Omfanget av politi- og påtalemyndighetens taushetsplikt er nedfelt i politiregisterloven § 23. § 23.Omfanget av taushetsplikten Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om 1. noens personlige forhold, eller 2. tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår. Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig. Begrensningene i taushetsplikten i § 22 og §§ 24 til 34 kommer bare til anvendelse så langt de passer. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Opplysninger som nevnt i paragrafen her kan heller ikke utnyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Taushetsplikten gjelder også overfor andre i politiet og påtalemyndigheten, med mindre § 21 kommer til anvendelse. For taushetsplikt i tilknytning til kommunikasjonskontroll gjelder straffeprosessloven kapittel 16a. Taushetsplikten til politi- og påtalemyndigheten er svært omfattende og gjelder alt som ansatte får kjennskap til i forbindelse med tjenesten eller arbeidet. Taushetsplikten gjelder for personlige forhold og tekniske innretninger og fremgangsmåter som er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Opplysninger som er nødvendig å holde hemmelig av hensyn til etterforskning i den enkelte sak, spanings- og etterretningsvirksomheten eller politiets operative virksomhet og organiseringen av denne, er også omfattet av taushetsplikten. Begrensninger i taushetsplikten i § 22 og §§ 24 til 34 kommer bare til anvendelse så langt de passer. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet, og opplysninger som nevnt i paragrafen kan ikke utnyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Taushetsplikten gjelder også overfor andre i politiet og påtalemyndigheten, med mindre § 21 kommer til anvendelse. For taushetsplikt i tilknytning til kommunikasjonskontroll gjelder straffeprosessloven kapittel 16a.
Stikkord: offentlig dekning
Etter skadeerstatningsloven § 3-2 kan det fastsettes en menerstatning under visse vilkår. § 3-2.(menerstatning.) Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Prognoser om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen skal ikke vektlegges ved fastsettelsen av erstatningen. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet. En problemstilling som tidvis kommer opp er hvordan fastsetter man erstatningen dersom det foreligger invaliditet/skade fra tidligere. I Rt-2006-871 har Høyesterett oppstilt tre mulige prinsipper for utmåling i slike situasjoner. 1. Bruttoprinsippet. 2. Differanseprinsippet. 3. Seperasjonsprinsippet. «Med bruttoprinsippet menes at erstatningen fastsettes ut fra den samlede medisinske invaliditet, uten at det blir gjort noe fradrag for den forutgående invaliditeten, også beskrevet som inngangsinvaliditeten eller grunnskaden. Etter differanseprinsippet fastsettes erstatningen ut fra differansen mellom den medisinske invaliditeten etter skaden og den invaliditet som grunnskaden isolert sett hadde utgjort. Når separasjonprinsippet anvendes, ser man bort fra grunnskaden og vurderer isolert hvilken medisinsk invaliditet den etterfølgende skadevoldende handling har påført skadelidte. Erstatningen beregnes ut fra denne invaliditeten.» I avsnitt 47-54 gjennomfører Høyesterett en drøftelse av hvilket prinsipp som skulle anvendes og kommer til at det er differanseprinsippet som må legges til grunn, men at det likevel bør være en nedre grense i form av seperasjonsprinsippet. Oppsummert:
Gaslighting, eller å «gasligthe» noen, er en form for psykologisk manipulasjon som kan føre til at offerets virkelighetsoppfatning blir utfordret. Begrepet stammer fra tittelen på filmen Gaslight fra 1944, som skildrer en ektemanns systematiske løgner og manipulasjon for å isolere sin kone og få henne til å tro at hun er mentalt syk. Begrepet «gaslighting» ble første gang brukt av The New York Times i 1995, men har først i midten av 2010-årene fått utbredt bruk. Gaslighting har blitt brukt i klinisk psykologisk litteratur siden 1970-tallet for å beskrive bevisste forsøk fra overgripere på å manipulere offerets oppfatning av seg selv, omgivelser og relasjoner. Studier fra 1960- og 1970-tallet beskriver flere tilfeller av gasslysing med det formål å få noen til å bli innlagt på psykiatrisk sykehus, som følge av ønsket om å bli kvitt slektninger eller å oppnå økonomisk gevinst. Gaslighting kan ha alvorlige konsekvenser for offerets mentale helse og velvære. Overgripere kan bruke denne manipulasjonen til å få offeret til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning, og dermed føle seg avhengig av overgriperen. Det kan være vanskelig å avdekke gaslighting, da overgripere ofte legger skylden på offeret. Det er viktig å være oppmerksom på gaslighting, både som offer og som tilskuer. Å lære å gjenkjenne og unngå gasslysing kan hjelpe enkeltpersoner med å beskytte seg selv og sine nærmeste mot psykologisk manipulasjon. I verste fall kan gasslysing føre til alvorlig emosjonell skade og psykisk sykdom, og bør tas på alvor. Her er noen punkter som kan hjelpe deg å avsløre om du er utsatt for Gaslighting: