Oppreisning ved forsøk – rettslig hovedpunkt
- Adgang til oppreisning når forsøket gjelder handlinger som svarer til seksuell omgang, og skyldkravet relaterer seg til alder under 16 år
- Begrunnelsesmangel i lagmannsretten fordi drøftelsen stanset ved 14-årsgrensen
- Opphevelse og tilbakevisning av oppreisningsspørsmålet til ny behandling
Lagmannsretten dømte for forsøk etter straffeloven § 299 bokstav b, jf. § 16, men frifant samtidig for oppreisningskravet. Et flertall la til grunn at tiltalte ikke hadde utvist grov uaktsomhet knyttet til om fornærmede var under 14 år, og avgrenset dermed skylddrøftelsen mot den strafferettslige terskelen i § 299. Høyesteretts ankeutvalg korrigerte rammeverket: For sivilrettslig oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3, er spørsmålet ikke låst til om fornærmede var under 14 år, men om skadevolder hadde forsett eller grov uaktsomhet med hensyn til at fornærmede var under 16 år. Dette følger av at § 3-3 henviser både til § 299 (under 14) og § 302 (14–16), og at oppreisning kan tilkjennes også ved forsøk. Når lagmannsrettens drøftelse bare tok stilling til om tiltalte hadde vært grovt uaktsom med sikte på 14-årsgrensen, ble den ufullstendig. Resultatet ble opphevelse av oppreisningsavgjørelsen og hjemvisning.
Utmålet perspektiv er prosessuelt: Ankeutvalget identifiserte en uavhjelpelig begrunnelsesmangel som hindret prøving av anken. Materielt tydeliggjør avgjørelsen at oppreisningsspørsmålet må speile den sivilrettslige henvisningsstrukturen: Når en handling ville vært straffbar også etter § 302 dersom fornærmede var mellom 14 og 16, kan oppreisning idømmes såfremt skyldkravet for oppreisning – forsett eller grov uaktsomhet – er oppfylt med hensyn til at fornærmede er under 16. Det er således ikke avgjørende hvilken av de to alderskategoriene fornærmede faktisk tilhørte, men om skadevolderens skyld dekker at fornærmede var under den sivilrettslige 16-årsgrensen.
Skyldkravet for oppreisning – forholdet mellom § 3-5 og § 307
- Oppreisning krever forsett eller grov uaktsomhet også om alder; § 307s særregulering styrer ikke erstatningsspørsmålet
- Forsøk er tilstrekkelig til å etablere grunnlag for oppreisning når øvrige vilkår foreligger
- Domstolen må ta utgangspunkt i den samlede henvisningen i § 3-3 (både § 299 og § 302)
Skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd er selvstendig og høyere enn den strafferettslige aktsomhetsstandarden som kan følge av § 307. Høyesterett slo allerede i 2020 fast at oppreisning for seksuallovbrudd mot barn forutsetter forsett eller grov uaktsomhet også med hensyn til alder. Dermed kan man i sivile krav ikke «importere» straffens lempeligere skyldordning for alder. Ankeutvalget i HR-2025-1760-U bringer dette videre: Når handlingstypen er å «få et barn til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv», må retten vurdere grov uaktsomhet/fortsett i relasjon til at barnet var under 16, uavhengig av om straffespørsmålet i saken ellers dreide seg om under 14. Den materielle terskelen for oppreisning ligger altså i § 3-5, mens katalogen av beskyttede situasjoner hentes fra § 3-3, som favner både § 299 og § 302.
Et viktig prosessuelt poeng følger herav: Dersom lagmannsrettens begrunnelse ikke viser at vilkåret er vurdert opp mot 16-årsgrensen, foreligger en mangel som hindrer overprøvingen og utløser opphevelse. Dette gir klare føringer for bevisvurdering og domsgrunner: Retten må angi hvilke fakta som underbygger at skadevolder forsto eller grovt uaktsomt overså at fornærmede var under 16, og hvorfor.
- Kjernen i skyldvurderingen: Retten må konkretisere hvilke indikatorer på alder som forelå, hvordan de ble oppfattet, og hvorfor en aktsom person i skadevolderens situasjon ville reagert annerledes.
- Henvisningssystemet: Vurderingen må knyttes til både § 299 og § 302 via § 3-3; dette sikrer at handlinger mot barn mellom 14 og 16 også fanges opp sivilt.
- Forsøksdimensjonen: At handlingen er et forsøk, avskjærer ikke oppreisning; den sivilrettslige krenkelsen kan foreligge selv om den straffbare hovedgjerningen ikke er fullbyrdet.
Den praktiske betydningen er tydelig i digitale sammenhenger. Kontaktflater der alder kan være vanskelig å verifisere, øker risikoen for feilbedømmelser. Nettopp derfor skjerpes begrunnelseskravet: Domstolen må vise at den har vurdert om skadevolder med forsett eller i det minste grovt uaktsomt forholdt seg til en situasjon der fornærmede var under 16. I fravær av slik redegjørelse må saken behandles på nytt.
Avgjørelsen harmonerer også med formålet bak § 3-5 bokstav b: Oppreisning er en sanksjon for alvorlige krenkelser, uavhengig av om skaden er økonomisk. Når krenkelsen består i å forsøke å få et barn til seksualisert egenatferd, er verneterskelen ikke den samme som for økonomisk tap; den tar sikte på å markere rettsbruddet og gi kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Henvisningen til § 302 viser at vernets aldersmessige omfang går til og med 16 år.
Til sammen innebærer HR-2025-1760-U tre ting: For det første styrker den kravene til domsgrunner ved oppreisningsvurderingen. For det andre klargjør den at oppreisning kan idømmes ved forsøk når skyldkravet dekker at fornærmede var under 16 år. For det tredje skiller den skarpt mellom straffelovens særlige aldersskyld (§ 307) og oppreisningens krav til grov uaktsomhet/fortsett etter § 3-5.
Følgeslutninger for bevis og prosess
- Bevisføringen må belyse subjektiv alderstilknytning hos skadevolder opp mot 16-årsgrensen
- Domsgrunnene må vise en selvstendig sivilrettslig skyldvurdering, ikke bare speile straffespørsmålet
- Forsøkets karakter reduserer ikke krenkelsens alvor for oppreisningens formål
For påtalemyndigheten og bistandsadvokater tilsier avgjørelsen en tydelig bevisstrategi: Sikre at den subjektive siden av aldersspørsmålet dokumenteres med konkrete holdepunkter – kommunikasjon, plattformdata, presentasjoner, referanser til skoletrinn mv. For domstolene skjerper den kravet om å avspeile den sivilrettslige terskelen i begrunnelsen. For forsvarere gjør den det nødvendig å angripe nettopp skyldvurderingen etter § 3-5 og vise hvorfor en grovt uaktsom vurdering av alderen ikke kan legges til grunn.
Det overordnede bildet er at sivilrettens verneområde for barn er funksjonelt og ikke bundet til én straffebestemmelses aldersgrenser. Når handlingstypen faller inn under § 3-3s katalog, og skyldkravet i § 3-5 er oppfylt, står oppreisning åpen – også der straffespørsmålet dreide seg om under 14 år, men fakta tilsier at skadevolder med forsett eller grov uaktsomhet forholdt seg til at barnet var under 16. Dermed unngås et tomrom der alvorlige krenkelser i praksis faller utenfor oppreisningsreglenes rekkevidde på grunn av en for snever aldersavgrensning i begrunnelsen.
