overgrepsmottak

Overgrepsmottak: En tverrfaglig helsestøtte ved seksuelle overgrep

av
Overgrepsmottak, tverrfaglig hjelp, seksuelle overgrep, rettsmedisinske prosedyrer, helhetlig tilnærming, lavterskel helse, medisinsk oppfølging, psykososial støtte, henvisning til hjelpeapparat, regionale helseforetak, kommunale overgrepsmottak, vaktberedskap, helsehjelp, gratis tilbud, koordinert oppfølging, fagpersonell, rettsapparat, helsetjeneste, nødvendig dokumentasjon, bistandsadvokat, tverrfaglig bistand, standardiserte oppfølgingsrutiner, akutt kriserådgivning, behandling, erfaringsdeling, rettsmedisinsk kompetanse, spesialisthelsetjenesten, voldtektsofre, beredskapsvakt, helsetjeneste, støtte og hjelp.

Overgrepsmottakene står som en lavterskel helseinstans med et omfattende ansvar. Dette inkluderer ikke bare fysisk og psykisk helsehjelp, men også rettsmedisinske prosedyrer og nødvendig dokumentasjon i tilfelle anmeldeelse. Med fokus på tverrfaglig bistand gir disse mottakene en helhetlig tilnærming til utsatte, før en eventuell henvisning til annet hjelpeapparat.

Fra 1. januar 2016 ble ansvaret for voksne og barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep overlatt til de regionale helseforetakene. Dette har ført til etableringen av kommunale overgrepsmottak som gir kontinuerlig bistand. Med tilgjengelig vaktberedskap hele døgnet, sikrer disse mottakene nødvendig hjelp til alle som søker, uten behov for henvisning og uten kostnad.

Overgrepsmottakene er utstyrt for å tilby en rekke tjenester, inkludert samtaler, medisinsk undersøkelse, og assistanse ved kontakt med politi og bistandsadvokat. Deres rolle strekker seg også til å koordinere oppfølgingsarbeidet i kommunene og spesialisthelsetjenesten på en helhetlig måte.

Ved å tilby oppfølging på ett sted over en kortere periode, hjelper overgrepsmottakene med å stabilisere og klargjøre situasjonen. Dette bidrar til å avgjøre behovet for eventuell langvarig oppfølging. De nødvendige fagpersonell med kompetanse innen medisinsk og psykososial oppfølging er tilgjengelige ved mottakene.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin anbefaler en grundig medisinsk og psykososial oppfølging som tilfredsstiller mange pasienters behov. For å sikre en mer omfattende oppfølging av voldtektsofre, er standardiserte oppfølgingsrutiner viktige fra medisinsk undersøkelse og akutt kriserådgivning til rettshjelp, behandling, og faglig oppfølging.

Ved å arbeide innenfor spesialisthelsetjenesten siden 2016, har de regionale helseforetakene arbeidet for å styrke den rettsmedisinske kompetansen gjennom kurs og erfaringsdeling. Meldinger fra disse foretakene viser at beredskapsvakt er tilgjengelig ved alle overgrepsmottak, med ulik organisering og tilgang til fagpersonell døgnet rundt.

Hvordan håndtere følelser og rettigheter etter en voldtekt?

av
voldtekt, ettervirkninger, psykologisk hjelp, juridisk bistand, Dixi Ressurssenter, Støttesenter mot Incest, PTSD, kognitiv atferdsterapi, medisinsk oppfølging, krisehjelp, anmeldelse, selvhjelp, skyldfølelse, angst, frykt, søvnforstyrrelser, flashbacks, mareritt, seksuelt overførbare infeksjoner, støttegrupper, helbredelse, aksept, kriseintervensjon, overgrepsmottak, rettigheter, rettsprosess, bistandsadvokat, profesjonell behandling, psykologisk behandling, forebygging

Etter den traumatiske opplevelsen av voldtekt, står mange overfor en rekke utfordringer som kan virke overveldende. Det er en tid preget av en kavalkade av følelser, fra sjokk og fornektelse til skyld og skam. Men det er også en tid for å søke hjelp, forståelse og veiledning.

I denne perioden kan det være nyttig å kjenne til de ulike psykologiske reaksjonene som kan oppstå. Umiddelbart etter overgrepet kan man oppleve en form for nummenhet, en beskyttelsesmekanisme som hjernen aktiverer for å håndtere den akutte situasjonen. Dette er en naturlig respons, men det kan også føre til at man undervurderer alvoret i det som har skjedd.

