Fysisk vold: En innsikt i dens former og konsekvenser

fysisk vold, mishandling, menneskehandel, slaveri, tvang, smerte, fysisk skade, selvbestemmelse, sosial makt, familievold, ungdom, psykologisk skade, ektefelleovergrep, kriminelle handlinger, kjønnsbasert vold, offentlig vold, LGBT+-personer, gatevold, under-rapportering, offentlig kjærlighet, sikkerhetsspørsmål, verbalt overgrep, navnekalling, trusler, angrep

Fysisk vold er en alvorlig form for overgrep som inkluderer handlinger som å slå, brenne, sparke, slå med knyttet neve, bite, lemleste eller drepe, eller bruke gjenstander eller våpen. Enkelte klassifiseringer inkluderer også menneskehandel og slaveri i kategorien fysisk vold, da den første tvangen ofte oppleves, og de involverte ofte ender opp med å bli ofre for ytterligere vold som et resultat av deres trelldom.

Fysisk vold er et forsøk på å forårsake, eller som resulterer i, smerte og/eller fysisk skade. Som med alle former for vold, er hovedmålet til gjerningspersonen ikke bare – eller ikke alltid – å forårsake fysisk smerte, men også å begrense den andres selvbestemmelse.

Fysisk vold sender et klart budskap til offeret fra gjerningspersonen: «Jeg kan gjøre ting med deg som du ikke ønsker skal skje.» Slik vold demonstrerer forskjeller i sosial makt, eller kan ha som mål å fremme bestemte krav, noen ganger regelmessig, gjennom tvang. Fysisk vold i intime forhold, ofte referert til som familievold, fortsetter å være et utbredt fenomen i hvert land.

Fysisk vold i det private rom påvirker også unge mennesker. Som nevnt ovenfor fører å være vitne til mishandling av den ene forelderen av den andre til alvorlig psykologisk skade hos barn. Ofte blir barn og unge som er til stede under en handling av ektefelleovergrep også skadet, noen ganger ved et uhell og noen ganger fordi de prøver å gripe inn. Unge menn begår noen ganger kriminelle handlinger mot den mishandlende forelderen (for det meste fedre) for å beskytte sin mor og søsken, og barn blir regelmessig ofre for en gjengjeldelseshandling av overgriperen mot moren. Faktisk er for mange mødre en primær motivasjon for å bli i et misbrukende forhold at overgriperen truer med å skade eller drepe barna hvis hun prøver å forlate.

Fysisk vold viser seg også i intime forhold blant unge mennesker. Det faktum at de kanskje ikke bor sammen legger ofte til vanskelighetene med å snakke om det.

Kjønnsbasert vold i offentligheten er ofte relatert til antakelser og forventninger om kjønnsroller. Verbalt overgrep, navnekalling, trusler og angrep kan finne sted, og det er vanlig at LGBT+-personer eller de som oppfattes som homofile, lesbiske eller annerledes, kan bli ofre for offentlig vold. Vold mot LGBT+-personer kan være organisert (grupper som går til kjente møtesteder for homofile menn for å slå dem opp) eller spontane utbrudd, for eksempel når en lesbisk kvinne blir angrepet når hun går på gaten og holder hender med partneren sin. I denne sammenhengen blir offentlig kjærlighet et sikkerhetsspørsmål, og forskning viser at mange LGBT+-personer unngår å vise kjærlighet offentlig. Denne typen gatevold blir vanligvis under-rapportert.

Kilde: Physical violence – Gender Matters (coe.int)

Behandling med respekt: Politiets tilstedeværelse ved konsultasjoner på overgrepsmottak

politiets rolle, overgrepsmottak, helsepersonell, taushetsplikt, samtykke, konsultasjoner, pasienters rettigheter, sensitiv behandling, autonomi, sakkyndighetsoppdrag, integritet, retningslinjer, individuell behandling, politiets tilstedeværelse, helseopplysninger, balansert tilnærming, respekt, overgrepsofre, selvbestemmelse, håndtering, samfunnets behov, konfidensialitet, nasjonale retningslinjer, taushetspliktens betydning, juridiske aspekter, helsetjenester, overgrepsprosedyrer, pasientsamtykke, konfidensiell behandling, pasientvern

Politiets tilstedeværelse og rolle i overgrepsmottakets konsultasjoner utgjør et sensitivt og komplisert aspekt av håndteringen av pasienter som har vært utsatt for overgrep. I slike situasjoner er taushetsplikten en kjernefaktor som veier tungt, og den pålegger helsepersonell å opprettholde konfidensialitet i alle ledd av behandlingsprosessen.

I henhold til regelverket om taushetsplikt skal opplysninger som fremkommer under helsehjelp ikke deles med tredjeparter, inkludert politiet. Dette prinsippet er avgjørende for å bygge tillit mellom pasient og helsepersonell, og det er kun i tilfeller der det foreligger en lovbestemt unntak, at slike opplysninger kan deles videre. Denne unntaksregelen, som beskrives i kapittel 2.4 av «Helsepersonells taushetsplikt», skisserer en skånsom balanse mellom pasientens rett til personvern og samfunnets behov for rettferdighet.

Det finnes imidlertid en intrikat dynamikk mellom helsepersonell og politi når det gjelder tilgang til helseopplysninger. Spesielt i tilfeller hvor politiet er involvert som en del av sakkyndighetsoppdraget, trer spesielle retningslinjer i kraft. Pasientens samtykke blir et nøkkelpunkt: Enten pasienten aktivt gir sitt samtykke til at opplysninger kan deles med politiet, eller uttrykker ønske om at politiet er til stede under konsultasjonen. Uten et klart og gyldig samtykke fra pasienten, har ikke politiet rett til å kreve tilstedeværelse under konsultasjonen.

For å sikre integriteten til samtykkeprosessen er det avgjørende at helsepersonellet sikrer seg om at pasientens samtykke er reelt og ufravikelig gjennom hele undersøkelsen. Pasientens ønsker og komfort skal alltid være førsteprioritet. Dersom det oppstår tvil om pasientens vilje til å ha politiet til stede, bør pasienten oppriktig bli spurt om deres preferanser. Her kommer pasientens rett til selvbestemmelse tydelig frem, og politiet kan bli bedt om å forlate rommet mens pasienten blir rådspurt.

For å tilby best mulig behandling, følger helsepersonellet også «Nasjonal faglig retningslinje for kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak», som ble publisert i juli 2021. Disse retningslinjene påpeker spesielle hensyn som bør tas for ulike pasientgrupper. Likevel, til tross for eventuelle mønstre, understreker retningslinjene viktigheten av å behandle hver enkelt pasient som en unik individuell sak, og ikke basere behandlingen på kollektive karakteristikker.

Kilde: Layout 1 (helsedirektoratet.no)