overgrepsmottak

Hvordan håndtere utsatte på overgrepsmottaket

av
overgrepsmottak, barn, anmeldelse, utspørring, seksuell vold, oppfølging, sporsikring, rettsmedisinsk undersøkelse, helsehjelp, mindreårige, dommeravhør, misforhold, dokumentasjon, langvarige overgrep, profesjonell tilnærming, retningslinjer, støtte, sårbar tid, nødvendig hensyn, anmeldelse av saken, volds- og seksualhandlingene, sporsikringsblankett, tidsangivelser, relasjon til gjerningsperson, rusmidler, trusler, oppfølgende spørsmål, helsepersonell, rettferdighet, veiledning

I møte med personer som har blitt utsatt for seksuell vold og overgrep, er det av avgjørende betydning å følge nøye retningslinjer for å sikre riktig oppfølging og støtte. Spesielt når pasienten er et barn under 14 år, kreves ekstra hensyn og en grundig tilnærming.

Anmeldelse av saken er et viktig aspekt, spesielt når det involverer mindreårige. Før videre utspørring av et barn under 14 år må man nøye vurdere spørsmålet om anmeldelse. Dersom en anmeldelse skal gjøres, må utspørringen av barnet overlates til en person med spesialisert kompetanse, som for eksempel en dommer i et dommeravhør. Når usikkerhet råder om en eventuell anmeldelse, bør utspørringen begrenses til det som er nødvendig for å gi nødvendig helsehjelp. Spontane uttalelser fra barnet bør noteres, og oppklarende eller oppfølgende spørsmål bør stilles uten ledende spørsmålsteknikker.

I tilfeller der overgrep er en del av en langvarig misforhold, er detaljert dokumentasjon av volds- og seksualhandlingene nødvendig. Dette er spesielt viktig siden det kan gå lang tid før saken anmeldes, og pasienten kan ha vanskeligheter med å holde ulike episoder adskilt. Både barn og voksne som har vært utsatt for langvarige overgrep kan slite med å skille de enkelte hendelsene fra hverandre.

Når det gjelder sporsikring ved enkeltstående overgrep, kan sporsikringsblanketten som er inkludert i sporsikringspakken, fungere som en veiledning. Spørsmål som retter seg mot hendelsen inkluderer tid før overgrepet, involvering av rusmidler, tidspunkt og sted for overgrepet, relasjon til gjerningspersonen, bruk av våpen, trusler, vold og mer.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Behandling med respekt: Politiets tilstedeværelse ved konsultasjoner på overgrepsmottak

av
politiets rolle, overgrepsmottak, helsepersonell, taushetsplikt, samtykke, konsultasjoner, pasienters rettigheter, sensitiv behandling, autonomi, sakkyndighetsoppdrag, integritet, retningslinjer, individuell behandling, politiets tilstedeværelse, helseopplysninger, balansert tilnærming, respekt, overgrepsofre, selvbestemmelse, håndtering, samfunnets behov, konfidensialitet, nasjonale retningslinjer, taushetspliktens betydning, juridiske aspekter, helsetjenester, overgrepsprosedyrer, pasientsamtykke, konfidensiell behandling, pasientvern

Politiets tilstedeværelse og rolle i overgrepsmottakets konsultasjoner utgjør et sensitivt og komplisert aspekt av håndteringen av pasienter som har vært utsatt for overgrep. I slike situasjoner er taushetsplikten en kjernefaktor som veier tungt, og den pålegger helsepersonell å opprettholde konfidensialitet i alle ledd av behandlingsprosessen.

I henhold til regelverket om taushetsplikt skal opplysninger som fremkommer under helsehjelp ikke deles med tredjeparter, inkludert politiet. Dette prinsippet er avgjørende for å bygge tillit mellom pasient og helsepersonell, og det er kun i tilfeller der det foreligger en lovbestemt unntak, at slike opplysninger kan deles videre. Denne unntaksregelen, som beskrives i kapittel 2.4 av «Helsepersonells taushetsplikt», skisserer en skånsom balanse mellom pasientens rett til personvern og samfunnets behov for rettferdighet.