Når sjokket begynner å legge seg, kan andre følelser som angst, frykt og søvnforstyrrelser tre frem. Det er ikke uvanlig å oppleve mareritt eller flashbacks. Noen kan også utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD), en tilstand som krever profesjonell behandling.

Selvbebreidelser er også en vanlig reaksjon. Tanker som «hva om jeg hadde gjort noe annerledes?» eller «det er min feil» kan være ødeleggende. Det er viktig å forstå at ingen er skyldig i å bli utsatt for et seksuelt overgrep. Skylden ligger alltid hos overgriperen.

For å navigere i denne komplekse følelsesmessige labyrinten, er det viktig å søke profesjonell hjelp. Psykologisk behandling kan være en viktig ressurs for å bearbeide traumet. Kognitiv atferdsterapi har vist seg å være effektiv for mange, og det finnes også spesifikke behandlingsprogrammer rettet mot seksuelle overgrepsofre.

Medisinsk oppfølging er også viktig, både for å behandle eventuelle fysiske skader og for å forebygge seksuelt overførbare infeksjoner. Det er også mulig å få krisehjelp og støtte fra ulike organisasjoner som NOK Nordland, Dixi Ressurssenter og Støttesenter mot Incest.

Juridisk bistand kan også være nødvendig, spesielt hvis man vurderer å anmelde forholdet. En bistandsadvokat kan gi råd og veiledning gjennom den juridiske prosessen.

Det er en lang vei å gå, men det er også en vei mot helbredelse og aksept. Det første skrittet er å søke hjelp og støtte, for ingen skal måtte gå denne veien alene.

Når vet jeg om jeg har blitt voldtatt?

av
voldtekt, seksuelle overgrep, samtykke, bevisstløshet, straffeloven, bistandsadvokat, politianmeldelse, juridisk definisjon, overgrepsmottak, SMISO, DIXI, fastlege, kroppsspråk, rettigheter, anmeldelse, juridisk rådgivning, seksuell omgang, uforpliktende bistand, gratis bistand, veiledning, hjelpelinjer, overgrepssaker, rettsprosess, rettssystem, offerets perspektiv, juridiske aspekter, psykologiske effekter, etiske retningslinjer, taushetsplikt, rettferdighet

Det er en kompleks og følsom problemstilling å avgjøre om man har vært utsatt for voldtekt eller et annet seksuelt overgrep. Det første aspektet å vurdere er samtykke. Seksuelle handlinger skal kun skje når alle involverte parter har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Dette gjelder uavhengig av tidligere seksuell aktivitet mellom partene. Det er viktig å merke seg at samtykke kan trekkes tilbake når som helst, og hvis det skjer, må den andre parten respektere dette.

En annen viktig faktor er evnen til å gi samtykke. Hvis en person er bevisstløs, sover eller på annen måte er ute av stand til å motsette seg seksuell aktivitet, kan vedkommende ikke gi samtykke. I slike tilfeller vil enhver seksuell handling være et overgrep og kan politianmeldes.

Det er også viktig å merke seg at «nei» ikke alltid blir uttrykt verbalt. Det kan også formidles gjennom kroppsspråk, som å skyve den andre personen vekk eller trekke seg unna. Disse signalene må den andre parten være oppmerksom på og ta hensyn til.

Juridisk sett er voldtekt i Norge definert i Straffeloven § 291. Det inkluderer enhver form for seksuell omgang som skjer uten samtykke. Det er også viktig å merke seg at du har rett til tre timer uforpliktende og gratis bistand fra en bistandsadvokat før du bestemmer deg for å anmelde et seksuelt overgrep til politiet.

Hvis du er usikker på om du har vært utsatt for et seksuelt overgrep, er det flere instanser du kan kontakte for hjelp og veiledning. Dette inkluderer fastlegen din, overgrepsmottak, senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO), DIXI Ressurssenter mot voldtekt, og politiet.

