strengt påkrevd. Når tiden er knapp, er kravet til sannsynlighet justert etter situasjonens alvor, men beslutningen må like fullt bygge på et reelt forsøk på å klarlegge forholdene.
Skillet mellom de ulike hjemlene har betydning i hverdagen. Skal krisesenteret drøfte en sak med en annen tjeneste for å planlegge tiltak, er utgangspunktet samtykkebasert deling, eventuelt anonymisering der det er forsvarlig. Oppstår det derimot en situasjon med akutt og vesentlig fare, kan deling uten samtykke skje innenfor rammen av de nevnte bestemmelsene. Etterpå må delingen etterprøves: hva ble delt, hvorfor, med hvem, og var det noen mindre inngripende alternativer?
Bestemmelsen i § 5 gjelder også i relasjonen til en voldsutøvende partner eller ektefelle. Det er ikke adgang til å dele opplysninger gjennom den andre forelderens innsyn som sådan. Barns rettsstilling må håndteres særskilt, og eventuelle henvendelser om informasjon må veies opp mot både taushetsplikten og barnets beste. I familierettslige konflikter, der ulike regelsett møtes, er det særlig viktig å holde fast ved at selve kontakten med krisesenteret er taushetsbelagt, og at avklaringer om opplysningsdeling skjer på et rettslig grunnlag som tåler etterprøving.
Straffesanksjonen understreker alvoret. Brudd på taushetsplikt kan straffes med bot eller fengsel. Sanksjonssporet suppleres av internkontroll og tilsyn: det forventes at kommunen har styringssystemer som forebygger brudd, avdekker avvik og sikrer læring. Det handler om kompetanse, men også om kultur: terskelen for å diskutere «ufarlige detaljer» må være høy, og terskelen for å be om juridisk råd må være lav.
I praksis oppstår mange spørsmål i gråsonen. Kan man varsle en nabo dersom man frykter et forestående overgrep, eller må varslet gå via politi? Kan man bekrefte at en person oppholder seg på krisesenteret når helsepersonell etterspør informasjon i en akuttsituasjon? Svaret ligger i de samme nøkkelordene: fare, nødvendighet, formål og etterprøvbarhet. Del der det er strengt nødvendig for å avverge fare for liv eller helse; del minst mulig; dokumenter vurderingen.
Et siste poeng gjelder tekniske spor. Digitale kalendere, adgangssystemer, SMS-varsler og skybaserte dokumenter kan uforvarende etterlate identifiserende informasjon. Taushetsplikten omfatter også disse avtrykkene. Løsningen er ikke å unngå teknologi, men å konfigurere og bruke systemer med et bevisst forhold til hva som logges, hvem som har tilgang, og hvordan sletting og skjerming faktisk gjennomføres.
Når alt koker ned, er § 5 et vern om det første møtet, den første telefonen, det første steget. Uten en reell og utvidet taushetsplikt er terskelen for å be om hjelp høyere enn den tåler å være. Når vernet fungerer, kan resten av krisesenterlovens rettigheter ha en sjanse til å virke.
Kilder (etter innlegget)
Lovdata – Krisesenterloven § 5 (taushetsplikt). Lovdata
Regjeringen – Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) Om lov om kommunale krisesentertilbod (forarbeider til § 5).