HR-2023-2113-A: Staten og ansvar for sakskostnader ved besøksforbud

konfliktløsning, nabolagsproblemer, besøksforbudssaker, rettssaker, juridiske kostnader, tvister, nabostridigheter, rettsavgjørelser, rettssystemet, lov og orden, sivilrett, rettigheter og plikter, juridiske spørsmål, rettsprosessen, juridiske rettigheter, konflikt mellom naboer, juridisk rådgivning, rettssakskostnader, tvisteløsning, juridisk ansvar, besøksforbud, nabolov, lovkonflikter, juridisk bistand, nabolovgivning.


Saken omhandler ansvaret for sakskostnadene i en besøksforbudssak mellom naboer. Konflikten mellom B og A på den ene siden og C på den andre hadde pågått i lang tid. C hadde søkt om besøksforbud mot B og A, anklaget dem for trusler og andre forstyrrende atferder. Påtalemyndigheten avviste først begjæringen, men C ba om rettslig prøving av avgjørelsen. Tingretten innvilget besøksforbudet, til tross for at B og A ikke var til stede i retten.

B og A anket beslutningen til lagmannsretten og krevde også dekning av sakskostnadene for rettsmøtene i både tingretten og lagmannsretten fra staten. Lagmannsretten opprettholdt avgjørelsen om besøksforbud og avslo kravet om sakskostnader. Anken ble deretter brakt videre til Høyesterett, der spørsmålet om sakskostnadene ble avgjørende.

Høyesterett måtte vurdere om staten, representert ved Justis- og beredskapsdepartementet, skulle dekke sakskostnadene til B og A. Til tross for at straffeprosessloven ikke inneholdt direkte bestemmelser om dette, hadde tidligere rettspraksis etablert prinsippet om at staten kunne pålegges kostnadsansvar analogt med tvisteloven kapittel 20. Da både tingretten og lagmannsretten hadde konkludert med at besøksforbudet ikke skulle innvilges, fikk B og A medhold i saken og hadde dermed rett til full erstatning for sakskostnadene fra staten. Høyesterett avsa derfor en kjennelse som påla staten å dekke B og As sakskostnader, og bekreftet prinsippet om kostnadsansvar i besøksforbudssaker.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Kontaktforbud med elektronisk kontroll

elektronisk kontroll, kontaktforbud, nødvendighetskriterium, forholdsmessighetsvurdering, rettspraksis, domfeltes rettigheter, fornærmedes vern, juridisk vurdering, beskyttelsesbehov, rettssystemet, lov og orden, strafferett, rettssaker, personlig frihet, kriminalomsorg, juridisk skjønn, rettsavgjørelser, besøksforbud, straffereaksjoner, elektronisk overvåkning, rettssikkerhet, bevegelsesfrihet, kriminalomsorgstiltak, rettssystemets rolle, juridiske vilkår, samfunnssikkerhet, dommer, lovbrudd, juridiske implikasjoner.

I dagens blogginnlegg skal vi utforske de viktige vilkårene som må oppfylles for å idømme elektronisk kontroll som et tillegg til kontaktforbud. Dette er et tema som ikke bare har juridiske implikasjoner, men som også berører enkeltpersoners liv og frihet. La oss dykke dypere inn i nødvendigheten og forholdsmessigheten av denne praksisen.

Nødvendighetsvilkåret:

For at noen skal kunne pålegges elektronisk kontroll, må det være nødvendig og forholdsmessig. Dette betyr at domstolene må ha en gyldig begrunnelse for å implementere denne formen for kontroll. Nødvendighetsvilkåret innebærer at retten må basere beslutningen på ulike faktorer, inkludert partenes forhistorie, uttalelser fra den domfelte, eller tidligere brudd på besøks- eller kontaktforbud.

I tillegg til dette har domstolene en viss grad av skjønn når de vurderer om elektronisk kontroll er nødvendig. Det betyr at selv om det er frihet til å vurdere saken individuelt, skal tidligere brudd på besøks- eller kontaktforbud normalt føre til at elektronisk kontroll blir pålagt som et supplement til kontaktforbudet. Dette viser at nødvendighetskravet ikke nødvendigvis praktiseres spesielt strengt, men det er avhengig av sakens omstendigheter.