Kilder:

Indikasjoner på mulige seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner når overgrepsmottak gjennomfører undersøkelser

av
seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner, overgrepsmottak, indikasjoner på overgrep, mistanke om vold, voldsskader, seksuelle skader, helsepersonells rolle, identifisere overgrep, helsetjenesten, pasientundersøkelser, mistenkelige skader, barns sikkerhet, voldsutsatte, voldsofre, pårørendes bekymring, helsetjeneste, symptomer på overgrep, helhetlig tilnærming, profesjonell vurdering, retningslinjer, helsehjelp, pasientsikkerhet, oppfølging, behandling, nasjonale retningslinjer, voldshistorie, seksuelle voldsofre, overgrepssignaler, mistanke om overgrep

I møtet med personer som har vært utsatt for overgrep, er det ikke alltid åpenbart fra starten av hva de har gjennomgått. Mange tar kontakt med helsetjenesten alene eller med pårørende, uten å avsløre at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Identifisering av mulige indikasjoner på overgrep krever derfor en nøye og profesjonell tilnærming.

Ved undersøkelser på overgrepsmottak kan en rekke faktorer gi mistanke om at pasienten har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Dette kan inkludere uoverensstemmelser mellom skademekanismen som angis og omfanget eller typen av skade. Spesielt bør oppmerksomheten rettes mot skader på ansikt, nakke, hals, bryst, mage og anus/genitalia, samt hodeskader hos mindre barn som kan indikere samtidige retinablødninger.

Videre kan symmetriske bilaterale skader, skader med ulik alder eller tilhelingsgrad, samt atypisk lokalisasjon av skader, gi grunn til bekymring. En pasienthistorie som innebærer hyppig bruk av legevakt eller gjentatte legebesøk for enkle skader, spesielt hos barn, kan også utløse mistanke. Dette gjelder også for alvorlige forgiftninger som kommer sent til behandling, eller uventede laboratoriefunn som kan tyde på påført skade.

Det er også viktig å være oppmerksom på kroniske smerter uten påvist årsak, gjentatte psykosomatiske og emosjonelle plager, samt suicidalforsøk eller suicidaltanker. Spesielt når det gjelder barn, kan generelle tegn på utilpasshet, avvikende vekst og forsinket psykomotorisk utvikling være tegn på overgrep.

Til tross for forskjellige indikasjoner, er det en fellesnevner: oppmerksomhet og en grundig, helhetlig tilnærming er avgjørende for å identifisere og handle på mistanke om seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Gjennom å følge nasjonale retningslinjer og ha kunnskap om aktuelle retningslinjer kan helsepersonell bidra til å sikre at pasienter som har vært utsatt for overgrep, får den hjelpen og støtten de trenger.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Unge og seksualovergrep: Medisinske vurderinger og utfordringer

av
seksualovergrep, unge, medisinske vurderinger, overgrepsmottak, gynekologiske undersøkelser, normalvariasjoner, jomfruhinne, kulturbakgrunn, anatomiske endringer, konfidensielle opplysninger, traume, barneavdelinger, samarbeid, behandling, oppfølging, sensitivitet, personvern, åpenhet, nasjonal retningslinje, kvalitet, kompetanse, individuelle behov, omsorg, støtte, helsepersonell, holistisk tilnærming, problemstilling, forebygging, helsevesenet, ungdoms helse.

Når vi betrakter unge som har opplevd seksualovergrep, er det viktig å anerkjenne deres unike fysiologiske og følelsesmessige behov. Anatomi og fysiologi i kjønnsorganene gjennomgår betydelige endringer og variasjoner med alderen. Dette betyr at det kan være krevende å tolke funn hos unge i forbindelse med overgrep, spesielt knyttet til anatomiske aspekter som jomfruhinnen. En grundig forståelse av normalvariasjoner i kroppens struktur, sammen med kunnskap om supplerende undersøkelsesteknikker, er avgjørende for å utføre nøyaktige vurderinger.

Det oppstår spesielle utfordringer når man vurderer unge jenter eller kvinner med ulike kulturbakgrunner. Noen ganger blir man bedt om å bekrefte jomfrustatus, en oppgave som kan være komplisert. Historiske og konfidensielle opplysninger om tidligere samleier kan påvirke denne vurderingen, og små anatomiske endringer kan tolkes som tegn på samleie. Det er viktig å unngå uttalelser om jomfrudom, da dette kan ha uforutsette og dramatiske konsekvenser for både pasienten og de antatte overgriperne.

Undersøkelsene ved overgrepsmottak må skreddersys for å møte de unges behov. Unge kan oppleve sin første gynekologiske undersøkelse etter et overgrep som traumatisk, og omtanke fra helsepersonell kan bidra til at de føler seg trygge. Overgrepsmottakene har unike utfordringer i forhold til barneavdelingene når det gjelder behandling og oppfølging.

