I oppfølgingen av barn på krisesenteret spiller samarbeidet med barnevernstjenesten en sentral rolle. Barnevernet er den viktigste hjelpeinstansen for barn og unge som lever under skadelige oppvekstsvilkår, ifølge barnevernloven § 1-1. Derfor er det essensielt å involvere barnevernet tidlig i oppfølgingen av barna på senteret.
En betydelig andel av barna som kommer til krisesenteret har allerede hatt kontakt med barnevernet før oppholdet. Dette indikerer at de lever med flere risiko- og belastningsfaktorer, inkludert vold, over lengre tid. Det er derfor viktig å avklare om familien allerede har kontakt med barnevernet så raskt som mulig etter ankomst.
I tilfeller der barnevernet allerede er involvert, bør krisesenteret ta kontakt med tjenesten. Barnevernet kan kanskje ikke være kjent med volden i familien eller omfanget av den, eller at barnet er på krisesenteret. Samarbeid med barneverntjenesten i slike tilfeller er vesentlig både for å planlegge hva som skal skje videre og for oppfølgingen etter oppholdet på krisesenteret. Det er imidlertid viktig å få samtykke fra barnets forelder før man kontakter barnevernet.
Krisesenterloven § 6 pålegger alle ansatte på krisesenteret å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Hvis man vurderer at barnet og familien kan ha nytte av hjelpetiltak fra barnevernet, kan man anbefale at de tar kontakt. Det kreves samtykke fra forelderen hvis ikke opplysningsplikten er utløst.
Barn som har vært utsatt for vold kan ha problemer med å utvikle nær tilknytning og godt samspill med foreldrene. Krisesenteret kan hjelpe med å anbefale og tilrettelegge for hjelpetiltak fra barnevernet, som kan ha en positiv effekt på samarbeidet mellom foreldrene og både krisesenteret og barnevernet.
Det er viktig at krisesenteret har rutiner for samarbeid med barneverntjenesten, og at man som barnets kontaktperson rutinemessig:
- Får oversikt over om barnet og familien allerede har tiltak fra barnevernet så raskt som mulig etter ankomst.
- Vurderer om det er behov for å involvere barneverntjenesten i arbeidet med å få barnet i gang i barnehage eller skole.
- Informerer barnet/omsorgspersonen om muligheten for råd, veiledning eller annen hjelp fra barnevernet og vurderer i fellesskap nytten av slik hjelp.
- Vurderer om det er behov for å involvere barneverntjenesten i forberedelser av tilværelsen etter oppholdet på krisesenteret.
- Vurderer om barnets omsorgssituasjon utløser opplysningsplikten til barneverntjenesten og eventuelt utarbeider bekymringsmelding.
- Deltar på samarbeidsmøter med barnevernet.
- Vurderer om det i situasjonen etter oppholdet vil være fordelaktig for barnet/familien med oppfølging fra barnevernet, og eventuelt involverer tjenesten etter samtykke eller bruk av opplysningsplikten.
- Skriver bekymringsmelding i tilfeller der barnet blir tatt med tilbake til voldsutøver og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne.
Krisesenteret skal også følge opp foreldre og barn etter en omsorgsovertakelse og tilby veiledning og oppfølging, enten direkte eller ved å formidle kontakt med andre hjelpeinstanser ifølge barnevernloven § 4-16.
Opplysningsplikten til barneverntjenesten er personlig og pålagt den enkelte ansatte på krisesenteret. Den inntrer når man har grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet, det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, det er fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel, eller barn blir tatt med tilbake til voldsutøver og det er risiko for ny vold mot barnet eller mellom de voksne. Krisesenteret må melde fra til barneverntjenesten hvis man har grunn til å tro at noen av disse forholdene foreligger.
Det er viktig å informere både foreldre og barn om opplysningsplikten og hvorfor man må kontakte barnevernet. Hvis man er usikker på om situasjonen er alvorlig nok til å utløse opplysningsplikten, kan man drøfte saken anonymt med andre fagpersoner eller barneverntjenesten. En god kommunikasjon med barneverntjenesten er avgjørende for en helhetlig oppfølging av barnet og familien.