Forholdsmessighetsvurderingen:

Forholdsmessighetsvurderingen er like viktig som nødvendighetsvilkåret og fokuserer på å balansere behovet for beskyttelse av fornærmede mot ulempen den elektroniske kontrollen medfører for den domfelte. Ulempen for den domfelte er nært knyttet til hans eller hennes tilknytning til forbudssonen, som inkluderer familie, sosiale omstendigheter, jobb og andre faktorer som binder den domfelte til området.

Det er viktig å merke seg at ikke bare tilknytningen til forbudssonen er relevant; også ulempen i hverdagslivet til den domfelte spiller en rolle. Dette inkluderer krav som opphold på steder med mobildekning og daglig ladning av den omvendte voldsalarmen.

Vern av fornærmedes behov:

I avgjørelsene om elektronisk kontroll har fornærmedes behov for beskyttelse stor vekt. Dette prinsippet er understreket av en dom fra Høyesterett som viser at domfelte må akseptere betydelige begrensninger i sin bevegelsesfrihet for å oppfylle behovet for vern av fornærmede.

Hvordan fungerer ankeprosessen hos påtalemyndigheten?

Ankeprosess, norsk strafferett, straffeprosessloven § 68, påtalemyndighet, rettssikkerhet, rettsavgjørelser, statsadvokaten, politiets ankekompetanse, gjenåpning av saker, riksadvokaten, rettslige kjennelser, rettferdighet i rettsprosessen, ankefrist, rettslig gjennomgang, korreksjon av dommer, norsk rettssystem, rettslig revisjon

Ankeprosessen i norsk strafferett er en viktig mekanisme som sikrer rettferdighet og rettssikkerhet. Den gir mulighet for revisjon og omgjøring av rettsavgjørelser, noe som er vesentlig i et rettssystem som søker å oppnå både nøyaktighet og rettferdighet. Straffeprosessloven § 68 skisserer spesifikke regler og prosedyrer for ankeprosessen, som reflekterer et komplekst samspill mellom ulike nivåer av påtalemyndigheten.

Ifølge § 68, er det myndigheten som har besluttet tiltale som også gjør vedtak om anke over dom. Imidlertid, i saker der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav b eller c, er det statsadvokaten som har ankeansvaret. Dette inkluderer også forhold i saken der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav a. Det er viktig å merke seg at Kongen har myndighet til å gjøre unntak fra denne regelen gjennom forskrift for spesielle straffebestemmelser.

Når politiet beslutter å anke en avgjørelse, er det politimesteren som tar denne avgjørelsen. I politimesterens fravær kan hans eller hennes faste stedfortreder ta avgjørelsen. Videre kan politimesteren, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, delegere ankekompetanse til andre kvalifiserte tjenestemenn innen påtalemyndigheten.

En interessant aspekt av ankeprosessen er håndteringen av anker mot kjennelser om avvisning og øvrige kjennelser og beslutninger. Her er det den som har myndighet til å anke en dom, som erklærer anke mot kjennelse om avvisning, mens den som utfører saken, erklærer anke over øvrige kjennelser og beslutninger.

Riksadvokaten har den eksklusive myndigheten til å begjære gjenåpning av en sak, noe som understreker riksadvokatens rolle som et overordnet organ i det norske rettssystemet. Anke over avgjørelser i spesielle saker, som de nevnt i straffeloven § 39 og § 52, håndteres av bestemte myndigheter definert i lov om straffegjennomføring.

Interessant er det også at selv om en dom der politiet har tiltalekompetansen er vedtatt av en kompetent person i politiet, binder ikke dette statsadvokaten. Innenfor ankefristen kan overordnet påtalemyndighet omgjøre en underordnet påtalemyndighets godtakelse og anke dommen. Dette aspektet av loven sikrer en ytterligere grad av gjennomgang og potensiell korreksjon, noe som er viktig for å opprettholde rettssikkerheten.

I lys av disse bestemmelsene, fremstår ankeprosessen i norsk strafferett som en nøye strukturert og lagdelt prosess, designet for å sikre at hver rettsavgjørelse kan gjennomgås og vurderes på flere nivåer. Dette systemet reflekterer en dyp forpliktelse til rettssikkerhet og rettferdighet i det norske rettssystemet.