Samhandling mellom overgrepsmottak, barneavdeling og gynekologisk avdeling er nødvendig for vurdering og behandling av funn og skader knyttet til kjønnsorganene hos unge i ulike aldre. Mens primærhelsetjenesten kan bidra med medisinsk behandling og sikring av spor, spiller barneavdelingene en viktig rolle i kommunikasjon med barn og foreldre. Vurderinger av barnets behov bør alltid veie tungt, og samarbeidet mellom ulike medisinske enheter sikrer best mulig omsorg.

Når unge oppsøker helsepersonell, må det legges vekt på respekt og sensitivitet. Å tilby muligheten til å snakke alene er avgjørende, ettersom noen unge kan oppleve lojalitetskonflikter eller behov for personvern. For å oppnå åpenhet og tillit er det viktig å tilpasse språk og tilnærming til den unges alder og erfaringer. Generelle samtaler om seksualitet, vold og overgrep gir en mulighet til å adressere unges usikkerheter og bekymringer.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Hvordan håndtere utsatte på overgrepsmottaket

av
arbeidsutnyttelse, Straffeloven § 260 a, utleie av lokaler, beskyttelse av ofre, ulovlig arbeidskraft, Norsk arbeidsrett, utleiers ansvar, fengselsstraff for utnyttelse, arbeidsforhold i Norge, arbeidsrettigheter, utenlandske arbeidstakere, økonomisk destabilisering, helse på arbeidsplassen, sikkerhet på arbeidsplassen, leide lokaler, bot for utleie, arbeidsgivers ansvar, beskyttelse av arbeidstakere, Norges forpliktelse, arbeidskraftbeskyttelse, arbeidsmiljø, arbeidsstandarder, rettigheter for arbeidstakere, arbeidslovgivning, Norsk arbeidslov, arbeidskontrakter, arbeidstilsynet, arbeidsforholdsovervåking, arbeidskraftregulering, arbeidskraftlovgivning

I møte med personer som har blitt utsatt for seksuell vold og overgrep, er det av avgjørende betydning å følge nøye retningslinjer for å sikre riktig oppfølging og støtte. Spesielt når pasienten er et barn under 14 år, kreves ekstra hensyn og en grundig tilnærming.

Anmeldelse av saken er et viktig aspekt, spesielt når det involverer mindreårige. Før videre utspørring av et barn under 14 år må man nøye vurdere spørsmålet om anmeldelse. Dersom en anmeldelse skal gjøres, må utspørringen av barnet overlates til en person med spesialisert kompetanse, som for eksempel en dommer i et dommeravhør. Når usikkerhet råder om en eventuell anmeldelse, bør utspørringen begrenses til det som er nødvendig for å gi nødvendig helsehjelp. Spontane uttalelser fra barnet bør noteres, og oppklarende eller oppfølgende spørsmål bør stilles uten ledende spørsmålsteknikker.

I tilfeller der overgrep er en del av en langvarig misforhold, er detaljert dokumentasjon av volds- og seksualhandlingene nødvendig. Dette er spesielt viktig siden det kan gå lang tid før saken anmeldes, og pasienten kan ha vanskeligheter med å holde ulike episoder adskilt. Både barn og voksne som har vært utsatt for langvarige overgrep kan slite med å skille de enkelte hendelsene fra hverandre.

Når det gjelder sporsikring ved enkeltstående overgrep, kan sporsikringsblanketten som er inkludert i sporsikringspakken, fungere som en veiledning. Spørsmål som retter seg mot hendelsen inkluderer tid før overgrepet, involvering av rusmidler, tidspunkt og sted for overgrepet, relasjon til gjerningspersonen, bruk av våpen, trusler, vold og mer.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Behandling med respekt: Politiets tilstedeværelse ved konsultasjoner på overgrepsmottak

av
politiets rolle, overgrepsmottak, helsepersonell, taushetsplikt, samtykke, konsultasjoner, pasienters rettigheter, sensitiv behandling, autonomi, sakkyndighetsoppdrag, integritet, retningslinjer, individuell behandling, politiets tilstedeværelse, helseopplysninger, balansert tilnærming, respekt, overgrepsofre, selvbestemmelse, håndtering, samfunnets behov, konfidensialitet, nasjonale retningslinjer, taushetspliktens betydning, juridiske aspekter, helsetjenester, overgrepsprosedyrer, pasientsamtykke, konfidensiell behandling, pasientvern

Politiets tilstedeværelse og rolle i overgrepsmottakets konsultasjoner utgjør et sensitivt og komplisert aspekt av håndteringen av pasienter som har vært utsatt for overgrep. I slike situasjoner er taushetsplikten en kjernefaktor som veier tungt, og den pålegger helsepersonell å opprettholde konfidensialitet i alle ledd av behandlingsprosessen.

