Utsattes erfaringer og begrepsbruk
- Voldsutsattes egne beskrivelser skiller seg ofte fra faglige og juridiske kategorier.
- Språket former hvordan erfaringene tolkes og håndteres.
- Normalisering gjør at vold kan fremstå som en del av hverdagen, ikke som en lovovertredelse.
Forskning viser at mennesker som lever med vold, ofte utvikler en språkbruk og forståelse som avviker fra samfunnets etablerte kategorier. Mens rettssystemet og fagfeltet opererer med begreper som fysisk vold, psykisk vold og økonomisk kontroll, kan de berørte selv beskrive situasjonen med ord som viser til dagligliv, plikter og samspill. Denne forskjellen skaper et mellomrom der erfaringer ikke umiddelbart gjenkjennes som vold, verken av de utsatte selv eller av aktører som skal tilby vern.
Språkets betydning blir særlig tydelig når man ser hvordan normalisering fungerer. Voldsutsatte kan oppfatte handlingene som en del av det ordinære, snarere enn som ekstraordinære krenkelser. Dermed kan volden skjules bak rutiner og tilpasninger. Det å bruke ord som «han hadde en dårlig dag» eller «slik er hun bare» fungerer som forklaringsrammer som demper inntrykket av alvor. For rettssystemet innebærer dette at viktige opplysninger kan utebli eller fremstå som uklare når ofre vitner eller forklarer seg.
Denne dynamikken har også betydning for hvorvidt utsatte identifiserer seg selv som ofre. Dersom begrepene som anvendes i jussen ikke samsvarer med egen opplevelse, kan terskelen for å oppsøke hjelp bli høyere. Slik oppstår et paradoks: lovverket er laget for å beskytte, men språkbarrieren mellom utsatte og systemet kan hindre tilgang til den samme beskyttelsen.
Strategier, rettslig forankring og veier til frigjøring
- Mestringsstrategier kan være både tilpasning og motstand.
- Frigjøring krever samspill mellom språk, rettigheter og ressurser.
- Rettssystemets kategorier må tilpasses erfaringene, ikke motsatt.
Voldsutsatte er ikke passive, men utvikler ulike strategier for å håndtere situasjonen. Noen velger å tie for å unngå eskalering, andre søker støtte i nettverk utenfor hjemmet. Enkelte bruker økonomiske eller praktiske tiltak for å bygge muligheter til å forlate relasjonen. Slike strategier kan virke beskjedne utenfra, men utgjør viktige steg i en prosess der utsatte gradvis flytter forståelsen av seg selv fra en som lever i det ordinære, til en som kan bryte ut av en ekstraordinær situasjon.
Rettssystemet møter imidlertid utfordringer når det stilles overfor denne kompleksiteten. Straffeloven opererer med klart definerte kategorier, men erfaringene fra voldsutsatte viser at grensene ikke alltid lar seg trekke så tydelig. Psykisk vold kan være vanskelig å dokumentere, økonomisk kontroll kan fremstå som praktiske ordninger, og fysisk vold kan bli bagatellisert dersom den oppleves som en del av dagliglivet.
Tre forhold peker seg ut som særlig avgjørende i møtet mellom utsatte og rettssystemet:
- Språk og definisjon. Når utsatte får ord som samsvarer med deres erfaring, blir volden tydeligere og lettere å dokumentere.
- Rettighetsforståelse. Kjennskap til strafferettslige og sivile virkemidler gir utsatte mulighet til å kreve beskyttelse.
- Tilgang til ressurser. Økonomisk uavhengighet og støttenettverk gjør frigjøring praktisk gjennomførbar.
- Institusjonell anerkjennelse. Når politi, domstoler og hjelpeapparat gjenkjenner nyansene i volden, øker rettssikkerheten.
Frigjøringsprosessen er derfor både individuell og strukturell. Den utsatte må utvikle en egen forståelse av situasjonen som vold, men det offentlige må samtidig sørge for at systemet anerkjenner og møter denne forståelsen. Dersom begrepene i rettsvesenet forblir snevre og lite fleksible, kan resultatet bli at mange fortsetter å leve i vold uten at systemet griper inn.
Dette krever at rettspraksis utvikles i takt med forskningen. Ved å inkludere kunnskap om hvordan voldsutsatte beskriver sine erfaringer, kan både påtalemyndighet og domstoler fange opp nyanser som ellers ville gått tapt. Det gjelder ikke minst i saker om psykisk vold, der konteksten og mønsteret ofte er viktigere enn den enkelte handling.
Rettens oppgave er ikke bare å dømme, men også å definere hva som teller som straffbare krenkelser. Dersom den definisjonen blir for smal, mister rettsapparatet kontakten med den virkeligheten det er ment å beskytte mot. Derfor blir samspillet mellom utsattes erfaringer og rettens språk en grunnleggende del av rettssikkerheten.
Kilder:
- Helseth, H. & Bjørnholt, M. (2023). Ordinær møter ekstraordinær: voldsutsattes forståelser, mestringsstrategier og frigjøring fra vold. Nordic Journal of Criminology, 24(1). https://www.scup.com/doi/10.18261/njc.24.1.6
- NKVTS: Forskning på vold og voldens konsekvenser.
- Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner.
- Justis- og beredskapsdepartementet: Handlingsplan mot vold i nære relasjoner.