Økonomisk vold mot kvinner: En oversett juridisk utfordring

økonomisk vold, kvinner, juridisk beskyttelse, Istanbul-konvensjonen, familievold, EU-medlemsstater, kriminalisering, intime partnerforhold, tyveri, EU-nivå, ofrenes rettigheter, direktiv 2012/29/EU, tilgang til rettferdighet, støttetjenester, rådgivning, Europakommisjonen, direktiv om bekjempelse av vold, COM/2022/105, rettssystemer, lovbrudd mot eiendom, straffeforfølgelse, minimumsstandarder, ofre for kriminalitet, nødssituasjoner, skjulte former, åpenbare former, juridisk anerkjennelse, rettferdighet, juridisk utfordring.

Globalt sett lever 1,4 milliarder kvinner i land som ikke anerkjenner økonomisk vold i sitt rettssystem eller tilbyr juridisk beskyttelse til ofre for denne formen for vold. Mangelen på juridisk anerkjennelse av skadene forårsaket av økonomisk vold begrenser ofrenes tilgang til rettferdighet. Medlemsstater som har ratifisert Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og familievold (Istanbul-konvensjonen), er forpliktet til å vedta lovgivningstiltak for å forebygge og bekjempe økonomisk vold. Disse statene skal også produsere og spre data om vold mot kvinner, inkludert økonomisk vold.

Imidlertid kriminaliserer nasjonale lover mot økonomisk vold sjelden gjerningspersoners handlinger i intime partnerforhold. Åpenbare former for økonomisk vold er mer sannsynlig å bli straffeforfulgt under strafferetten, mens mer skjulte former er mindre sannsynlige å bli ansett som en straffbar handling. For eksempel kriminaliserte i 2021 bare ni EU-medlemsstater eksplisitt former for økonomisk vold i sine lover om familievold (Belgia, Bulgaria, Kroatia, Litauen, Ungarn, Malta, Romania, Slovenia og Slovakia). Imidlertid kan i andre medlemsstater lovbrudd mot eiendom (for eksempel tyveri) ofte anvendes i intime partner- eller familieforhold.

På EU-nivå anerkjenner direktivet om ofrenes rettigheter (2012/29/EU) at vold kan manifestere seg i forskjellige former, inkludert økonomisk. Direktivet etablerer minimumsstandarder for rettigheter, støtte og beskyttelse av ofre for kriminalitet. Under disse tiltakene skal medlemsstatene sikre at ofre mottar tilstrekkelig beskyttelse, støtte, tilgang til rettferdighet og gratis spesialiserte støttetjenester, rådgivning og ly i nødssituasjoner.

I 2022 vedtok Europakommisjonen forslaget til et direktiv om bekjempelse av vold mot kvinner og familievold (COM/2022/105) som anerkjenner økonomisk vold som en form for vold mot kvinner og fastsetter omfattende tiltak for å bekjempe den.

Kilde: Understanding Economic Violence against Women (europa.eu)


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Ofrenes rettigheter i fokus: Fra folkerettslig sedvanerett til rettslig forpliktelse

internasjonalt arbeid, ofrenes rettigheter, straffeprosessen, rettslig bindende, erklæringer, anbefalinger, retningslinjer, ensartet rettslig utvikling, medlemsstatene, folkerettslig sedvanerett, rettsanvendelsen, FNs verdenserklæring, menneskerettigheter, FN-konvensjoner, politiske instrumenter, rettslige implikasjoner, rettferdig behandling, likebehandling, harmonisering av praksis, normer og prinsipper, rettslige standarder, rettsinstanser, tolkning av rettigheter, nasjonal rett, rettslig forpliktelse, gradvis utvikling

Internasjonalt arbeid for å styrke ofrenes rettigheter i straffeprosessen har vært en pågående prosess som har involvert ulike virkemidler. Selv om mange av disse virkemidlene ikke er rettslig bindende, har de fortsatt spilt en viktig rolle. Erklæringer, anbefalinger og retningslinjer har vært sentrale instrumenter som i stor grad har hatt en politisk karakter, men de har også hatt visse rettslige implikasjoner.

For det første har disse instrumentene bidratt til å fremme en mer ensartet rettslig utvikling blant medlemsstatene. Ved å utarbeide og vedta felles retningslinjer har man jobbet for å harmonisere praksis og standarder i straffesaker som involverer ofre. Dette har vært viktig for å sikre en mer rettferdig og likebehandlende behandling av ofrene på tvers av landegrensene.

For det annet har disse instrumentene hatt betydning som uttrykk eller grunnlag for folkerettslig sedvanerett på området. Gjennom vedtatte erklæringer og anbefalinger har man bidratt til å etablere normer og prinsipper som har fått anerkjennelse og respekt i det internasjonale samfunnet. Dette har igjen påvirket den rettslige praksisen og tolkningen av ofrenes rettigheter i ulike jurisdiksjoner.

Videre har disse instrumentene også fungert som faktorer i rettsanvendelsen. Rettsinstanser har ofte tatt hensyn til internasjonale erklæringer og retningslinjer i sin vurdering av saker som involverer ofre. Selv om de ikke er rettslig bindende i seg selv, har de bidratt til å danne grunnlaget for tolkning og anvendelse av nasjonal rett i saker som berører ofrenes rettigheter.

Det er også verdt å merke seg at mange av disse instrumentene har vært starten på et mer forpliktende rettslig arbeid. Et godt eksempel på dette er FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Selv om erklæringen i seg selv ikke hadde rettslig bindende virkning, ble de sentrale rettighetene senere nedfelt i to konvensjoner: FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette viser hvordan politiske erklæringer og anbefalinger kan danne grunnlaget for mer bindende rettslige forpliktelser.

Samlet sett har internasjonalt arbeid for å styrke ofrenes rettigheter i straffeprosessen vært en gradvis prosess som har involvert både politiske og rettslige virkemidler. Ved å etablere felles normer, prinsipper og standarder har man jobbet for å sikre en mer rettferdig og likestilt behandling av ofrene. Selv om veien mot fullstendig rettslig bindende instrumenter kan være lang, har disse instrumentene spilt en viktig rolle i å bevisstgjøre nasjonale rettssystemer og bidra til en positiv utvikling på området.