I henhold til regelverket om taushetsplikt skal opplysninger som fremkommer under helsehjelp ikke deles med tredjeparter, inkludert politiet. Dette prinsippet er avgjørende for å bygge tillit mellom pasient og helsepersonell, og det er kun i tilfeller der det foreligger en lovbestemt unntak, at slike opplysninger kan deles videre. Denne unntaksregelen, som beskrives i kapittel 2.4 av «Helsepersonells taushetsplikt», skisserer en skånsom balanse mellom pasientens rett til personvern og samfunnets behov for rettferdighet.

Det finnes imidlertid en intrikat dynamikk mellom helsepersonell og politi når det gjelder tilgang til helseopplysninger. Spesielt i tilfeller hvor politiet er involvert som en del av sakkyndighetsoppdraget, trer spesielle retningslinjer i kraft. Pasientens samtykke blir et nøkkelpunkt: Enten pasienten aktivt gir sitt samtykke til at opplysninger kan deles med politiet, eller uttrykker ønske om at politiet er til stede under konsultasjonen. Uten et klart og gyldig samtykke fra pasienten, har ikke politiet rett til å kreve tilstedeværelse under konsultasjonen.

For å sikre integriteten til samtykkeprosessen er det avgjørende at helsepersonellet sikrer seg om at pasientens samtykke er reelt og ufravikelig gjennom hele undersøkelsen. Pasientens ønsker og komfort skal alltid være førsteprioritet. Dersom det oppstår tvil om pasientens vilje til å ha politiet til stede, bør pasienten oppriktig bli spurt om deres preferanser. Her kommer pasientens rett til selvbestemmelse tydelig frem, og politiet kan bli bedt om å forlate rommet mens pasienten blir rådspurt.

For å tilby best mulig behandling, følger helsepersonellet også «Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak», som ble publisert i juli 2021. Disse retningslinjene påpeker spesielle hensyn som bør tas for ulike pasientgrupper. Likevel, til tross for eventuelle mønstre, understreker retningslinjene viktigheten av å behandle hver enkelt pasient som en unik individuell sak, og ikke basere behandlingen på kollektive karakteristikker.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Undersøkelse av mistenktes smittestatus: Fornærmedes rettigheter og betydning

av
fornærmedes rettigheter, mistenktes smittestatus, kroppslig undersøkelse, seksuallovbrudd, straffeprosessloven § 157 a, rettssikkerhet, undersøkelse av mistenkte, smittefare, behandling, bistandsadvokat, informasjon, veiledning, etterfølgende oppfølging, prøveresultater, smittevernloven § 6-1, rettferdig prosess, rettigheter, påtalemyndigheten, konkrete smittefarer, ubetenkelig inngrep, blodprøve, smittevern, helsepersonell, overgrepsmottak, posteksposisjonsprofylakse, fornærmedes behov, rask avklaring, privat forsvarer, påtalemessig oppgave, siktedes samtykke, offentlig forsvarer fornærmedes rettigheter, mistenktes smittestatus, kroppslig undersøkelse, seksuallovbrudd, straffeprosessloven § 157 a, rettssikkerhet, undersøkelse av mistenkte, smittefare, behandling, bistandsadvokat, informasjon, veiledning, etterfølgende oppfølging, prøveresultater, smittevernloven § 6-1, rettferdig prosess, rettigheter, påtalemyndigheten, konkrete smittefarer, ubetenkelig inngrep, blodprøve, smittevern, helsepersonell, overgrepsmottak, posteksposisjonsprofylakse, fornærmedes behov, rask avklaring, privat forsvarer, påtalemessig oppgave, siktedes samtykke, offentlig forsvarer

Når det foreligger en skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som omfatter visse alvorlige straffbare handlinger, kan det være nødvendig å klarlegge om mistenkte er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. I henhold til straffeprosessloven § 157 a reguleres adgangen til kroppslig undersøkelse av mistenkte for å avdekke deres smittestatus. Dette blogginnlegget vil se nærmere på bestemmelsene i § 157 a, med fokus på fornærmedes rettigheter og betydningen av slik undersøkelse.

