Søvn som klar inkapasitet
- Hva som rettslig skiller søvn fra andre tilstander
- Hvorfor søvn konsekvent plasseres i § 291 andre ledd
Søvn behandles i norsk rett som en tilstand der fornærmede mangler faktisk motstandsevne. Plasseringen i § 291 andre ledd har en enkel forklaring: en sovende kan ikke gi eller kommunisere samtykke i handlingens øyeblikk. Spørsmålet blir da ikke om det forelå frivillighet, men om gjerningspersonen foretok «seksuell omgang» mens fornærmede var ute av stand til å motsette seg. Reformen i 2025 endret ikke denne grunntonen. Den la til et selvstendig første ledd om «uten samtykke», men lot tilstandstilfellene – der søvn er det mest typiske – bli stående i andre ledd med høyere strafferamme. Den lovtekniske konsekvensen er at bevisføringen i slike saker er tilstandsorientert: retten må fastslå søvn i det relevante tidsrommet, og deretter vurdere skyldform innenfor andre ledd eller, ved kvalifisert uaktsomhet, § 294.
Proposisjonen som bar reformen, beskriver denne todelingen. «Bare ja»-modellen i første ledd skal favne situasjoner hvor kommunikasjon om frivillighet faktisk er mulig, men hvor slikt samtykke ikke kan påvises. Søvn står i kontrast til dette fordi kommunikasjonsevnen er fraværende. Lovgiver har derfor unngått en sammensmelting av kategoriene, nettopp for å gi et fast punkt for subsumsjon i de sakene der motstand er uten realitet. Dette harmonerer også med vurderingen av skyld: forsett kan følge av innsikt eller likegyldighet overfor søvnen, mens grov uaktsomhet etter § 294 forutsetter et særlig markert avvik fra forsvarlig opptreden der ytre tegn gjorde inkapasiteten åpenbar.
Utfordringen i søvnsaker er sjelden den rettslige rammen, men bevismetoden. Tilstandsbevis må sikres tidlig: vitneobservasjoner om innsovning og oppvåkning, digitale tidslinjer som forklarer inaktivitet og aktivitet, og tekniske spor som underbygger at «seksuell omgang» faktisk fant sted. Når bevisrekken er konsistent og tidfestet, blir spørsmålet om hva gjerningspersonen forsto eller måtte forstå, mindre spekulativt. Bevisføringen kan da holde seg til det som var observerbart for en nøktern aktør i situasjonen.
Sterk rus og spørsmålet om inkapasitet
- Når sterk rus løftes til andre ledd, og når det blir et samtykkespørsmål
- Beviskrav og standarder i randsoner mellom våkenhet og bortfall av motstandsevne
Sterk rus reiser et annet sett med vurderinger. Til forskjell fra søvn er ikke enhver rus en inkapasitet. Den rettslige prøvingen tar utgangspunkt i om rusnivået faktisk eliminerte evnen til å motsette seg handlingen. Dersom bevisene viser bortfall av motstandsevne, hører saken hjemme i § 291 andre ledd, på linje med søvn. Dersom fornærmede var våken, men uten gyldig samtykke, ligger saken i første ledd. Dette skillet har betydning for både bevisstrategi og straffutmåling, og krever presise vurderinger av tilstand i selve handlingsøyeblikket.
I praksis blir bevisbildet om rus ofte sammensatt: promille- eller toksikologiske data, observasjoner av koordinasjon og respons, tidslinjer for inntak og påvirkning, samt kommunikasjon før og under hendelsen. Utvalgets gjennomgang i NOU 2024:4 peker på behovet for gode bevisstandarder i randsonene. Etterforskningen må være egnet til å fastslå om evnen til motstand faktisk var borte, ikke bare svekket. Det forutsetter blant annet tidlig sikring av elektroniske spor og en metodikk som belyser alternative forklaringer og utelukker dem på et saklig grunnlag.
I saker der tilstanden glir mellom våkenhet og bortfall av evne, er tidfesting avgjørende. Om en samtale, en melding eller en handling viser respons like før den seksuelle handlingen, kan det trekke mot første ledd. Om tidslinjen dokumenterer brått frafall av respons og motorikk før handlingen, kan dette peke mot andre ledd. Retten må samle trådene og vurdere hva en nøktern aktør måtte ha forstått om motpartens tilstand.
- Etabler om tilstanden i handlingsøyeblikket eliminerte motstandsevnen.
- Tidfest objektive hendelser som viser overgangen til inkapasitet.
- Vurder skyldform i lys av hva som var observerbart for gjerningspersonen.
Forsett og grov uaktsomhet får et noe annet innhold når faktum er sterk rus. For forsett må domstolen se etter indicier på at gjerningspersonen forsto at motstandsevnen var falt bort, eller at vedkommende likegyldig aksepterte dette. Ved grov uaktsomhet kreves det at tegnene på bortfall var så tydelige at unnlatelsen av å avklare tilstand representerer et kvalifisert avvik. Den nedjusterte strafferammen for § 294 endrer ikke aktsomhetsnormen, men gjør skillet mer synlig i reaksjonssystemet: forsettlige inkapasitetsbrudd hører hjemme i andre ledd med høyere ramme; grove uaktsomhetsbrudd sanksjoneres etter § 294.
Reformen spiller sammen med bevisstandarden. Beviskravet er uforandret – ut over rimelig tvil – men den tematiske fordelingen av bevis er tydeligere. I første ledd-saker dreier kjernen seg om frivillighet og kommunikasjon. I andre ledd-saker dreier kjernen seg om fravær av motstandsevne. Det betyr ikke at kommunikasjon er irrelevant ved sterk rus, men at dens betydning må knyttes til om det forelå faktisk evne til å motsette seg. Et «ja» gitt før inntreden av inkapasitet bærer ikke en senere handling dersom evnen er bortfalt ved gjennomføringen.
Det er også et prosessuelt poeng. Når påtalemyndigheten utformer tiltalen i saker om sterk rus, bør det vurderes om primærposten er andre ledd, med subsidiær post etter første ledd dersom inkapasiteten ikke kan bevises. Alternativt kan § 294 tas inn dersom bevisene peker mot kvalifisert uaktsomhet. Slik speiles lovens struktur i prosessen, og domstolen gis mulighet til å ta stilling til både tilstand og frivillighet uten å forrykke beviskravet.
Til slutt bør forholdet mellom søvn og sterk rus forstås som to ulike veier inn i samme kjernevern. Søvn gir en klar inkapasitet og er derfor et fast anker i andre ledd. Sterk rus krever bevismessig arbeid for å dokumentere om evnen til motstand faktisk var borte. Begge sporene deler utgangspunktet at frivillighet er et vilkår for seksuell omgang. Når evnen til å kommunisere frivillighet ikke foreligger, er det ikke rom for samtykkevurdering. Når evnen foreligger, men frivillighet mangler, er første ledd riktig inngang. Dette er ikke en teknisk finesse, men et uttrykk for hvordan lovgiver har avgrenset kategoriene for å gi forutberegnelighet i subsumsjon og straff.
Kilder:
– NOU 2024:4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem (struktur og bevisstandarder i randsoner).
– Prop. 132 L (2024–2025) Endringer i straffeloven kapittel 26 (samtykke m.m.) (todelingen mellom første og andre ledd; plasseringen av inkapasitet).
– Lov om endringer i straffeloven 20. juni 2025 nr. 86; konsolidert straffelov §§ 291 og 294 (rammer og systematikk; grovt uaktsom overtredelse av andre ledd).
– Stortinget, saks- og innstillingssider til reformen (lovgivningsprosess og formål).