Når en person søker seg til et krisesenter, er det ikke nok at døren er åpen og tryggheten ivaretatt innenfor senterets vegger. For mange er oppholdet bare begynnelsen på en lang prosess med å gjenoppbygge tilværelsen. Krisesenterlova § 4 slår fast at kommunen ikke bare skal sørge for at selve tilbudet finnes, men også at det er samordnet med andre deler av tjenesteapparatet. Brukeren skal møte et helhetlig system, der krisesenteret inngår i en større sammenheng.
Bestemmelsen har et todelt siktemål. Den ene delen handler om oppfølging av den enkelte bruker, hvor kommunen må sørge for at senteret samarbeider med øvrige tjenester for å gi et samordnet og helhetlig tilbud. Den andre delen retter seg mot systemnivået, ved å forplikte kommunen til å organisere samhandling mellom krisesenteret og andre instanser også uavhengig av enkeltbrukere. Begge dimensjonene skal ivareta behovet for kontinuitet og sammenheng.
Kommunen kan organisere samordningen på ulike måter. Loven overlater strukturen til den enkelte kommune, men pålegger et klart ansvar. Dersom det er behov, kan kommunen peke ut en tjenesteyter som koordinerer arbeidet. For barn er det særskilt presisert at dersom det er oppnevnt en barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, skal denne ivareta samordningen. Dermed legges det inn et ansvar for at barn ikke bare sees som en del av familiens situasjon, men som selvstendige rettighetshavere med krav på koordinert oppfølging.
Forarbeidene til loven viser at krisesenteret i utgangspunktet er et kortvarig tilbud. Derfor skal det normalt ikke utarbeide eller følge opp en individuell plan alene. Men dersom brukeren allerede har en slik plan etter annet regelverk, for eksempel etter sosialtjenesteloven eller helse- og omsorgstjenesteloven, må krisesenteret trekkes inn. Samarbeidet innebærer å delta i utforming og oppfølging av tiltakene i planen. Også barn kan omfattes av en individuell plan, for eksempel i forbindelse med langvarige barneverntiltak eller psykiske helsetjenester.
Samarbeidet som § 4 krever, strekker seg utover kommunens egne enheter. Politiet, utlendingsmyndighetene, barnehager og skoler kan være sentrale aktører. Barnehager som mottar statstilskudd og private skoler som får tilskudd, regnes inn i det apparatet loven omtaler. Dermed tydeliggjøres at hjelpen ikke bare er et kommunalt ansvar i snever forstand, men at et bredt spekter av instanser skal kunne trekkes inn når det er nødvendig for å gi brukeren et helhetlig tilbud.
Det ligger en erkjennelse i bestemmelsen av at vold i nære relasjoner ikke er et avgrenset fenomen. Det berører helse, økonomi, bolig, barns skolehverdag og ofte rettsvesenet. Når flere instanser skal gi støtte, oppstår risikoen for at de handler parallelt uten å snakke sammen. Resultatet kan bli fragmentert og uoversiktlig for brukeren. Loven søker å forebygge nettopp dette.
Samtidig innebærer plikten til samarbeid at kommunen må prioritere ressurser. Det krever rutiner, kompetanse og en kultur for samhandling. Et krisesenter kan ikke stå alene og forvente at andre aktører tar initiativ. Kommunen må legge til rette for kontaktflater og møteplasser der koordineringen faktisk skjer.
For den enkelte bruker betyr dette at et opphold på krisesenter ikke isoleres fra resten av tjenesteapparatet. Om vedkommende mottar helsetjenester, tiltak fra barnevernet eller økonomisk bistand fra NAV, skal disse instansene ha en rolle i oppfølgingen. Brukeren får dermed et nettverk av tjenester som kan bidra til å stabilisere situasjonen, også etter at oppholdet på krisesenteret er over.
At kommunen skal sørge for samordning, gir også et rettslig grunnlag for å kreve bedre oppfølging. Dersom en bruker opplever å falle mellom flere tjenester, gir bestemmelsen en mulighet til å peke på kommunens plikt. Forvaltningen har et tydelig ansvar for å bygge bro mellom enhetene og sørge for sammenheng i hjelpen.
Kilder:
Lovdata: LOV-2009-06-19-44 § 4 (Krisesenterlova)
Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) Om lov om kommunale krisesentertilbod