Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede

Hvordan påvirker straffeprosessloven pådømmelse av rettskrav? Hva er forskjellen mellom sivilrettslige og strafferettslige krav? Hvilke beviskrav gjelder i sivile saker? Kan en person dømmes til erstatning selv etter frifinnelse? Hva fastsatte Høyesterett i Rt. 2003 s. 1671? Hvordan tolkes dommen i Karmøysaken? Hva er beviskravene i straffesaker? Er det mulig å få erstatning uten straffedom? Hvordan avgjøres skyld i straffesaker? Hva betyr det at beviskravene i straffesaker og sivile saker er forskjellige? Hvordan påvirker dette rettspraksis? Hva innebærer rettskrav mot siktede? Er straffeprosessloven til hinder for sivile rettskrav? Hvordan fungerer pådømmelse av erstatning i straffesaker? Hvordan vurderer retten skyld og erstatningsansvar i straffesaker? Hvordan påvirker en frifinnelse sivile krav? Hvilken rolle spiller Høyesterett i strafferettslige saker? Hvordan tolker Høyesterett beviskravene i straffesaker? Hvilke konsekvenser har frifinnelse for sivile krav? Hvordan harmonerer straffeprosessloven med erstatningsansvar? Hva er forskjellen mellom strafferett og sivilrett? Hvordan påvirker strafferetten sivile søksmål? Hvordan tolkes begrepet "samme handling" i straffesaker? Hva betyr det at rettskrav kan pådømmes i straffesaker? Hvordan skiller rettspraksis mellom strafferettslige og sivilrettslige forhold? Hvordan kan en frifinnelse i straffesaken påvirke erstatningsansvar? Hvordan fastsetter retten erstatning i straffesaker? Hvordan sikrer straffeprosessloven rettferdighet for fornærmede? Hva betyr det at beviskravene kan variere? Hvordan påvirker dette rettssikkerheten? Hvordan tolkes dommen i RT-1999-1363 av andre rettsinstanser? Hvordan påvirker straffesaken rettigheter til erstatning? Hvordan påvirker dette samfunnet? Hvordan bidrar straffeprosessen til rettssikkerhet? Hvordan behandles sivile rettskrav

I Rt. 2003 s. 1671 fastsatte Høyesterett prinsippet om at rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan pådømmes i straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, i samsvar med straffeprosessloven § 3. Dette prinsippet ble ytterligere bekreftet i Høyesteretts dom i Rt-1999-1363, også kjent som Karmøysaken. I denne avgjørelsen ble det klargjort at det ikke er noe absolutt krav om at borgerlige rettskrav må knyttes direkte til den påståtte straffbare handlingen for å kunne pådømmes i straffesaken. Retten kan i slike tilfeller, basert på bevisførselen i straffesaken, konkludere med at tiltalte har begått den handlingen saken gjelder, til tross for at dette beviskravet kan variere fra beviskravene i sivile saker.

Det er viktig å understreke at beviskravene i sivile saker og straffesaker er forskjellige, og at straffeprosessloven ikke innebærer noen hindring for at en person som er frifunnet for straff kan bli dømt til å betale erstatning i samme sak. Dette prinsippet, som kan virke paradoksalt ved første øyekast, illustrerer det særegne ved straffeprosessens rettslige natur. En frifinnelse i straffesaken innebærer ikke nødvendigvis en frifinnelse for eventuelle sivile krav knyttet til den samme handlingen.

Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å skille mellom strafferettslige og sivilrettslige forhold, samtidig som den gir rom for en mer helhetlig vurdering av skyld og erstatningsansvar innenfor rammen av én og samme sak. Dermed bidrar den til å sikre at rettferdighet kan oppnås både for fornærmede og tiltalte, selv i tilfeller hvor strafferettslige og sivilrettslige spørsmål kolliderer.

HR-2023-2113-A: Staten og ansvar for sakskostnader ved besøksforbud

konfliktløsning, nabolagsproblemer, besøksforbudssaker, rettssaker, juridiske kostnader, tvister, nabostridigheter, rettsavgjørelser, rettssystemet, lov og orden, sivilrett, rettigheter og plikter, juridiske spørsmål, rettsprosessen, juridiske rettigheter, konflikt mellom naboer, juridisk rådgivning, rettssakskostnader, tvisteløsning, juridisk ansvar, besøksforbud, nabolov, lovkonflikter, juridisk bistand, nabolovgivning.


Saken omhandler ansvaret for sakskostnadene i en besøksforbudssak mellom naboer. Konflikten mellom B og A på den ene siden og C på den andre hadde pågått i lang tid. C hadde søkt om besøksforbud mot B og A, anklaget dem for trusler og andre forstyrrende atferder. Påtalemyndigheten avviste først begjæringen, men C ba om rettslig prøving av avgjørelsen. Tingretten innvilget besøksforbudet, til tross for at B og A ikke var til stede i retten.

B og A anket beslutningen til lagmannsretten og krevde også dekning av sakskostnadene for rettsmøtene i både tingretten og lagmannsretten fra staten. Lagmannsretten opprettholdt avgjørelsen om besøksforbud og avslo kravet om sakskostnader. Anken ble deretter brakt videre til Høyesterett, der spørsmålet om sakskostnadene ble avgjørende.

Høyesterett måtte vurdere om staten, representert ved Justis- og beredskapsdepartementet, skulle dekke sakskostnadene til B og A. Til tross for at straffeprosessloven ikke inneholdt direkte bestemmelser om dette, hadde tidligere rettspraksis etablert prinsippet om at staten kunne pålegges kostnadsansvar analogt med tvisteloven kapittel 20. Da både tingretten og lagmannsretten hadde konkludert med at besøksforbudet ikke skulle innvilges, fikk B og A medhold i saken og hadde dermed rett til full erstatning for sakskostnadene fra staten. Høyesterett avsa derfor en kjennelse som påla staten å dekke B og As sakskostnader, og bekreftet prinsippet om kostnadsansvar i besøksforbudssaker.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post