samtykke

Når vet jeg om jeg har blitt voldtatt?

av
voldtekt, seksuelle overgrep, samtykke, bevisstløshet, straffeloven, bistandsadvokat, politianmeldelse, juridisk definisjon, overgrepsmottak, SMISO, DIXI, fastlege, kroppsspråk, rettigheter, anmeldelse, juridisk rådgivning, seksuell omgang, uforpliktende bistand, gratis bistand, veiledning, hjelpelinjer, overgrepssaker, rettsprosess, rettssystem, offerets perspektiv, juridiske aspekter, psykologiske effekter, etiske retningslinjer, taushetsplikt, rettferdighet

Det er en kompleks og følsom problemstilling å avgjøre om man har vært utsatt for voldtekt eller et annet seksuelt overgrep. Det første aspektet å vurdere er samtykke. Seksuelle handlinger skal kun skje når alle involverte parter har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Dette gjelder uavhengig av tidligere seksuell aktivitet mellom partene. Det er viktig å merke seg at samtykke kan trekkes tilbake når som helst, og hvis det skjer, må den andre parten respektere dette.

En annen viktig faktor er evnen til å gi samtykke. Hvis en person er bevisstløs, sover eller på annen måte er ute av stand til å motsette seg seksuell aktivitet, kan vedkommende ikke gi samtykke. I slike tilfeller vil enhver seksuell handling være et overgrep og kan politianmeldes.

Det er også viktig å merke seg at “nei” ikke alltid blir uttrykt verbalt. Det kan også formidles gjennom kroppsspråk, som å skyve den andre personen vekk eller trekke seg unna. Disse signalene må den andre parten være oppmerksom på og ta hensyn til.

Juridisk sett er voldtekt i Norge definert i Straffeloven § 291. Det inkluderer enhver form for seksuell omgang som skjer uten samtykke. Det er også viktig å merke seg at du har rett til tre timer uforpliktende og gratis bistand fra en bistandsadvokat før du bestemmer deg for å anmelde et seksuelt overgrep til politiet.

Hvis du er usikker på om du har vært utsatt for et seksuelt overgrep, er det flere instanser du kan kontakte for hjelp og veiledning. Dette inkluderer fastlegen din, overgrepsmottak, senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO), DIXI Ressurssenter mot voldtekt, og politiet.

Kilder:

Behandling med respekt: Politiets tilstedeværelse ved konsultasjoner på overgrepsmottak

av
politiets rolle, overgrepsmottak, helsepersonell, taushetsplikt, samtykke, konsultasjoner, pasienters rettigheter, sensitiv behandling, autonomi, sakkyndighetsoppdrag, integritet, retningslinjer, individuell behandling, politiets tilstedeværelse, helseopplysninger, balansert tilnærming, respekt, overgrepsofre, selvbestemmelse, håndtering, samfunnets behov, konfidensialitet, nasjonale retningslinjer, taushetspliktens betydning, juridiske aspekter, helsetjenester, overgrepsprosedyrer, pasientsamtykke, konfidensiell behandling, pasientvern

Politiets tilstedeværelse og rolle i overgrepsmottakets konsultasjoner utgjør et sensitivt og komplisert aspekt av håndteringen av pasienter som har vært utsatt for overgrep. I slike situasjoner er taushetsplikten en kjernefaktor som veier tungt, og den pålegger helsepersonell å opprettholde konfidensialitet i alle ledd av behandlingsprosessen.

I henhold til regelverket om taushetsplikt skal opplysninger som fremkommer under helsehjelp ikke deles med tredjeparter, inkludert politiet. Dette prinsippet er avgjørende for å bygge tillit mellom pasient og helsepersonell, og det er kun i tilfeller der det foreligger en lovbestemt unntak, at slike opplysninger kan deles videre. Denne unntaksregelen, som beskrives i kapittel 2.4 av “Helsepersonells taushetsplikt”, skisserer en skånsom balanse mellom pasientens rett til personvern og samfunnets behov for rettferdighet.

Det finnes imidlertid en intrikat dynamikk mellom helsepersonell og politi når det gjelder tilgang til helseopplysninger. Spesielt i tilfeller hvor politiet er involvert som en del av sakkyndighetsoppdraget, trer spesielle retningslinjer i kraft. Pasientens samtykke blir et nøkkelpunkt: Enten pasienten aktivt gir sitt samtykke til at opplysninger kan deles med politiet, eller uttrykker ønske om at politiet er til stede under konsultasjonen. Uten et klart og gyldig samtykke fra pasienten, har ikke politiet rett til å kreve tilstedeværelse under konsultasjonen.

For å sikre integriteten til samtykkeprosessen er det avgjørende at helsepersonellet sikrer seg om at pasientens samtykke er reelt og ufravikelig gjennom hele undersøkelsen. Pasientens ønsker og komfort skal alltid være førsteprioritet. Dersom det oppstår tvil om pasientens vilje til å ha politiet til stede, bør pasienten oppriktig bli spurt om deres preferanser. Her kommer pasientens rett til selvbestemmelse tydelig frem, og politiet kan bli bedt om å forlate rommet mens pasienten blir rådspurt.