Det finnes imidlertid en intrikat dynamikk mellom helsepersonell og politi når det gjelder tilgang til helseopplysninger. Spesielt i tilfeller hvor politiet er involvert som en del av sakkyndighetsoppdraget, trer spesielle retningslinjer i kraft. Pasientens samtykke blir et nøkkelpunkt: Enten pasienten aktivt gir sitt samtykke til at opplysninger kan deles med politiet, eller uttrykker ønske om at politiet er til stede under konsultasjonen. Uten et klart og gyldig samtykke fra pasienten, har ikke politiet rett til å kreve tilstedeværelse under konsultasjonen.

For å sikre integriteten til samtykkeprosessen er det avgjørende at helsepersonellet sikrer seg om at pasientens samtykke er reelt og ufravikelig gjennom hele undersøkelsen. Pasientens ønsker og komfort skal alltid være førsteprioritet. Dersom det oppstår tvil om pasientens vilje til å ha politiet til stede, bør pasienten oppriktig bli spurt om deres preferanser. Her kommer pasientens rett til selvbestemmelse tydelig frem, og politiet kan bli bedt om å forlate rommet mens pasienten blir rådspurt.

For å tilby best mulig behandling, følger helsepersonellet også «Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak», som ble publisert i juli 2021. Disse retningslinjene påpeker spesielle hensyn som bør tas for ulike pasientgrupper. Likevel, til tross for eventuelle mønstre, understreker retningslinjene viktigheten av å behandle hver enkelt pasient som en unik individuell sak, og ikke basere behandlingen på kollektive karakteristikker.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Undersøkelse av mistenktes smittestatus: Fornærmedes rettigheter og betydning

av
fornærmedes rettigheter, mistenktes smittestatus, kroppslig undersøkelse, seksuallovbrudd, straffeprosessloven § 157 a, rettssikkerhet, undersøkelse av mistenkte, smittefare, behandling, bistandsadvokat, informasjon, veiledning, etterfølgende oppfølging, prøveresultater, smittevernloven § 6-1, rettferdig prosess, rettigheter, påtalemyndigheten, konkrete smittefarer, ubetenkelig inngrep, blodprøve, smittevern, helsepersonell, overgrepsmottak, posteksposisjonsprofylakse, fornærmedes behov, rask avklaring, privat forsvarer, påtalemessig oppgave, siktedes samtykke, offentlig forsvarer fornærmedes rettigheter, mistenktes smittestatus, kroppslig undersøkelse, seksuallovbrudd, straffeprosessloven § 157 a, rettssikkerhet, undersøkelse av mistenkte, smittefare, behandling, bistandsadvokat, informasjon, veiledning, etterfølgende oppfølging, prøveresultater, smittevernloven § 6-1, rettferdig prosess, rettigheter, påtalemyndigheten, konkrete smittefarer, ubetenkelig inngrep, blodprøve, smittevern, helsepersonell, overgrepsmottak, posteksposisjonsprofylakse, fornærmedes behov, rask avklaring, privat forsvarer, påtalemessig oppgave, siktedes samtykke, offentlig forsvarer

Når det foreligger en skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som omfatter visse alvorlige straffbare handlinger, kan det være nødvendig å klarlegge om mistenkte er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. I henhold til straffeprosessloven § 157 a reguleres adgangen til kroppslig undersøkelse av mistenkte for å avdekke deres smittestatus. Dette blogginnlegget vil se nærmere på bestemmelsene i § 157 a, med fokus på fornærmedes rettigheter og betydningen av slik undersøkelse.

§ 157 a – Undersøkelse av mistenktes smittestatus: Når det ikke anses som et uforholdsmessig inngrep, kan mistenkte for visse alvorlige seksuallovbrudd underkastes kroppslig undersøkelse for å avklare om de er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. Regelverket i § 157 første ledd annet punktum og annet ledd gjelder tilsvarende for denne undersøkelsen.