§ 157 a – Undersøkelse av mistenktes smittestatus: Når det ikke anses som et uforholdsmessig inngrep, kan mistenkte for visse alvorlige seksuallovbrudd underkastes kroppslig undersøkelse for å avklare om de er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. Regelverket i § 157 første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende for denne undersøkelsen.

Ordre fra påtalemyndigheten: Uten mistenktes samtykke kan undersøkelsen bare utføres etter påtalemyndighetens ordre. Regelverket i § 157 fjerde ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende for slik ordre.

Resultatet av undersøkelsen og fornærmedes rettigheter: Resultatet av de innhentede prøvene skal meddeles fornærmede. Prøvene skal kun brukes i strafferettspleien. Det er viktig å merke seg at fornærmede har spesifikke rettigheter i forbindelse med undersøkelsen og resultatene.

Betydningen av rask undersøkelse og informasjon: Undersøkelsen bør gjennomføres så snart som mulig for å få rask avklaring av om fornærmede har vært utsatt for en konkret smittefare og hvilke sykdommer det eventuelt dreier seg om. Tidlig undersøkelse og rask formidling av resultatet kan være avgjørende for å vurdere behovet for etterfølgende behandling eller profylakse.

Informasjon og veiledning for fornærmede: Resultatet av undersøkelsen bør som hovedregel formidles til fornærmede gjennom bistandsadvokat eller helsepersonell, for eksempel et overgrepsmottak hvor fornærmede har mottatt hjelp. Ved positive prøveresultater bør bistandsadvokaten også sikre at spørsmålet om behandling blir vurdert av helsepersonell, i tillegg til å gi informasjon og veiledning om smittefaren i samsvar med smittevernloven § 6-1.

Offentlige hjelpetilbud til voldsofre

av
Offentlige hjelpetilbud til voldsofre bistandsadvokat christian wulff hansen i mosjøen

Når man har blitt utsatt for vold eller andre kriminelle handlinger, kan det være vanskelig å håndtere situasjonen og vite hvor man skal henvende seg for hjelp. Heldigvis finnes det flere offentlige hjelpetilbud for voldsofre i Norge som kan gi støtte og veiledning i denne vanskelige tiden. Her er en liste over noen av de viktigste hjelpetilbudene, med tilhørende linker:

  1. Kontoret for voldsoffererstatning (KvE) – gir erstatning til voldsofre som har blitt utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep. Les mer på https://www.voldsoffererstatning.no/
  2. Rettshjelpsordningen – gir økonomisk støtte til personer som trenger juridisk bistand, også i saker som gjelder vold og overgrep. Les mer på https://www.domstol.no/no/rettshjelp/
  3. Krisesentertilbudet – tilbyr hjelp til personer som har opplevd vold eller overgrep, og som trenger akutt hjelp og beskyttelse. Les mer på https://www.bufdir.no/Krisesenter/
  4. Psykologer i kommunene – gir tilbud om samtaler med psykologer til personer som har vært utsatt for vold eller overgrep. Les mer på https://helsenorge.no/psykisk-helse/psykologtjenester-i-kommunene
  5. Barnevernet – gir hjelp og beskyttelse til barn og unge som er utsatt for vold eller overgrep. Les mer på https://www.barnevernet.no/
  6. Politiet – kan hjelpe med å beskytte personer som er utsatt for vold eller overgrep og etterforske saken. Les mer på https://www.politiet.no/
  7. Støttesenter mot incest (SMI) – gir støtte og hjelp til personer som har opplevd incest eller seksuelle overgrep. Les mer på https://www.stottesentermotincest.no/
  8. Legevakt – kan tilby akutt hjelp og undersøkelser etter en voldshendelse. Les mer på https://www.helsenorge.no/akutthjelp/legevakt/
  9. Seksuelle overgrep mot barn (SOM) – gir veiledning og støtte til personer som mistenker eller har opplevd at et barn er utsatt for seksuelle overgrep. Les mer på https://www.som.no/
  10. Redd Barna – gir hjelp og beskyttelse til barn som er utsatt for vold og overgrep i Norge og i verden for øvrig. Les mer på https://www.reddbarna.no/