rettskrav – Bistandsadvokaten

I Rt. 2003 s. 1671 fastsatte Høyesterett prinsippet om at rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan pådømmes i straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, i samsvar med straffeprosessloven § 3. Dette prinsippet ble ytterligere bekreftet i Høyesteretts dom i Rt-1999-1363, også kjent som Karmøysaken. I denne avgjørelsen ble det klargjort at det ikke er noe absolutt krav om at borgerlige rettskrav må knyttes direkte til den påståtte straffbare handlingen for å kunne pådømmes i straffesaken. Retten kan i slike tilfeller, basert på bevisførselen i straffesaken, konkludere med at tiltalte har begått den handlingen saken gjelder, til tross for at dette beviskravet kan variere fra beviskravene i sivile saker.

Det er viktig å understreke at beviskravene i sivile saker og straffesaker er forskjellige, og at straffeprosessloven ikke innebærer noen hindring for at en person som er frifunnet for straff kan bli dømt til å betale erstatning i samme sak. Dette prinsippet, som kan virke paradoksalt ved første øyekast, illustrerer det særegne ved straffeprosessens rettslige natur. En frifinnelse i straffesaken innebærer ikke nødvendigvis en frifinnelse for eventuelle sivile krav knyttet til den samme handlingen.

Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å skille mellom strafferettslige og sivilrettslige forhold, samtidig som den gir rom for en mer helhetlig vurdering av skyld og erstatningsansvar innenfor rammen av én og samme sak. Dermed bidrar den til å sikre at rettferdighet kan oppnås både for fornærmede og tiltalte, selv i tilfeller hvor strafferettslige og sivilrettslige spørsmål kolliderer.

Ved en straffbar handling kan både fornærmede og andre berørte parter bli skadelidte i erstatningsrettslig forstand. Dette kan omfatte krav om erstatning for økonomisk tap eller oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6. I praksis innebærer dette at gjerningspersonen må svare for seg overfor både offentlige og private interesser samtidig, som en del av straffesaken. Fordelen for den skadelidte er at de unngår byrden med å føre en separat sivil sak, samtidig som påtalemyndigheten tar hånd om prosessen, og dermed unngår de å måtte engasjere egen advokat.

I dommen Rt. 2004 s. 321 ble ordningen belyst, der det fremkom at rettskravet til fornærmede eller andre skadelidte mot den siktede kan pådømmes i straffesaken, forutsatt at kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Dette gir klare prosessøkonomiske fordeler ved å unngå doble rettssaker, samtidig som det letter den økonomiske og følelsesmessige belastningen for den skadelidte. Beviskravene i sivile saker er dessuten mindre strenge enn i straffesaker, slik at en person kan bli dømt til å betale erstatning selv om de blir frifunnet for straffbare forhold.

Når det gjelder begrunnelsen for avgjørelsen av et borgerlig rettskrav i en straffesak, er det viktig at den ikke gir inntrykk av at den siktede er skyldig i straffesaken dersom vedkommende ikke blir kjent skyldig. Dette sikrer at uskyldspresumsjonen opprettholdes, selv om fornærmede tildeles erstatning selv om tiltalte blir frifunnet for straff. For at denne prosessen skal fungere uten å undergrave frifinnelsen, må det stilles strenge krav til begrunnelsen i erstatningsdommen.

I tillegg til erstatning for økonomisk tap, kan det også være mulig å kreve oppreisning for ikke-økonomisk skade. Dette forutsetter imidlertid at skaden er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt. For å kunne fremme et borgerlig rettskrav i en straffesak, må kravet springe ut av samme handling som saken gjelder, og det må foreligge en klar årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og den påførte skaden.

Nærmere regler for hvordan slike krav fremmes, hvem som kan fremme dem, og når de kan fremmes, er regulert i straffeprosesslovens kapittel 29. Det er også viktig å merke seg at det er mulig å trekke tilbake et krav om pådømmelse før hovedforhandlingen starter, men etter dette tidspunktet kreves det samtykke fra saksøkte eller retten for å trekke kravet tilbake.

Ved anke over dom i straffesaken kan partene kreve ny behandling av de sivile kravene, dersom vilkårene er oppfylt og anken gjelder spesifikke forhold som bevisbedømmelse eller avgjørelsen om straff. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at slike krav må behandles etter tvistelovens regler, og at det må inngis en særskilt sivil anke dersom straffesaken ikke ankes, eller dersom den blir avvist.

Denne prosessen sikrer at både den straffbare handlingen og de påførte skadene behandles på en effektiv og rettferdig måte, samtidig som den ivaretar prinsippet om uskyldspresumsjonen og sikrer rettferdighet for alle parter involvert i straffesaken.

Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede

Borgerlig rettskrav ved straffbare handlinger