Ordre fra påtalemyndigheten: Uten mistenktes samtykke kan undersøkelsen bare utføres etter påtalemyndighetens ordre. Regelverket i § 157 fjerde ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende for slik ordre.

Resultatet av undersøkelsen og fornærmedes rettigheter: Resultatet av de innhentede prøvene skal meddeles fornærmede. Prøvene skal kun brukes i strafferettspleien. Det er viktig å merke seg at fornærmede har spesifikke rettigheter i forbindelse med undersøkelsen og resultatene.

Betydningen av rask undersøkelse og informasjon: Undersøkelsen bør gjennomføres så snart som mulig for å få rask avklaring av om fornærmede har vært utsatt for en konkret smittefare og hvilke sykdommer det eventuelt dreier seg om. Tidlig undersøkelse og rask formidling av resultatet kan være avgjørende for å vurdere behovet for etterfølgende behandling eller profylakse.

Informasjon og veiledning for fornærmede: Resultatet av undersøkelsen bør som hovedregel formidles til fornærmede gjennom bistandsadvokat eller helsepersonell, for eksempel et overgrepsmottak hvor fornærmede har mottatt hjelp. Ved positive prøveresultater bør bistandsadvokaten også sikre at spørsmålet om behandling blir vurdert av helsepersonell, i tillegg til å gi informasjon og veiledning om smittefaren i samsvar med smittevernloven § 6-1.

Offentlige hjelpetilbud til voldsofre

av
Offentlige hjelpetilbud til voldsofre bistandsadvokat christian wulff hansen i mosjøen

Når man har blitt utsatt for vold eller andre kriminelle handlinger, kan det være vanskelig å håndtere situasjonen og vite hvor man skal henvende seg for hjelp. Heldigvis finnes det flere offentlige hjelpetilbud for voldsofre i Norge som kan gi støtte og veiledning i denne vanskelige tiden. Her er en liste over noen av de viktigste hjelpetilbudene, med tilhørende linker:

  1. Kontoret for voldsoffererstatning (KvE) – gir erstatning til voldsofre som har blitt utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep. Les mer på https://www.voldsoffererstatning.no/
  2. Rettshjelpsordningen – gir økonomisk støtte til personer som trenger juridisk bistand, også i saker som gjelder vold og overgrep. Les mer på https://www.domstol.no/no/rettshjelp/
  3. Krisesentertilbudet – tilbyr hjelp til personer som har opplevd vold eller overgrep, og som trenger akutt hjelp og beskyttelse. Les mer på https://www.bufdir.no/Krisesenter/
  4. Psykologer i kommunene – gir tilbud om samtaler med psykologer til personer som har vært utsatt for vold eller overgrep. Les mer på https://helsenorge.no/psykisk-helse/psykologtjenester-i-kommunene
  5. Barnevernet – gir hjelp og beskyttelse til barn og unge som er utsatt for vold eller overgrep. Les mer på https://www.barnevernet.no/
  6. Politiet – kan hjelpe med å beskytte personer som er utsatt for vold eller overgrep og etterforske saken. Les mer på https://www.politiet.no/
  7. Støttesenter mot incest (SMI) – gir støtte og hjelp til personer som har opplevd incest eller seksuelle overgrep. Les mer på https://www.stottesentermotincest.no/
  8. Legevakt – kan tilby akutt hjelp og undersøkelser etter en voldshendelse. Les mer på https://www.helsenorge.no/akutthjelp/legevakt/
  9. Seksuelle overgrep mot barn (SOM) – gir veiledning og støtte til personer som mistenker eller har opplevd at et barn er utsatt for seksuelle overgrep. Les mer på https://www.som.no/
  10. Redd Barna – gir hjelp og beskyttelse til barn som er utsatt for vold og overgrep i Norge og i verden for øvrig. Les mer på https://www.reddbarna.no/