Når en straffesak blir henlagt, finnes det ulike måter å konkludere på. For de fleste av oss vil begreper som «bevisets stilling» og «intet straffbart forhold bevist» kanskje virke som detaljer i juridisk terminologi, men i realiteten kan de ha stor betydning for hvordan en person oppfattes. Selv om begge formene for henleggelse innebærer at man ikke dømmes, er det en viktig forskjell mellom dem, og denne forskjellen kan ha dype konsekvenser for den som er berørt.
Når en sak henlegges «etter bevisets stilling», betyr det at påtalemyndigheten ikke mener at bevisene som foreligger er sterke nok til å få en fellende dom. Det er med andre ord ikke bevist «utover enhver rimelig tvil» at den siktede har gjort noe galt. Likevel gir denne henleggelsen ofte et ufullstendig inntrykk. Den indikerer verken skyld eller uskyld, og kan dermed føre til at noen tolker det som en slags «skygge» over personen, et hint om at det kanskje var noe sant i anklagene. Fraværet av bevis er ikke det samme som fraværet av skyld, og i mange tilfeller kan denne henleggelsen derfor føles som en halvveis frifinnelse. Det er lett å forstå hvordan et slikt utfall kan oppleves som frustrerende, særlig når saken gjelder alvorlige påstander.
På den andre siden står henleggelsen «intet straffbart forhold bevist». Dette er en langt tydeligere avgjørelse som nærmest kan betraktes som en offentlig bekreftelse på uskyld. Når en sak henlegges på dette grunnlaget, betyr det at bevisene har vært sterke nok til å konkludere med at det ikke har skjedd noe ulovlig. Det er en klar og utvetydig frifinnelse. Juridisk sett kan dette sees som en «gullmedalje» for den siktede; det er en henleggelse som ikke bare lukker saken, men også etterlater vedkommende uten noen form for mistanke. Dette henleggelsesgrunnlaget gir personen en trygghet og visshet om at det ikke ligger noen tvil igjen om uskylden.
Det finnes flere grunner til at disse henleggelseskodene behandles ulikt, selv om de begge innebærer frifinnelse. Et sentralt punkt er hvordan bevis vurderes i norsk rettspleie, hvor graden av rimelig tvil er et viktig element. Om det ikke finnes tilstrekkelig sterke støttebevis til én forklaring over en annen, vil saken i mange tilfeller henlegges «etter bevisets stilling», uansett hvor troverdig den siktede måtte være. Denne mangelen på konsistens og de varierende vurderingene mellom henleggelseskodene kan virke urimelig og uforutsigbar for de berørte. For noen kan det gi en følelse av at deres forklaring ikke har blitt hørt eller tillagt tilstrekkelig vekt.
Dette kan også ha praktiske konsekvenser. En henleggelse «etter bevisets stilling» kan gi en vag skygge av usikkerhet som kan påvirke alt fra omdømme til fremtidige jobbmuligheter. Det er et faktum at noen arbeidsgivere kan tolke en henleggelse etter bevisets stilling som en indikasjon på en mulig risiko – til tross for at vedkommende er formelt frifunnet. Dette kan føles både urettferdig og utrygt.
Hva kan man så gjøre for å sikre en best mulig henleggelse for seg selv? Sannheten er at det ikke finnes noen garanti. Men det kan hjelpe å være nøye med å dokumentere hendelser og å være godt forberedt før avhør. Gjennomtenkte forklaringer, gjerne med juridisk rådgivning i forkant, kan øke sjansen for en tydelig og rettferdig konklusjon. Målet må være å legge frem saken på en måte som muliggjør en henleggelse «intet straffbart forhold bevist», dersom det finnes grunnlag for det.
I norsk rett er prinsippet om «uskyldig til det motsatte er bevist» sentralt. Likevel vil forskjellen mellom «bevisets stilling» og «intet straffbart forhold bevist» kunne føles som et stort gap for den som står i situasjonen. Det understreker betydningen av både grundighet i etterforskningen og nøyaktighet i påtalemyndighetens konklusjon, slik at de som frifinnes også får tryggheten og tilliten tilbake.
Du kan ta kontakt med meg, så kan jeg veilede deg og hjelpe deg i møte med politiet og andre som kan tilby hjelp: Kontakt advokat Christian Wulff Hansen