For å tilby best mulig behandling, følger helsepersonellet også “Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak”, som ble publisert i juli 2021. Disse retningslinjene påpeker spesielle hensyn som bør tas for ulike pasientgrupper. Likevel, til tross for eventuelle mønstre, understreker retningslinjene viktigheten av å behandle hver enkelt pasient som en unik individuell sak, og ikke basere behandlingen på kollektive karakteristikker.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)

Strengere straff for voldtekt: Hva sier loven og hvordan brukes den i praksis?

av
Bistandsadvokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen: Strengere straff for voldtekt

I straffeloven 2005 ble straffenivået for alvorlige forbrytelser, inkludert voldtekt, skjerpet. I Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 226 begrunnes dette med at voldtekt er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot en persons fysiske, psykiske og seksuelle integritet. Ofte har voldtekt dyptgripende skadevirkninger og kan medføre reduksjon i livskvalitet for den som rammes. Dette gjelder for alle typer voldtekter – ikke bare overfallsvoldtekter eller voldtekter der det blir brukt vold, men også for voldtekter begått mot personer som er ute av stand til å motsette seg handlingen.

For å oppfylle lovgiverens ønske om strengere straff angir forarbeidene normalstraffenivåer for utvalgte sakstyper, jf. Ot.prp.nr.22 (2008–2009) kapittel 7. Normalstraffene danner utgangspunktet for straffutmålingen, men straffen skal fortsatt fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, se proposisjonen side 228. Dette prinsippet er i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, som krever at straffen skal være rimelig og stå i forhold til lovbruddet, jf. eksempelvis HR-2022-731-A avsnitt 43.

Normalstraffenivåene gir føringer for straffutmålingen også utenfor de konkrete sakstypene som normeringen knytter seg til. I Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 229 gir departementet uttrykk for at ved voldtekt til samleie, som etter straffeloven § 292 straffes med fengsel i minst tre år, skal normalstraffen være fire års fengsel. Dette er fulgt opp i rettspraksis. Departementet gir imidlertid uttrykk for at det ikke skal gå noe «markert skille» mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter, jf. proposisjonen side 230. Denne uttalelsen er, på samme måte som uttalelsen om fire års normalstraff i minstestrafftilfellene, forstått som et klart uttrykk for lovgiverviljen, jf. Rt-2013-848 avsnitt 12.

I sakstyper der departementet ikke har angitt en konkret normalstraff ved å ta utgangspunkt i et gitt saksforhold, må straffutmålingen bli mer skjønnsmessig og konkret begrunnet.

Slik sett gir normalstraffene føringer for straffutmålingen også utenfor de konkrete sakstypene som normeringen knytter seg til. Det betyr likevel ikke at straffutmålingen er bundet av normalstraffenivåene i alle tilfeller. I sakstyper der departementet ikke har angitt en konkret normalstraff ved å ta utgangspunkt i et gitt saksforhold, må utmålingen bli mer skjønnsmessig og konkret begrunnet. Avgjørende blir en vurdering av straffverdigheten ved handlingen i saken, holdt opp mot utmålingen i sammenlignbare tilfeller.

Det er viktig å påpeke at selv om straffenivået for voldtekt og andre alvorlige forbrytelser har blitt skjerpet, så skal straffutmålingen fortsatt være rimelig og stå i forhold til lovbruddet. Dette prinsippet, kjent som forholdsmessighetsprinsippet, er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti som ivaretar den enkeltes rettigheter og hindrer vilkårlig straffutmåling.

Referanser:

  • Ot.prp.nr.22 (2008–2009) side 226
  • Ot.prp.nr.22 (2008–2009) kapittel 7
  • Proposisjonen side 228
  • HR-2022-731-A avsnitt 43
  • HR-2022-2225-A avsnitt 11
  • Proposisjonen side 229
  • Rt-2013-848 avsnitt 12

Retningslinjer for bistandsadvokater

av
hvordan skal bistandsadvokat jobbe

Hvilke retningslinjer er det for bistandsadvokater? Advokatforeningen har utviklet egne retningslinjer for bistandsadvokater som du kan finne her:

Retningslinjer er det for bistandsadvokater

Her kan du bl.a. lese at “Bistandsadvokaten plikter å bidra til at myndighetene, herunder politiet, påtalemyndighetene og domstolene, respekterer de rettigheter fornærmede har i straffeprosessen.” og mye mer.

Disse retningslinjene er utviklet for å sikre at bistandsadvokater opptrer på en etisk og profesjonell måte i saker der de representerer fornærmede. Videre understrekes det at bistandsadvokaten har en viktig rolle i å ivareta fornærmedes rettigheter i straffesaken og å være en støtte og ressurs gjennom hele prosessen.

I tillegg til å bidra til at myndighetene respekterer fornærmedes rettigheter, skal bistandsadvokaten også arbeide for å oppnå best mulig resultat for klienten. Dette kan inkludere å bistå med å samle inn bevis og dokumentasjon, å sørge for at klienten får nødvendig informasjon om saken, og å gi klienten råd og veiledning om rettighetene og mulighetene som er tilgjengelige.

Videre er det viktig at bistandsadvokaten opptrer uavhengig og upartisk i saken, og ikke lar egne interesser eller sympatier påvirke arbeidet. Retningslinjene understreker også viktigheten av å opprettholde klientens konfidensialitet og å ikke dele informasjon med andre uten klientens samtykke.

Som en viktig del av sin rolle skal bistandsadvokaten også kunne samarbeide med andre aktører i straffesaken, som politi, påtalemyndighet og domstoler, på en profesjonell og konstruktiv måte. Dette kan være en utfordring i saker der det er stor uenighet mellom partene, men det er viktig at bistandsadvokaten opptrer på en måte som bidrar til å fremme en rettferdig og effektiv behandling av saken.